4. mai i Kina: Et historisk symbol

Foto: IISH / Stefan R. Landsberger Collections

Neste år er det hundreårsjubileum for 4. Mai-bevegelsen, en bevegelse som ofte er sett på som begynnelsen til det «nye Kina.» Men hva skjedde egentlig 4. Mai 1919? Hva er bevegelsens plass i det moderne Kina? Og hva har den med #metoo å gjøre?


Skrevet av H. K. A. Graff, masterstudent på East Asian Culture and History, UiO

 

«Kjemp for suverenitet utenlands, kjemp mot forræderne innenlands»

4 mai 1919 tok kinesiske studenter til gatene. Den republikanske revolusjonen som fant sted knapt ti år tidligere, hadde endt med et Kina som var delt internt mellom en rekke krigsherrer. Oppgjøret etter første verdenskrig var underveis, og studentene hadde fått høre at Japan ville bli tildelt Tysklands tidligere områder i Shandong. Selv om Kina hadde kjempet med de Allierte, ville altså Kinas oppdeling også under kolonimaktene fortsette. Under bannere påskrevet slagord som «Kjemp for suverenitet utenlands, kjemp mot forræderne innenlands» og «Ikke signer Versailles-traktaten,» marsjerte studenter fra forskjellige universiteter i Beijing fra Den himmelske freds plass.

I dagene og ukene umiddelbart etter spredte bevegelsen seg, både geografisk og til andre grupper av befolkningen. Studenter i andre byer fortsatte med egne protestbevegelser, arbeidere gjennomførte streiker, og kjøpmenn boikottet japanske varer. Trykket hjemmefra gjorde at Kinas representanter i Versailles endte med å ikke signere traktaten. Dette hjalp imidlertid lite, og Japan fikk offisielt de tidligere tyske områdene. Motstanden ble likevel oppfattet som en symbolsk seier, og snart begynte man å snakke om 4. mai-ånden, et symbol som siden den gang har hatt en viktig posisjon i kinesisk historie.

Herr Demokrati og Mister Vitenskap

4. mai-ånden (wusi jingshen 五四精神) ble raskt et begrep for å beskrive sinnelaget og tankegangen som fulgte med 4. mai-bevegelsen. For 4. mai-bevegelsen skjedde ikke isolert, den var en del av en stor kulturell og politisk omveltning i det kinesiske samfunnet, i stor grad satt igang av nederlagene i Opiumskrigene på midten av 1800-tallet, og nederlaget mot Japan i 1895. Blant mange intellektuelle hadde behovet for nye politiske systemer og en ny kultur blitt en kampsak. Keiserdømmet og den konfusianske kulturen ble utpekt som hovedskurkene.

I stedet for i de tusen år gamle tekstene, ville de nye intellektuelle mye heller søke hjelp hos Herr Demokrati (De Xiansheng 德先生) og Herr Vitenskap (Sai Xiansheng 賽先生). Nye forfattere forkastet det gamle skriftspråket og de gamle tekstsjangrene, og begynte å skrive i talemålet, og i nye sjangre. Kvinnelige forfattere fikk endelig en plass i litteraturproduksjonen, og kvinnelige rollemodeller tatt fra biografier om «dydige og kyske kvinner» ble byttet ut med Ibsens Nora: feminismen gjorde for alvor sitt inntog inn i Kina. Kritikk av det konfusianske patriarkatet og konkubine-kulturen stod sterkt.

Forløperen til Kinas Kommunistiske Parti

Samtidig følte mange at opphavslandene til disse Herr Vitenskap og Herr Demokrati, altså «Vesten,» hadde sveket dem. Anarkismen hadde allerede mange tilhengere, og etter nyheter om revolusjonen i Russland sakte men sikkert spredte seg, ble revolusjonær sosialisme mer og mer attraktivt. 4. mai-bevegelsen, og måten den etterhvert inkluderte intellektuelle, kapitalister, men også arbeidere, ble sett på som en mulig forløper til revolusjon. Da Kinas Kommunistiske Parti (KKP) ble grunnlagt i 1921, var flere av de første medlemmene sentrale personligheter fra 4. mai-bevegelsen.

Siden den gang har 4. mai opptatt en sentral rolle i den offisielle historien til KKP. Mao Zedong sa selv i 1939 at «det er helt klart at dersom det ikke hadde vært for 4. mai-bevegelsen, så ville den første store revolusjonen aldri vært mulig.» Midt på Den himmelske freds plass finner man i dag Monumentet for folkets helter, hvorpå et av relieffene er dedikert til 4. mai-bevegelsen. Monumentet er bygget i sten fra blant annet Qingdao, ett av områdene i Shandong som Japan fikk tildelt i 1919.

relieff
Skulptøren Hua Tanyou jobber med 4. mai-relieffet til Monumentet for folkets helter. Foto: PBS (Public Broadcasting Service)

4. Juni

Da studentbevegelsen begynte å røre på seg våren 1989 var den da 70 år tidligere 4. mai-bevegelsen en naturlig inspirasjon, et tilsynelatende ukontroversielt og selvsagt referansepunkt. Nok en gang marsjerte kinesiske studenter foran den himmelske freds port, nok en gang med patriotiske rop, og krav om demokrati, denne gangen under bannere som blant annet lød «Bær fremover 4. Mai-ånden, kjemp for demokratisk frihet.» Den første linja følger et ortodoks og ukontroversielt budskap. Det er den andre som denne gangen skulle by på problemer. Statsapparatet følte i større og større grad en frykt for hvem som ville bli identifisert som «forræderne innenlands» denne gangen.

