Kongeparet besøkte buddhistisk verdensarv

Photo: 慕尼黑啤酒 / Wikimedia Commons CC BY-SA 3.0

Kongeparet innledet denne uken sitt statsbesøk til Kina med et besøk til oasebyen Dunhuang. På programmet stod fornybar energi og barnehager, men også et besøk til Mogaogrottene. Hva er det med disse grottene som fører kongeparet ut på vandring i den kinesiske ørkenen? Asiapunkt gir deg Mogaogrottenes historie i tre akter.


Skrevet av Guttorm Norberg Gundersen, Doktorgradskandidat i kinesisk buddhisme ved Harvard University

Akt 1: Et buddhistisk knutepunkt i ørkenen

De buddhistiske Mogaogrottene er en av verdenshistoriens store underverker. Grottekomplekset består av over 700 grotter, hvorav om lag 500 er dekorerte. De minste har knapt plass til ett menneske, mens de største kan romme et hundretalls. Grottene skåret inn i en omtrent 2 kilometer lang vegg av porøst fjell. De ligger langs en liten elv som renner gjennom ørkenen noen mil utenfor oasebyen Dunhuang i Kinas vestlige Gansu-provins.

Historien skal ha det til at en buddhistmunk på gjennomreise i Dunhuang på 300-tallet hadde en visjon hvor han så fjellveggen dekket av buddhaer. Inspirert av denne visjonen, satte han i gang med å hugge ut den første grotten. Andre munker og lekfolk tok arbeidet videre. Over de neste tusen årene bygde de nye grotter og restaurerte de gamle. Veggmaleriene dekker i dag om lag 46 000 kvadratmeter. De består hovedsakelig av ulike buddhaer og bodhisattvaer, og narrative scener fra buddhistiske tekster. I mange av grottene et både tak og vegger fullstendig dekket av malerier i alle regnbuens farger. Det er i tillegg omtrent 2400 skulpturer der. De to største buddhastatuene er 35,5 og 27 meter høye.

I tillegg til å være Kinas svar på det Sixtinske kapell, og vel så det, hadde grottene også en annen hemmelighet: Kinas “dødehavsruller”.

Men hvorfor ble disse grottene bygd? Byen Dunhuang ble opprettet i det andre århundre før vår tidsregning som en garnison på den nyopprettede Silkeveien – handelsruten som brakte Kina i kontakt med Midtøsten, Europa og India. Sammen med de handelsreisende kom også representanter for ulike religioner til Kina. Spesielt viktig var buddhistene som først slo seg ned i hovedstaden Chang’an i det første eller andre århundre e.Kr.

bilde1
Det finnes omtrent 2400 skulpturer inne i Mogaogrottene. Foto: Helge Gundersen

Dunhuang ble et viktig stoppested på Silkeveien. Det var her karavanene la ut på – eller kom trygt fram etter å ha gjennomført – den farefulle ferden gjennom Taklamakan-ørken. Men det var også her de måtte betale skatt til den kinesiske staten. Det betød at det var rikelig med ressurser i oasebyen. Mye av dette gikk med til å bygge de utrolige grottene.

Grottene ble hovedsakeligbrukt til ulike ritualer. Selv om vi i dag ofte forbinder buddhismen med meditasjon, er det lite som tyder på at Mogaogrottene var et sted for munker å meditere og fordype seg. Til det var det rett og slett for bråkete. I stedet regner forskere med at grottene stort sett hadde en rituell funksjon. Noen av de større og mer forseggjorte var private kapeller hvor velstående familier i området kunne utføre ritualer for sine forfedre. Andre ble brukt av handelsreisende for å forsikre seg om at reisen de skulle til å legge ut på skulle bli vellykket, eller for å takke for at de hadde kommet trygt fram.

Men i tillegg til å være Kinas svar på det Sixtinske kapell, og vel så det, hadde grottene også en annen hemmelighet: Kinas “dødehavsruller”.

Akt 2: Et bibliotek i ørkenen

På starten av 1900-tallet var det lite religiøs aktivitet i området, og grottene var stort sett glemt. Av de få som bodde ved grottene var den selvoppnevnte oppsynsmannen og daoistpresten Wang Yuanlu. En dag han jobbet i en av grottene, gjorde han en oppdagelse som skulle snu opp ned på kinesisk historie. Han fant en skjult grotte fylt til randen med gamle dokumenter. I det som senere, noe prosaisk, skulle bli kjent som grotte nr. 17, eller biblioteksgrotten, viste det seg å være et sted mellom 40 og 60 000 dokumenter som alle var minst tusen år gamle. Men kongeparet kommer nok ikke til å se noen av disse dokumentene under sitt besøk.

