Yu Xiuhua: en moderne poet

Illustrasjonsbilde: Getty Images ©

I 2015 kom diktsamlingen som skulle bli Kinas mestselgende på 30 år. Hvem er kvinnen bak poesien som engasjerer et helt Kina?


Skrevet av Øystein Johan Kleiven, fagreferent i kinesisk ved Universitetsbiblioteket i Oslo

«Diktene hennes, blant annen moderne kinesisk poesi, er som en morder midt blant unge og respektable sosietetskvinner.  Alle andre har på seg pene klær, er sminket og dusjet i parfyme – rene ord uten et eneste lite hint av svettelukt. Men hun, hun oser røyk og ild – hennes ord er dynket i blod.»

Slik ble Yu Xiuhua introdusert da diktene hennes for første gang ble publisert i det kinesiske poesi-magasinet Shikan (诗刊)i November 2014.  Hun har siden blitt diskutert i utallige kinesiske nettfora, litteratursalonger og middagsselskap, blitt omtalt som Kinas Emily Dickinson – gitt uttrykk for at hun ikke vet hvem det er – og gitt ut landets mestselgende diktsamling på 30 år.

En folkets poet

Yu Xiuhua er ikke din vanlige poet, hva nå enn det skulle være. Hun blir gjerne kalt ‘bondepoeten’. Eller ‘cerebral parese-poeten’.  Eller for å være helt sikre på at leserne skjønner hvor eksotisk hun er, og for å vise at politisk korrekte benevnelser ikke helt har slått om seg i Kina ennå, omtaler flere medier henne bare veldig enkelt som ‘cerebral parese-bondedamepoeten’.

Av Kinas marginaliserte grupper tilhører Yu Xiuhua de fleste. Hun ble født i 1976 og vokste opp på familiens gårdsbruk i Hengdian, en liten plass på landsbygda i Hubei-provinsen, der hun med haltende gange gikk rundt og matet griser og kaniner. Grunnet oksygenmangel under fødselen og påfølgende cerebral parese har hun hele livet hatt problemer med å gå, og når hun snakker har ordene sin helt særegne måte å forlate munnen hennes på.  Som om de må presses ut – lik trassige hestehov som presser seg opp gjennom grus og asfalt.

Fra tigger til plutselig berømmelse

Hun sluttet på skolen etter 2. klasse på videregående og flyttet hjem til foreldrenes gård, der hun hjalp til med gårdsarbeid og klesvask – vanskelige oppgaver når kroppen og hendene ikke gjør som du vil.  I 1998, 27 år gammel, begynner hun å skrive dikt. Med venstre hånd. Ikke fordi hun er venstrehendt, men fordi hun ikke klarer å kontrollere høyrehånden. Utfordringer, skuffelser og smerte har livet gitt henne i raust monn, noe hun ikke skjuler i diktene sine, hvor hun ikler dem en beskjeden og naken språkdrakt.

«Jeg har månelys
men jeg skinner aldri
jeg har ferskentre
men står aldri i blomst
jeg har et helt liv av en endeløs vårvind
men den blåser aldri på meg»

For å tjene penger til eget livsopphold drar hun til byen for å lære å tigge:

«én time/6 ganger klinger det i koppen hans/jeg knuger min nykjøpte tiggerkopp/»

Hun kommer raskt hjem igjen.  Hun klarer ikke knele.  Tilbake på foreldrenes gård fortsetter hun å skrive. På en internettkafé i nærmeste tettsted oppretter hun en egen blogg.

«… over halve Kina foregår alt mulig:
vulkaner har utbrudd
elver tørker ut
politiske fanger og bomser blir oversett
hjort og traner beskutt
jeg går gjennom kuleregn for å ligge med deg
jeg presser utallige netter inn i et morgengry for å ligge med deg
jeg er utallige meg som springer sammen til én meg
for å ligge med deg»

Høsten 2014 publiserer Yu Xiuhua Gjennom halve Kina for å ligge med deg på bloggen sin. Diktet vekker enorm interesse på kinesiske tråder av verdensveven, og samme høst gir poesimagasinet shikan ut flere av diktene hennes. Diktsamlingene Månelys faller på min venstre hånd og En vaklende verden blir gitt ut våren 2015, og blir raskt bestselgere.  Førstnevnte er den mestselgende poesisamlingen i Kina på 30 år.

Hva er poesi?

Journalister fra hele landet begynner å valfarte til Hengdian for å intervjue den forflytningshemmede poeten. Yu Xiuhua dukker opp i litteraturprogrammer og talkshow. Interessen kretser rundt poesien, den erotiske lengselen og funksjonshemmingen.  Å leve med en så tydelig funksjonshemming er selvfølgelig utfordrende, og selv har hun beskrevet forholdet til egen kropp slik –

«Denne kroppen har båret meg gjennom livet i 38 år;
vi er avhengige av hverandre, og hater hverandre.»

Den nakne, utilslørte beskrivelsen. Oppriktigheten. Smerten. Sårheten.
De enkle ordene hennes kan være vonde å lese.

Pengene fra boksalget har hun brukt til å kjøpe hus til mannen hun tidligere var gift med i 20 år.
Det var ikke noe kjærlighet i forholdet vårt, sier hun. «Vanligvis var han borte og jobbet andre plasser i Kina. Vi snakket aldri på telefonen. ‘Hjem’ var for ham bare en plass å søke tilflukt under nyttårsfeiringen.»  Nå er hun skilt. Ny mann har hun ikke enda. Men hun har poesien.

Så hva er poesi, spør Yu Xuihua  i forordet til En vaklende verden:

«det er som en krykke å holde fast i når en vakler gjennom denne ustabile verden.»