Langtang-dalen: Til fots i Himalaya

Foto: Yrjan Kvam

Langtang-dalen i Nepal er overraskende lett tilgjengelig. Hvis du er i Katmandu, og har syv-åtte dager du skal fylle, kan en fottur i området anbefales.


Skrevet av Yrjan Kvam, doktorgradsstipendiat ved Institutt for Helsevitenskap, NTNU.

 

Stiene i Langtang-dalen er godt merket, og er du i tvil kan du forvente å få hjelp av de du møter underveis. Er du relativt sprek, med friske bein, og er du litt fjellvant, så klarer du fint å gå fjelltur der uten både guide og porter til å bære sekken din. Du er sjeldent mer enn 5 km unna et lite tehus som tilbyr servering, eller et vertshus som har overnatting.

Du er også sjeldent alene langs hovedstien i mer enn en times tid. Vi valgte å gå i “lavsesong”, i starten av april. Lonely Planet hadde forberedt oss på at dette ikke var en villmarkstur, og vi endte opp med å gå flere steder i kø. Allikevel virket Nasjonalpark-vokterne eller vertene vi bodde hos litt skuffet over at det ikke var flere gjester.

Sjåføren anbefaler et gjestehus som viser seg å være veldig bra. Vi får et rom med to senger og eget toalett, med middag og frokost til snaue 50 norske kroner. Syabrubesi er en sjarmerende liten fjelllandsby omkring 2100 meter over havet.

Et par viktige ting å huske på før du forlater Katmandu: Du må kjøpe “oppholdstillatelse” til nasjonalparken samt ID-kortet Trekkers Information Managment Systems (TIMS). Dette er både for din egen sikkerhets skyld og fordi det er ulovlig å oppholde seg i nasjonalparken uten den symbolske summen du betaler. Prisen bidrar til å dekke en rekke utgifter Nepal har med å opprettholde nasjonalparken.

Er du eventyrlysten, sosial, og foretrekker å reise med offentlig transport, så går det busser, men beregn god tid. Ser du på reisen til Syabrubesi som en transportetappe og har lyst til å komme frem litt mer uthvilt og litt raskere er det mulig å leie en jeep. Du kan også kjøpe billett til et helikopter som flyr oppover til landsbyen Langtang, dog er det ikke å anbefale blant annet på grunn av høydesyke (AMS eller Acute Mountain Sickness – skal du opp i høyden, er det bare å lære seg om den).

Rundt oss ser vi høye snøkledde fjelltopper – det første virkelig skuet av fjelltopper som er høyere enn 6000 meter.

Det fine med å kjøre jeep eller buss oppover, er at du får med deg hvordan landskapet gradvis forandrer seg etter at du kommer ut av Katmandu og etterhvert beveger deg opp og ut av Katmandudalen. Du får også se utrolig mange små fotogene landsbyer langs veien. Vår sjåfør var en helt, både når det kom til navigering av kart, men også til hvor det var bra mat underveis på den nesten syv-timer lange kjøreturen.

Etter å ha kjørt over veier som ikke ser ut eller føles ut som veier, og passert flere sjekkpunkter med tungt bevæpnede vakter, ankommer vi Syabrubesi. Sjåføren anbefaler et gjestehus som viser seg å være veldig bra. Vi får et rom med to senger og eget toalett, med middag og frokost til snaue 50 norske kroner. Syabrubesi er en sjarmerende liten fjelllandsby omkring 2100 meter over havet.

Dagen etter begynner vi å gå. Vi skal gå fra Syabrubesi til landsbyen som heter Lama Hotel. Det er omkring 12 kilometer å gå. Selv om det er varmt, legger vi an et godt tempo. Hvis vi hadde klart å holde tempoet oppe, burde vi ha klart dagsmarsjen på omkring tre timer. Etter to timer skjønner vi at det ikke kommer til å gå. Det er nærmere 30 varmegrader og vi har tunge ryggsekker, og vi skal opp 1200 høydemeter. Heldigvis er vi sjeldent langt unna et egnet sted for en rast, og vi kommer opp til tehuset som ligger i Rimche. Vi ender opp med å bruke omtrent syv timer på turen.

Det er fortsatt dårlig med turister her etter jordskjelvet. Selv om det har gått tre år, og New York Times inkluderte Langtang-dalen på sin liste over “52 places to go in 2017”.

Den neste dagen starter omtrent som dagen før: Frokost klokken 06:00, og vi begynner å gå før klokken er 07:00. Vi går i omtrent 5 timer. Istedenfor å gå til Langtang, stopper vi på et gjestehus i Gumpa. Gumpa er mindre besøkt og mindre populært, til tross for at det er god veldig god standard på alle gjestehusene. Landsbyen Langtang ligger ca 30 minutter unna Gumpa, og vi kan se den større og mer populære landsbyen på andre siden av steinskredet, som begravde gamledelen av Langtang under jordskjelvet i 2015. Det føles ubehagelig å se på steinskredet. Rundt oss ser vi høye snøkledde fjelltopper – det første virkelig skuet av fjelltopper som er høyere enn 6000 meter.

Etter å ha vært de eneste gjestene på gjestehuset i Gumpa, begynner vi på den tredje og siste dagen før vi kommer til Kyanjin Gompa. Vi beveger oss sakte over steinrøysa og den ubehagelige følelsen blir sterkere. På vei oppover går det et lite steinskred til et stykke til høyre for oss. Selv nesten tre år etter jordskjelvet har ikke steinmassene stabilisert seg. Vi ser flere steder i steinmassene at det er rester etter bebyggelse. Vi går gjennom nye Langtang og møter en sikkerhetskontroll. Vi spør parkvokteren om det er mye trafikk. Han rister på hodet og trekker skuldrene oppgitt oppover. Det er fortsatt dårlig med turister her sier han. Selv om det har gått tre år og New York Times inkluderte Langtang-dalen på sin liste over “52 places to go in 2017”.

Snaue 3 timer senere er vi endelig fremme i Kyanjin Gompa, og vi får hjelp til å finne veien gjennom landsbyen av en som senere viser seg å være eieren av gjestehuset vårt. Det føles uendelig godt når vi blir vist inn på rommet vi skal bo på de neste dagene. Vi setter oss på benken utenfor gjestehuset og blir sittende å småprate med verten vår om hvordan turen har vært opp, hvilke muligheter det er her og hvordan livet er i landsbyen på vinterstid.

Langtang-dalen er lett tilgjengelig fra Kathmandu. Dersom man ikke har mer enn 7 – 8 dager å bruke men vil ha en tur i høyfjellet, så er en tur her et veldig godt alternativ.