Den indiske valgkampen for 2019 er i gang!

Indias statsminister Narendra Modi under et tidligere besøk til byen Varanasi. Foto: narendramodiofficial @ Flickr / Creative Commons

Statsminister Narendra Modi lanserer nytt slagord, opposisjonslederen Rahul Gandhi sammenlikner hindunasjonalister med Det muslimske brorskap og i kulissene hviskes det om en ny storkoalisjon. Hva kan vi vente oss av valgkampen for parlamentsvalget i 2019?


Skrevet av Ole Kristian Myren, master i i International Studies & Diplomacy, lærer og skribent.

 

Ved forrige parlamentsvalg i 2014 skapte statsminister Modi sitt Bharatiya Janata Party (BJP) politisk jordskjelv. Ved hjelp av hindunasjonalistisk retorikk, fremtidsoptimisme med slagordet «Good days are coming» og Modis sterke karisma overgikk BJP alle forventninger. Det ble første parti på 30 år til å få egenhendig majoritet i parlamentet. Spørsmålet nå er om BJP vil kunne gjenta denne bragden, eller om det vil gå på et overraskende nederlag.

Modi staker ut kursen

Etter forrige helgs nasjonale ledermøte for partiet slo Modi an den strategiske tonen ved å proklamere valgkampslagordet: «Ajay Bharat, Atal Bhajpa». Den første delen betyr «uovervinnelige India» mens den andre forstås som «prinsippfaste, stødige BJP». Dermed knyttes Indias styrke og territoriale suverenitet til at velgerne lar BJP fortsette ved makten. I tillegg viser bruken av «Atal» respekt overfor den nylig avdøde tidligere BJP-lederen og statsministeren Atal Bihari Vajpayee.

Rahul Gandhis siste mulighet?

Forrige valgs største taper var Kongresspartiet. Inntil da hadde partiet styrt India det siste tiåret som koalisjonsleder. I tillegg har det tradisjonelt vært Indias dominerende parti siden frigjøringen i 1947. Normalt vil valgkampstrategen ansvarlig for et historisk nederlag være den første til å få fyken. I det dynastisk orienterte Kongresspartiet ble derimot Rahul Gandhi belønnet. I desember i fjor tok han nemlig over som partiets øverste leder etter sin mor Sonia Gandhi. Derfor er det nå liten tvil om hvem som sitter med ansvaret om Kongresspartiet går på et nytt katastrofenederlag.

Rahul Gandhi har i hvert fall startet denne valgkampen offensivt. Under et nylig besøk ved International Institute of Strategic Studies i London benyttet han muligheten til å kritisere både Modis utenrikspolitikk og økonomiske tiltak. Sterkest skyts rettet han likevel mot den mektige hindunasjonalistiske grasrotorganisasjonen Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS). Han sammenliknet den med Det muslimske brorskap og beskyldte den for å ville overta statsinstitusjoner gjennom demokratiske midler for deretter å implementere fundamentalistiske ideer.

Siden Modi selv har bakgrunn fra RSS er det ingen tvil om at Gandhi med dette ønsket å signalisere overfor Indias minoriteter hvem som er deres potensielt reddende engel. Utspillet har blitt møtt med både ris og ros i India. Han har av mange blitt applaudert for å ta tyren ved hornene. Samtidig har en av de fremste ekspertene på hindunasjonalisme, Walter K. Andersen, advart om at slike uttalelser kan bidra til å samle et noe tilbakeholdent RSS til igjen å gjøre et formidabelt valgkamparbeid for BJP.

En ny storkoalisjon?

BJPs store suksess ved forrige valg kom i hovedsak på grunn av partiets nesten totale dominans i åtte stater i det nordlige og vestlige India (av totalt 29 stater). Her vant partiet til sammen 76% av sine parlamentariske seter, mye takket være «Modi-effekten». Strategien var ekstremt effektiv ved at partiet på nasjonal basis ikke fikk mer enn 31% av stemmene, men endte med 52% av setene i parlamentet.

Statsminister Modi er fortsatt populær, men har mistet noe av glansen, blant annet grunnet demonetiseringen av 500- og 1000-rupeesedlene. De negative konsekvensene av dette traff de mange rurale indere spesielt hardt. I tillegg har akademikerne Milan Vaishnav og Matthew Lillehaugen i artikkelserien «India Elects 2019» påvist at å sitte i regjeringsposisjon ofte er en klar ulempe ved indiske parlamentsvalg.

Dermed er BJP utvilsomt i en sårbar posisjon. Kongresspartiet er det eneste partiet med mulighet til å utfordre BJP på nasjonalt nivå og et viktig spørsmål blir hvilken strategi Rahul Gandhi velger. Vil han fokusere på delstater hvor partiet hans er sterkt og deretter forhandle etter valget? Eller vil han tidlig inngå «mahagathbandhan» (storkoalisjon) med regionale partier for å skape et klart regjeringsalternativ?

Mange mener at et så flerfoldig og multikulturelt samfunn som India nødvendigvis bør representeres politisk gjennom koalisjoner. På den annen side er det ikke uten grunn at Kongresspartiets forrige koalisjonsregjeringer ble stemplet som ineffektive og korrupte (blant annet ble «2G spectrum scam»-saken fra 2008 begynnelsen på slutten på Telenors eventyr i India). En annen utfordring er å bli enige om Rahul Gandhi eller eventuelt en regionspolitiker skal stå som statsministerkandidat.

Første pekepinn

Valgene for delstatsparlamentene i Chhattisgarh, Madhya Pradesh og Rajasthan i desember eller januar neste år blir den første ordentlige pekepinnen. Valgresultatene her vil sannsynligvis gi en god indikasjon på hvordan disse statene vil stemme også ved parlamentsvalget. Med andre ord: makter Modi å blåse liv i safranvinden eller blir Rahul Gandhi fjerde generasjon Nehru-Gandhi til å sitte på den indiske statsministertronen?