Da nedslåingen av opprøret fant sted, var den rask og brutal. Studenter hadde blitt hardt behandlet i 1919 også, og flere hadde blitt fengslet, men i 1989 var det på en helt annen skala. Og mens senere medlemmer av KKP hadde vært blant demonstrantene i 1919, var de nå på den andre siden. Det KKP lenge hadde brukt som et symbol for ungdommens rolle som «fortropp» i samfunnsutviklingen, hadde nå blitt brukt mot KKP selv. Og det på 70-årsjubileet.

#metoo og «de to Beida’ene»

4. mai i år var det også 120-årsjubileum for Beida. Det er ikke en tilfeldig dato. Datoen ble valgt som den offisielle grunnleggingsdatoen nettopp på grunn av Beida-studentenes rolle i 4. mai-bevegelsen. Det er i år også 20 år siden den tidligere Beida-studenten Gao Yan tok sitt liv etter å ha blitt voldtatt av daværende Beida-professor Shen Yang. I et forsøk på å sette lys på den omfattende kjønnsdiskriminerende kulturen på skolen og i kinesisk akademia generelt, og påvirket av den globale #metoo-bevegelsen, har en gruppe nåværende studenter og tidligere venner av Gao Yan krevd at Beida-administrasjonen skal frigi alle saksmaterialer fra 1998.

En av studentene involvert i kravstillingen på Beida er Yue Xin. På sosiale medier skriver hun en lang post om hvordan universitetet har presset henne til å gi opp. En natt dukker hennes mor og en ansatt fra universitetet opp i hybelen hennes. Moren er tydelig berørt, og skal blant annet ha truet med å ta livet sitt. Yue Xin blir deretter «rådet» til å forlate hybelen og bli med moren hjem, et råd hun til slutt følger.

Beida-studentene finner skolens oppførsel uakseptabel. Natt til den 23. april blir det mye aktivitet blant Beida-studenter på Wechat (en slags facebook/twitter/whatsapp i Kina). Emneknaggen #notmyanniversary dukker opp, og det blir hengt opp en «store tegn-plakat» på Beidas campus.

store tegn
Den såkalte «store tegn-plakaten» (dazibao 大字報) som dukket opp på Beida, og raskt ble revet ned igjen. «Store tegn-plakater» ble hyppig brukt for å komme med forskjellige politiske budskap under Mao, men også av studentene på 80-tallet. Foto: PBS (Public Broadcasting Service)

Plakaten ber folk om å støtte Yue Xins kamp for åpenhet, og om at administrasjonen umiddelbart må slutte forfølgelsen av henne. Videre står det at «det vår medstudent Yue Xin frykter aller mest, er ikke å nå opp til 4. mai-forløperne fra 120 år tidligere.» Det universitetet derimot frykter, i følge forfatteren, er konflikten mellom «de to Beidaene.» Det som refereres til her er det splittede Beida som på den ene siden, i kraft av å være landets toppuniversitet, er hjemuniversitetet til mye av den kinesiske samfunnseliten. Men på den andre siden har Beida også rollen som hjemuniversitetet til landets opprørske studenter, de som faktisk deltok i 4. mai-bevegelsen i 1919 og senere under studentopprørene i 1989.

Svanens ambisjoner

I jubileumstalen den 4. mai, uttalte rektor Lin Jianhua ett ord feil. Der han skulle ha sagt «hóng hú zhī zhì» (Ambisjonen til en svevende svane, 鴻鵠之志), sa han heller «hóng hào zhī zhì» (鴻浩之志). Det ble ramaskrik. Kan ikke rektoren på landets toppuniversitet lese kinesisk? Hva sier dette om statusen til Kinas kultur? Rektoren skrev til slutt et offentlig beklagelsesbrev, hvor han blant annet skyldte på at han tross alt hadde gått på skole under kulturrevolusjonen, et faktum som vekket sympati hos mange.

Heldigvis for Beida tok «skandalen» fokuset bort fra den egentlige skandalen. Den tok også fokuset bort fra hovedpunktet i talen til Lin Jianhua, som var: «Tvil og spørsmålsstilling er på ingen måte i stand til å skape verdi, det vil tvert imot bare hindre oss på vår vei mot fremtiden. Det som vil få oss på vei, er en fast tillit, og motet til å stå opp til virkeligheten, og fremtidsrettet handlekraft.»

Villigheten til å tvile på og stille spørsmål til kinesisk tradisjon og samfunnet som preget den intellektuelle debatten i tiden før og etter 4. mai-bevegelsen er det tydeligvis ikke lenger bruk for.

Denne artikkelen ble opprinnelig presentert som et foredrag i sammenheng med seminarserien Kinalunsj.