I Skrefsrud og Boddings fotspor

Foto: Alexander Engedal Gewelt

Norske misjonærers tilstedeværelse i India har en lang historie. Santalmisjonærenes virksomhet i Dumka gir innblikk i misjonærenes utfordrende tilværelse – og fargerike personligheter.


Skrevet av Alexander Engedal Gewelt

I 1914, året før Gandhi vendte hjem til India fra sitt opphold i Sør-Afrika og ble leder for den indiske uavhengighetsbevegelsen, ble en enorm bungalow oppført under ledelse av en gruppe norske misjonærer i India. Den norske Santalmisjonen, hvis hovedsete skulle flyttes fra Benagaria, en times kjøretur østover, behøvde nye lokaler og fant Dumka hensiktsmessig. Det var i disse områdene en lang rekke norske misjonærer oppholdt seg fra 1860-årene av, som fant sitt kall blant Santalene.

Selvstendighet og uro

Dumka er distriktsentrum i Santhal Parganas, i delstaten Jharkhand. Med sine snaue 50.000 innbyggere ligger byen et lite stykke utenfor den vanlige turistruta, med en drøy seks timers tog- og bussreise nordvest fra Kolkata. I år 2000 ble Jharkhand skilt ut av delstaten Bihar, etter en flere tiårs lang politisk prosess drevet frem av områdets stammegrupper. Selv om delstaten er rik på naturressurser som mineraler, kull og ulike bergarter, har dette i svært begrenset grad kommet befolkningen til gode. Fattigdom, bærekraftig ressursforvaltning og manglende utvikling er blant utfordringene delstaten står overfor.

I tillegg har politisk uro gjort enkelte områder utrygge, hvor forskjellige væpnede militsgrupper med jevne mellomrom angriper myndighetspersonell, ofte med sivile tap i kryssilden. Jharkhand ligger midt i det som kalles en «rød korridor», som skjærer tvers gjennom flere indiske delstater. Denne røde korridoren kjennetegnes av kommunist-geriljaer og andre væpnede grupper, gjerne i konkurranse med hverandre. I følge en rapport fra Bindrai Institute for Research Study & Action ble over 500 sivile drept kun i Jharkhand i perioden 2009-2014 av ulike væpnede grupper.

19
Foto: Alexander Engedal Gewelt

Misjonen tar form

Til tross for uroligheter bærer områdene i og rundt Dumka på helt andre konnotasjoner i enkelte kretser med særlig tilknytning til misjonsbevegelsen. Jeg får selskap av en eldre mann med god kjennskap til misjonens historie, og får inntrykk av at han beundrer de gamle misjonærenes standhaftighet. Mens vi begge nipper til hver vår tekopp, forteller han i detalj hvordan bygningsmaterialene til Dumkahuset ble fraktet hele veien fra Storbritannia på skip til Kolkata, derfra videre med tog til Rampurhat, for så å trekkes med okse og vogn inn til Dumka. En ferd på flere måneder, underlagt alle naturens lunefullheter.

Kjeltringen og språkgeniet fra Fåberg

I drøye 130 år bodde og arbeidet en rekke norske misjonærer ved ulike stasjoner rundt omkring i «Santalistan», helt frem til de siste utsendte vendte nesa hjem i 1997. Av de mest kjente finner vi blant annet navn som Lars Olsen Skrefsrud, Paul Olaf Bodding og Olav Hodne. Skrefsrud var husmannsgutten og pioneren fra Fåberg som etter et utagerende liv møtte Gud under soning i Botsfengselet i Christiania på midten av 1800-tallet, dømt for «3 grove og 6 simple tyverier». Med et sjeldent språktalent og et inderlig kall reiste Skrefsrud til India og grunnla Den norske Santalmisjonen sammen med den danske misjonæren Hans Peter Børresen i 1867. Ryktene skal ha det til at i løpet av sin levetid lærte Skrefsrud seg hele 42 språk. Hvorvidt dette stemmer hundre prosent vites ikke, men Skrefsrud var angivelig den første europeeren som behersket santali. I tillegg mestret han blant annet sanskrit, bengali og hindi, sistnevnte som han i følge seg selv lærte «i en fart». Etter kun tre år i India hadde Skrefsrud skrevet en santali-grammatikk, et arbeid Paul Olaf Bodding senere skulle videreutvikle og videreføre.

18
Foto: Alexander Engedal Gewelt

Bokhandlersønnen fra Gjøvik

I akademiske kretser er det spesielt Paul Olaf Bodding som har fått oppmerksomhet, i kraft av sine språklige arbeider. Bodding var bokhandlersønn og akademisk godt skodd allerede fra barnsben av. Da han fikk høre Skrefsruds beretninger fra India, stod fremtiden klart for ham som hyrde på misjonsmarken i Dumka og omegn. Bodding tok over ledelsen av Santalmisjonen etter Skrefsruds død i 1910 og videreførte Skrefsruds arbeid, hvor oversettelsen av bibelen til santali stod sentralt.

Dette var ingen enkel jobb, for santali var i all hovedsak et skriftløst, muntlig språk. Med sin trofaste indiske språkkonsulent Biram Hansdak gjøv han løs på arbeidet, og i 1914, samme år som Dumkahuset ble oppført, forelå hele bibelen på santali. En ny og revidert utgave utkom i 1929, parallelt med arbeidet med en fullstendig santali-ordbok. Denne utkom i fem bind i 1934, da Bodding etter 44 år i India vendte hjem til Skandinavia.

Arven etter Bodding og Skrefsrud

Tilbake i Dumka og Jharkhand lever arven etter Bodding og Skrefsrud videre i stor grad blant dagens santaler og kristne. Særlig henger Boddings navn løst i samtaler om områdets misjonshistorie, hvor hans vitenskapelige innsats til stadighet trekkes frem. Bodding var et arbeidsjern av de sjeldne, fullstendig dedikert til sitt kall og misjon, hvor oversettelsesarbeidet gjerne la beslag på opptil 12-14 timer av døgnet. Også utenfor misjonskretser ble Boddings og Skrefsruds arbeid lagt merke til, blant annet av den verdenskjente norske språkforskeren Georg Morgenstierne. Morgenstierne lot seg imponere av de norske misjonærenes arbeid, tuftet på en tilsynelatende bunnløs, indre motivasjon. Særlig sterk var beundringen for den språkvitenskapelige og etnografiske arven etter Bodding og Skrefsrud.

India
Foto: Alexander Engedal Gewelt

Beundringen var tydelig da Morgenstierne i et foredrag i Norsk-Indisk Forening i 1963, i anledning 100-årsjubileet for Boddings fødsel, fremhevet at både Bodding og Skrefsrud er «[…] sønner som Norge kan være stolt av».

Fotsporene etter Bodding og Skrefsrud er med andre ord fortsatt synlige i dagens Jharkhand.