I hjertet av Kina

Når transporten svikter, må man ty til andre metoder. Haiking fungerte overraskende bra i Kham. Foto: Ole Eivind Siggerud

Hva er Kina utenfor Beijing og Shanghai? Med beina plantet i Sichuan og nesen rettet mot de tibetanske fjellene, satte jeg avgårde for å finne svaret.


Skrevet av Kjersti Anne Glover Litleskare

 

For mange vil en tur til Kina innebære et opphold i Beijing, en svipptur til Xi’an, og kanskje også en lyntogsreise ned til Shanghai. Utenom et lite innblikk i kinesisk minoritetskultur gjennom å rusle rundt i det muslimske kvarteret i Xi’an, har en slik reise sannsynligvis få alternative kulturelle opplevelser å by på. Og for førstegangsreisende til Kina er det kanskje ikke nødvendig heller.

Men hva befinner seg utenfor de østlige, Han-dominerte områdene? For å utforske Kina utenfor storbyenes høyblokker og asfaltbelagte veier, bestemte vi oss for å dra på en litt annerledes Kina-reise, med startpunkt i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Fra basen vår i Chengdu planlagte vi tre utflukter:

  • Kham, en historisk tibetansk provins i de vestlige fjellområdene i Sichuan
  • Emei-fjellet, et av kinesisk Buddhismes fire hellige fjell, med en avstikker til kjempebuddhaen i Leshan
  • Jiuzhaigou, et dalområde helt nord i provinsen, berømt for vakkert skoglandskap og krystallklare innsjøer

Dette reisebrevet er i to deler. Den første delen vil ta for seg Kham, mens den neste vil handle om Emei og Jiuzhaigou.

Med Tibet i sikte

Vår første utflukt fra Chengdu er det historiske området Kham, som opprinnelig var en provins i Tibet. I dag strekker det seg fra Yunnan i sør til Qinghai i nord. Det ligger også et godt stykke opp mot det tibetanske platået, og strekker seg på det høyeste til over 5000 moh. En stor del av minoritetsbefolkningen kategoriseres av kommunistpartiet som “tibetanere”, men i realiteten består den av mange svært ulike kulturelle grupper, med forskjellige språk og tradisjoner. Planen vår i Kham er å komme oss gjennom et fjellpass på 5050 m.o.h, og ende opp på andre siden, i byen Dergi, helt på grensen til dagens Tibet.

P1050639
Stemningen i Kham er en helt annen enn i storbyene øst i Kina. Foto: Kjersti Litleskare

For å komme oss ut av byen og opp i fjellene, tar vi buss fra Chengdu til Kangding, den største byen i området. Om man ikke har noe imot å kjøre buss, er denne turen svært verdt å få med seg. Veien snirkler seg opp gjennom stupbratte fjellandskap, og tiden går med til å kikke ut vinduet. Kangding er også et sted verdt noen dagers avkobling og høydetilvenning. Til tross for et visst turistpreg, har byen også sjarmerende trekk. På kveldstid kan man for eksempel få med seg tradisjonell ringdans med flere hundre andre på byens torg. De mange nonnene og munkene, noen på vei til Lhasa, noen til hellige steder i Sichuan, gir også Kangding en annerledes stemning.

P1050589
Til tross for smale veier fylt av lastebiler med for det meste dårlig sikret last, kan man ikke la være å følge med på utsikten. Foto: Kjersti Litleskare

Mandarinkunnskapene mine blir mindre og mindre hjelpsomme desto høyere opp i fjellene vi kommer. Det er ikke det at de vi snakker med ikke forstår mandarin, men heller det at jeg, som ikke har vært eksponert for stort annet enn putonghua, eller standard nordkinesisk mandarin, ikke får med meg hva folk sier.

 «Kan du kjøre oss til Dergi?»