Dunhuang_Cave_16
Bilde fra 1907 av grotte nr. 16. Nederst i bildet ser du stabler med manuskript som ble funnet inne i grotte nr. 17, eller biblioteksgrotten.
Wang_Yuanlu
Daoistpresten Wang Yuanlu oppdaget den skjulte biblioteksgrotten. Funnet skulle snu opp ned på kinesisk historie. Foto: Wikimedia Commons

I 1907 fikk nemlig den ungarsk-britiske oppdagelsesreisende Aurel Stein nyss om dokumentene. På utspekulert og omstridt vis overtalte han Wang Yuanlu til å selge deler av biblioteket for å finansiere reparasjoner i grottene. Han fikk til sammen tak i om lag 11 000 dokumenter. Året etter kom franskmannen Paul Pelliot og tok med seg 7000 til. Ti tusen dokumenter endte også opp i St. Petersburg. Mindre samlinger endte opp i, Kyoto, Tyskland, Sverige og USA. Om lag 10 000 befinner seg i Beijing.

Dunhuang-forskere regner med at biblioteket stammer fra det buddhistiske Tre Verdener-tempelet (Sanjiesi) som lå ved siden av grottene, og at det ble forseglet inn i grotte nr. 17 like etter år 1002. En teori er at de ønsket å beskytte dokumentene fra å bli ødelagt av invaderende hærer, men her er forskerne fortsatt ikke enige. Brorparten av dokumentene er buddhistiske sutraer og andre religiøse tekster skrevet på kinesisk. Men det er også en stor andel tibetanske tekster, da Dunhuang var under tibetansk styre fra 786 til 848. Man har dessuten funnet tekster på sanskrit, khotanesisk, uighur, sogdisk og hebraisk. Tekster fra en rekke religioner er også funnet: daoisme, konfutsianisme, østsyrisk kristendom, zoroastrisme, manikeisme, jødedom; i tillegg til mange sekulære tekster. Verdens eldste trykte bok, den buddhistiske Diamantsutraen, datert 11. mai 868 er også å finne i samlingen. Mange av disse dokumentene har dannet grunnlaget for omskriving av store deler av kinesisk og sentralasiatisk religiøs og sekulær historie.

Når sant skal sier så er det såpass mørk i grottene at man ofte ser kunsten bedre på en skjerm enn i grottene. Vi får håpe kongeparet husket å pakke noen sterke lommelykter.

 
Det internasjonale Dunhuangprosjektet ble etablert i 1994, og er et samarbeid for å digitalisering forskningen på Dunhuang-biblioteket. En stor andel av tekstene er nå å finne på nettsidene deres.

Akt 3: bevaring for fremtiden

Mye har skjedd i Mogao siden verden ble gjort oppmerksom på grottene for vel over hundre år siden. Og heldigvis, selv gjennom den ellers så ødeleggende kulturrevolusjonen (1966-76) ble grottene tatt vare på.

I 1987 kom grottene på UNESCO’s verdensarvliste. Når kongeparet i dag besøker Mogaogrottene får de derfor mulighet til å oppleve dem i relativt god stand. Samtidig er bevaring for framtiden et stadig tilbakevendende tema for Dunhuangakademiet. De står for den daglige driften, forskningen og bevaringen av grottene, og tar i mot godt over 1 million besøkende i året. For å minimere belastningen på grottene har derfor Dunhuangakademiet bestemt at hver enkelt turist bare får besøke 8 grotter per besøk.

I tillegg har de i samarbeid med den amerikanske stiftelsen The Getty Foundation laget høyoppløselige 3D-scanninger av de fleste av de viktigste grottene. Dette gjør det lettere for de besøkende å oppleve veggmaleriene uten samtidig å ødelegge for framtidige generasjoner. Og når sant skal sier så er det såpass mørk i grottene at man ofte ser kunsten bedre på en skjerm enn i grottene. Vi får håpe kongeparet husket å pakke noen sterke lommelykter.

Du kan utforsk grottene selv her.

Videre lesing

Om artikkelforfatteren

Guttorm Norberg Gundersen er doktorgradsstudent i kinesisk buddhisme ved Harvard-universitetet og organiserte i 2017 Woodenfish Dunhuang Buddhist Studies Workshop i Mogaogrottene i samarbeid med Dunhuang Academy.