Trump og Asia: Vladimir Tikhonov om Korea

Foto: Hans Kristoffer Andersen Graff

I morgen møtes Trump og Kim Jong-un til historiske samtaler. Hva bør du vite om Sør- og Nord-Korea i forkant av møtet?


Skrevet av Kjersti Litleskare

 


Vladimir Tikhonov er professor i Koreastudier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Tikhonovs hovedkompetanse er innenfor koreansk og østasiatisk historie.

Trump og Korea har jo vært mye i medias søkelys den siste tiden, og man tenker derfor åpenbart at dette er viktig å snakke om. Som koreaekspert, hvorfor mener du folk burde bry seg om dette temaet?

Det er viktig fordi vi alle i utgangspunktet ønsker fred. Den koreanske halvøya, derimot, er en region som er veldig langt unna fred. Her har vi i stedet det man kan kalle et strukturelt militariseringsmønster: Koreahalvøya har i lang tid vært involvert i store konflikter mellom to supermakter – først var det Sovjetunionen og USA, og nå er det USA og Kina – og dette har ført til at militariseringen på den koreanske halvøya i dag er ganske ekstrem. Hvis man legger sammen antall soldater i de stående hærene til Nord- og Sør-Korea blir det rundt to millioner, omtrent like mange som i USA. Men Nord- og Sør-Koreas befolkning ligger totalt på rundt 76 millioner, mens USAs befolkning er på over 300 millioner. Så her ser vi en kraftig ubalanse.

Et såpass militarisert Korea betyr i teorien en kruttønne som kan eksplodere. Jeg tror ikke det er veldig sannsynlig, men teoretisk sett kan det skje. Prosedyren i Nord-Korea er jo slik at hvis for eksempel USA forsøker å bombe landet, da må det bli en umiddelbar reaksjon på det. Demilitarisering er helt klart den beste løsningen for alle her.

«I disse fremstillingene får man ikke med seg at Nord-Korea i dag faktisk er en halvkapitalistisk stat.»

Hvordan synes du vestlige medier fremstiller konflikten? Tegner de et reelt bilde av situasjonen?

Når det gjelder media, så finnes det aldri en fullstendig objektivitet, og nordkoreanske medier er heller ikke nødvendigvis objektive, for å si det mildt. Men det er spesielt to aspekter ved mediedekningen i vestlige land jeg synes er problematiske. Det første er den utbredte demoniseringen av Nord-Korea og dets statsstyre. I disse fremstillingene får man ikke med seg at Nord-Korea i dag faktisk er en halvkapitalistisk stat. Omtrent halvparten av økonomien drives av den private sektor, og man kan egentlig si at landet er i en overføringsprosess til kapitalisme. En av konsekvensene av dette er at store matkatastrofer nå er noe som hører fortiden til. Ser man på tall på barn som lider av underernæring, så viser undersøkelser fra FN at de i dag prosentvis er lavere for Nord-Korea enn de er for India.

«Man kan helt klart si at det foreligger en stor fare for Nord-Koreas egne innbyggere, med tanke på at det er et veldig autoritært regime. Men for resten av verden? Her er det ingen reell fare.»

Det andre problematiske aspektet er at Nord-Korea ofte beskrives som en fare for verdensbefolkningen. De fleste amerikanere ser for eksempel på Nord-Korea som den største faren for verdenssamfunnet, og for meg er det rett og slett vanskelig å tro mine egne ører. Man kan helt klart si at det foreligger en stor fare for Nord-Koreas egne innbyggere, med tanke på at det er et veldig autoritært regime. Men for resten av verden? Her er det ingen reell fare. Nord-Korea kan reagere på provokasjoner, men det er ingen sannsynlighet for at de vil starte en militær konflikt. Målet til statsledelsen er enkelt og greit overlevelse: de har ikke ambisjoner om noe annet.

En annen ting er måten amerikanske medier beskriver sin egen stat, som en stat som kan redde resten av verden fra Nord-Korea. Dette er ikke særlig objektivt. USA har blant annet brukt diskursen om faren ved Nord-Korea for å vedlikeholde sine tropper i Japan og Sør-Korea.

Hva mener koreanere om Trump som president?

Når det gjelder nordkoreanere er det åpenbart litt vanskelig å si, men det er jo faktisk flere hundre tusen nordkoreanere utenfor Korea. De vil mest sannsynlig ikke kritisere regimet, men ikke bare fordi de er redde; det er også en del av nasjonalfølelsen som mange nordkoreanere bærer på. Det virker som om de ikke mener noe spesielt om Trump, men uansett ønsker at møtet (den 12. juni, red. anm.) blir en suksess. I tillegg ønsker de at de finansielle sanksjonene mot hjemlandet, som gjør livet mye vanskeligere enn det ellers kunne være for Nord-Koreas diaspora, skal oppheves. 