Etter å ha fått vite ved ankomst at alle bussbilletter de neste dagene til Dergi er utsolgt, har vi ingen klare planer for hvordan vi skal komme oss videre. Men videre er vi bestemte på å dra, så grytidlig neste morgen rusler vi ned mot busstasjonen for å se om vi finner en privatsjåfør som er villig til å ta oss med. De fleste vi spør på veien ler høylytt eller rister oppgitt på hodet, men nede på stasjonen har vi flaks og får hoppe inn i bilen til en ung kar som sier han skal til Dergi.

Om turen fra Chengdu til Kangding var flott, er veien videre intet mindre enn fantastisk. Forbi en åskam et stykke utenfor byen står solen opp over snøkledde høyfjell, og de hvite tindene følger horisonten langs hele turen. Luften kjennes tynn, himmelen er klar blå. Vi føler vi virkelig er på vei inn i Tibet.

Et annerledes Kina

Noen timers kjøring senere er vi fremme i Garze, en by omtrent halvveis mellom Kangding og Dergi. Her stopper bilen, de to andre passasjerene forsvinner og sjåføren gestikulerer at vi skal vente (kanskje en time?), før han også fordufter. Vi setter oss på en trapp og tar inn småbylivet rundt oss. Overgangen fra Kangding er slående. Her synes kulturen å være en helt annen: både klær og arkitektur virker mer autentisk tibetansk, og stemningen i byen er veldig annerledes. I Kangding følte vi oss som turister: butikker og spisesteder hadde lommebøkene våre som mål. Her føler vi oss mer som fremmede. Vi blir iakttatt, men folk er mest opptatt med sine egne ting.

En time går, halvannen time går. Når det nærmer seg to timer siden vi sist så sjåføren vår, begynner vi så smått å bli urolige. Det er fortsatt mange timers kjøring igjen før Dergi, og veien videre er kjent for å være faretruende bratt og i dårlig stand. Tanken på å kjøre den etter solen går ned, frister lite. Vi finner til slutt sjåføren vår hengende på et gatehjørne med det som virker å være en kompisgjeng. Det viser seg at han ikke har planer om å kjøre videre, og i hvert fall ikke til Dergi.

Kinesisk Westernby

Vi nekter å gi slipp på motivasjonen, og løsningen blir å haike. Det fungerer overraskende bra, selv om de fleste av våre nye sjåfører ikke skal særlig langt. Fire bilturer senere har ettermiddagssolen begynt å synke, og vi har fortsatt langt igjen til Dergi. Vi bestemmer oss derfor for å tilbringe natten i Manigango, et lite småsted som minner litt om en Westernby – med brede gater og slitne fasader på hver side. Middagen inntas hjemme hos et ungt par som har gjort det lille kjøkkenet sitt om til en slags minirestaurant. Bortsett fra paret og sønnen deres som sover på en benk i hjørnet, er vi de eneste der. Byen ellers virker merkelig tom.

P1050671
Manigango føles på mange måter som en kinesisk Westernby. Foto: Kjersti Litleskare

Når vi våkner morgenen etter, er Manigango dekket av et tykt lag snø. Til tross for høye forhåpninger, må vi innse at å krysse et fjellpass på over 5000 moh ikke er gjennomførbart i vintervær. Vi får haik tilbake til Garze med en mann med lasteplanet fullt av jakkskinn, og en minibuss tar oss videre ned igjen til Kangding.

Å reise i Kham

Vi innser at det å reise i Kham innebærer høy sannsynlighet for at planer faller i vasken. Vår grundige research på antall kjøretimer mellom de forskjellige byene hjalp lite med utsolgte bussbilletter, upålitelige sjåfører og plutselige snøfall. Et godt råd til den reisende i Kham er derfor tid, litt mer tid og et fleksibelt reisehjerte. Til gjengjeld får du nære møter med lokalbefolkningen, uforutsette naturopplevelser og spenningen og gleden som ligger i ikke å vite hva som befinner seg bak neste sving.