Hva skjer i Bangladesh?

Studenter demonstrerer i Dhaka, Bangladesh. Her fra en demonstrasjon i 2015, mot økte skolepenger. Foto: © Nahid Sultan / Wikimedia Commons / CC BY-SA 4.0

De store studentdemonstrasjonene i Bangladesh’ hovedstad Dhaka handler om trafikksituasjonen i landet, men også om noe mer.


Skrevet av Arild Engelsen Ruud, professor i Sør-Asia-studier og forskningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), Universitetet i Oslo

 

To tenåringer omkom da de ble påkjørt av en buss i stor fart midt i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Dette er ikke en uvanlig hendelse, da mange mennesker omkommer i den bangladeshiske trafikken hvert år, også i den ekstremt tett befolkede hovedstaden. Fotgjengere er spesielt utsatt. Det er over tusen bussruter i byen og oftest flere rivaliserende buss-selskaper som kjemper om å kapre passasjerer på samme linja. Da gjelder det å komme først til holdeplassen. Noen ganger går det galt. Det er imidlertid ikke bare bussene som er problemet.

Dødelig trafikk og bestikkelser

En avis undersøkte saken og fant at det er tre ganger så mange kjøretøyer i byen som det er utstedt sertifikater. For mange er det rimeligere å betale bestikkelser til polititjenestemenn enn å skulle gå veien om formell kjøreutdannelse. Resultatet er farlige veier. Det er mange måter å måle trafikkdrepte på. Man kan måle antall drepte i forhold til antall innbyggere, i forhold til antall biler eller i forhold til lengden på veinettet. I forhold til antall biler ligger Bangladesh dårlig an, med litt over 1000 drepte i året per 100.000 biler mot noe under 300 per år i for eksempel Pakistan. For nabolandet India er tallet 100, mens for Norge er tallet 3.

Studenter strømmet ut på gatene i hovedstaden etter ulykken. De fleste var unge og mange college-studenter, enkelte også elever i videregående skole. De sperret trafikken på gjennomfartsårene og skapte umiddelbart betydelige trafikkproblemer. De begynte også å sjekke førerkort og vognkort. Resultatene var nedslående. Mange sjåfører var uten de nødvendige papirene. Selv politifolk på motorsykkel ble avkrevd papirer av studentene, men var ute av stand til å legge frem påkrevde sertifikater.

Hardt mot hardt

Myndighetene nølte først med å gripe inn. Man bruker ikke politi og vold mot elever eller studenter, og de hadde jo en god sak som mange i landet støttet dem i. Men etter hvert ble tålmodigheten tynnslitt og myndighetene følte seg presset. Politiet har i enkelte tilfeller rykket inn med batonger og tåregass, og regjeringsvennlige studenter har organisert motdemonstrasjoner og i flere tilfeller også fysiske angrep.

Her ligger en viktig årsak til studentenes protester. Bangladesh opplever nemlig en politisk overgangsfase, fra kaotisk demokrati til et autokratisk ettpartistyre. Partiet som styrer, Awami League, vant det frie valget i 2008, men fikk valgseieren servert i fanget i 2014 fordi opposisjonspartiene boikottet valget. Nå går det mot valg igjen, i desember, og lite tyder på at regjeringspartiet vil være villige til å erkjenne et valgnederlag og gi fra seg makten. Det er dermed ikke sagt at opposisjonspartiet er mindre maktglad eller korrupt.

Maktglade politikere og studentledere

I løpet av årene siden 2008 har regjeringspartiet blitt stadig mer selvtilfreds og maktglad. Partiledere og partiaktivister turer frem uten frykt for sanksjoner, lov eller dom. Spesielt upopulære er studentorganisasjonen Chhatra League, som er knyttet til regjeringspartiet. De utøver omfattende kontroll på og omkring universitetsområdene, for eksempel ved at de bestemmer hvem som får plass i studentboligene og på hvilke betingelser. De bestemmer også hvem som får selge te og sigaretter på campus, eller hvilke arrangementer andre studenter får lov til å holde. Mange av disse studentlederne er godt voksne mennesker, de er bevæpnet, mange bruker narkotiske stoffer, og flere er ofte også anklaget for seksuell trakassering.

Protestene er viktige fordi de utfordrer de regjerende Awami Leaguernes styre, både regjeringspartiet og deres studentorganisasjon. Studenter har tradisjonelt vært den mest politisk aktive gruppen i landet. Dette har vært tilfelle helt tilbake til 1950-tallet, og grunnen er nok at studenter er den gruppen som best har anledning til å demonstrere i gatene, og i dagevis. Andre må på jobb, men studenter har større frihet. De siste årene har det vært flere større demonstrasjoner i protest mot ulike forhold i landet, ledet av studenter. Det absolutt største var i 2013, da flere hundre tusen samlet seg i en flere uker lang politisk demonstrasjon på Shahbag, midt i Dhaka. Tidligere i år var det omfattende studentdemonstrasjoner mot et kvoteringssystem landet har for offentlige stillinger, og nå altså for trafikksikkerhet.

Politisk og trafikal misnøye

Protestene er denne gang ikke direkte rettet mot regjeringen, men den næres av misnøye med den politiske utviklingen i landet. I viktige sektorer av økonomien vil jobb og karriere være avhengig av gode kontakter i regjeringsapparatet. Mange har ikke dette, eller de har politiske kontakter i feil leir. De færreste har tro på at valgene i desember vil være frie og demokratiske. Regjeringen vil ønske så høy oppslutning som mulig, for juks er pinlig, men å tape valget vil den ikke.

Og trafikksituasjonen? Den kommer ikke til å bli bedre, i alle fall ikke i nærmeste fremtid. Nye lover og nye bøter vil ikke hjelpe, for de etterleves ikke. Statsapparatet er ikke enhetlig og sterkt og vil neppe ha evne til å gjennomføre solide reformer. Men samtidig arbeides det med planer for forstadsbaner og andre forbedringer av transportsituasjonen. Det er derfor ikke utenkelig at i løpet av noen år vil antall trafikkdrepte synke.

Arild Engelsen Ruud ble også intervjuet av NRK i forbindelse med de nåværende studentdemonstrasjonene i Bangladesh. Saken kan leses her