I Sør-Korea er dette noe ambivalent. Det er vanskelig for sørkoreanere å respektere en leder som Trump, som ikke har akademisk bakgrunn og ofte oppfører seg på ganske vulgært vis. Det passer ikke inn i den konfusianske lederrollen, som dannet og moralsk. Den ideelle koreanske statsleder ligner mer på dagens president, Moon Jae-in: han er advokat, velutdannet, og har en lang liste med jobber han har gjort for å fremme demokratisering.

«Fred er kanskje det flest sørkoreanere har en konsensus om.»

På den annen side forstår sørkoreanere at Trump er en populist, og populisme kan bety mange ting. Det kan for eksempel bety at han vil begynne å redusere noen av Pentagons utgifter, som igjen kan bety demilitarisering på den koreanske halvøya. Dette er noe de fleste sørkoreanere ønsker.

Kim_Jong-un_meeting_with_South_Korean_envoys_at_the_Workers'_Party_of_Korea_main_building
Kim Jong-un (nr. tre fra venstre) i møte med utsendinger fra Sør-Korea. Foto: Blue House (Republic of Korea) / Wikimedia Commons

Hva mener sørkoreanerne om møtet mellom Kim og Trump, som først ble avlyst, og som nå skal finne sted i morgen?

Når møtet ble avlyst, var det et sjokk. De fleste sørkoreanere ønsket at møtet skulle finne sted. De ønsker en avspenning i regionen og de ønsker demilitarisering. Fred er kanskje det flest sørkoreanere har en konsensus om. I tillegg er det et ønske om å redusere de høye kravene til militærtjeneste i Sør-Korea, som i dag er på 21 måneder. En annen ting er landområdene i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Det er mange som håper at disse områdene skal kunne bli utviklet. Sør-Korea er et land med svært høy befolkningstetthet: over 500 mennesker per kvadratkilometer. Jord er derfor svært viktig.

«Menneskerettighetsbrudd må man ikke glemme. Men man må også se på virkeligheten i sin kompleksitet. Kan du nevne ett land som grenser til Nord-Korea hvor menneskerettighetsbrudd ikke finner sted?»

Det har også vært noen stemmer som har uttrykt kritikk over at Nord-Korea gjennom både OL og møtet med Moon har blitt satt i et for positivt lys, at man for lett aksepterer statsledelsen og at problematiske tema som menneskerettighetsbrudd kanskje havner litt i skyggen?

Menneskerettighetsbrudd må man ikke glemme. Men man må også se på virkeligheten i sin kompleksitet. Kan du nevne ett land som grenser til Nord-Korea hvor menneskerettighetsbrudd ikke finner sted? I disse landene har man også hundrevis av politiske fanger. Man må selvfølgelig insistere på at menneskerettigheter blir opprettholdt, men da må man også kreve det av alle.

I tillegg må man huske på at selv om Nord-Korea er et veldig autoritært regime, så har det også bred støtte i befolkningen. Det er også noe av grunnen til at det ikke har kollapset, selv gjennom massive sultkatastrofer. Jeg har snakket med mange nordkoreanere som har hoppet av og flyttet til Sør-Korea, og ja, de vil kanskje ikke ha noe med landet å gjøre lenger, men når de snakker om Kim Il-sung, landsfaren, så viser de fortsatt respekt. Han er jo en nasjonal helt, en leder som tok opp kampen mot den japanske imperialismen.

Hva ønsker nordkoreanere?

Det er veldig enkelt. De ønsker det vi har nå: kapitalisme! De ønsker å bli en del av det globale kapitalistiske systemet. Det er en slags konsensus i det nordkoreanske samfunnet nå om at man trenger gaige kaifang («reform og åpning», red. anm.). Det vil si at regimet opprettholdes, men at det åpner seg for verdenssamfunnet og at man oppnår en levestandard på nivå med Kina. Og de ønsker for eksempel at det skal bli normalt at man får lov til å overføre penger fra Vladivostok til Pyongyang. Mange nordkoreanere jobber i Vladivostok og tjener russiske rubler, men slik situasjonen er nå kan man kun overføre kontanter over landegrensen.

I tillegg ønsker de å kunne reise til Kina og Russland litt oftere enn de gjør nå. Nord-Korea er ikke lukket som stat lenger. Det er for eksempel 30 000 nordkoreanere i Russland, og rundt 200 000 i Kina. De ser hvordan den autoritære kapitalismen fungerer i Russland og Kina, og ønsker noe lignende for Nord-Korea.

Tror du det vil bli en slik utvikling i fremtiden?

Hvis USA vil tillate det. Hvis USA avskaffer sanksjonene som bare gjør situasjonen verre for folk flest i Nord-Korea, så kan det hende. Men USA har en ide om at de vil skape verden etter deres egen standard, og de har ikke forståelse for at den liberale kapitalismen som rår hos dem ikke er en universell regel.

Dette intervjuet er det første i en artikkelserie om Trump og Asia der vi vil ta for oss forskjellige asiatiske land og deres forhold til USA under president Donald Trump.