Derfor dominerer Abe japansk politikk

Foto: Dominique A. Pineiro, Chairman of the Joint Chiefs of Staff på Flickr

Shinzō Abe har nok en gang vunnet det interne presidentvalget i sitt parti. Hvordan ble Abe den mest dominerende statsministeren i Japans historie?


Skrevet av Petter Y. Lindgren, Samfunnsøkonom OGEAR, og Wrenn Yennie Lindgren, Forsker ved NUPI

 

Torsdag 20. september sikret Shinzô Abe et fortsatt lederskap internt i sitt politiske parti Liberaldemokratene (LDP). Så lenge LDP sitter i regjering som det største partiet, vil presidenten deres også være Japans statsminister. Med dette valget befestet Abe sin dominans i LDP, som er uten sidestykke i japansk etterkrigshistorie.

Da mulighetene for lederskap åpnet seg i 2006, knuste Abe motkandidatene og ble valgt til LDP-president.

LDP måtte utvide maksgrensen på antall presidentperioder for å gi Abe muligheten til å fortsette. Han regjerte en kort periode i 2006-07, men har nå vunnet internvalget i LDP tre ganger på rad (2012, 2015, 2018). Hvis LDP fortsetter å vinne valg, kan Abe bli sittende helt frem til 2021. Da vil han i så fall bli den lengstsittende statsministeren i Japans historie. Det gir ekstra inntrykk når vi vet at Japan har byttet statsministere i gjennomsnitt hvert halvannet år etter den kalde krigen.

Abes vei mot dominans

Abe har siden 1993 sittet i det japanske parlamentet. Hans karriere fikk et voldsomt oppsving da den nordkoreanske diktatoren Kim Jong-Il i 2002 innrømte offentlig at Nord-Korea faktisk hadde kidnappet japanske statsborgere på 1970-tallet. Abe kjørte en knallhard kampanje mot Nord-Korea. Da mulighetene for lederskap åpnet seg i 2006, knuste Abe motkandidatene og ble valgt til LDP-president. Slik ble han også Japans statsminister.

Det var imidlertid ikke hugget i stein at Abe skulle få ta en slik dominerende rolle. Etter en relativt mislykket statsministerperiode fra 2006 til 2007, måtte han fratre etter et labert overhusvalg og en kortere sykdomsperiode. Men da opposisjonspartiene hadde kontrollert regjeringskontorene i tre år (2009-12) var LDPs meningsmålinger tilbake på nivå med tidligere høyder.

Derfor var Abe i 2012 igjen klar for å ta lederskapet i LDP.  Abe møtte da samme motkandidat som i september – Ishiba Shigeru. Abe tapte imidlertid første valgrunde grunnet lav støtte blant lokale LDP-medlemmer, men vant i den andre runden hvor kun parlamentarikere får stemme.

I 2015 var det ingen motkandidater, mens i 2018 var Ishiba igjen utfordrer. Denne gangen fikk Abe opp mot 70 prosent av stemmene, med 82 prosent av parlamentarikere og 55 prosent av lokale medlemmers stemmer. Abe har derfor løftet sin posisjon i partiet siden 2012-valget, med en helt spesiell dominans i parlamentet.

Abes mektige politikerfamilie

I Japan er det vanlig at politikere kommer fra politikerfamilier, der sønner og i noen grad døtre arver både det kjente navnet, valgkampmaskineriet, nettverket og de økonomiske musklene til å bedrive politisk virksomhet. Alle LDP-statsministere etter den kalde krigen kommer fra slike familier.

Selv sammenlignet med andre «arvinger», fremstår imidlertid familien til statsminister Abe som en usedvanlig mektig politikerfamilie. Begge besteforeldrene til Abe var politikere, og hans morfar var statsminister. Grandonkelen var også statsminister, mens faren var utenriksminister. Det var derfor ingen overraskelse at Abe skulle gjøre karriere i japansk politikk. Allikevel er det fortsatt en del som skal klaffe for å avansere fra en sterk familie til dominans i politikken.

Konsensus i et fraksjonert parti

Statsminister Abe kombinerer sterke meninger og politiske mål med en vilje og evne til å skape konsensus innad i partiet. Slik sett fremstår han som en annerledes ledertype enn tidligere populære og lengesittende LDP-statsministere som Nakasone Yasuhiro (1982-87) og Koizumi Junichiro (2001-06). Så lenge LDP gjør det bra i valg, er det derfor vanskelig å utfordre hans posisjon.

Helt siden dannelsen av LDP i 1955, har interne fraksjoner dominert partiet. Til forskjell fra norske partier, der landsmøtene legger sentrale politiske føringer og partiledelsene utøver makt ved å svinge partipisken i enkeltsaker, er japanske partier av en løsere art. I Japan har partiene tradisjonelt fungert som paraplyorganisasjoner for maksimal uttelling i valg.

Etter at valgordningen ble endret i 1993 spådde imidlertid statsvitere at fraksjonene i japansk politikk ville falle sammen. Selv om de har fått mindre betydning i nyere japansk politikk, er det fortsatt slik at Abe må samle støtte blant fraksjonslederne i LDP. I forrige ukes valg var det åpenbart hvor sentral Abe har blitt: Abe sikret seg støtte fra fem av syv fraksjoner, og over halvparten av den sjette, mens Ishiba kun mottok støtte fra sin egen fraksjon samt resten fra nummer seks.

De økonomiske reformene innebærer en svært ekspansiv pengepolitikk og økonomiske strukturreformer, bedre kjent som Abenomics.

Abepolitikken er populær blant andre politikere

Dagens støtte til Abe skyldes også delvis at hans resolutte politikk har stor støtte blant LDP-politikere. Da han fikk enda en sjanse til å lede Japan i 2012, var Abe rask til å legge frem et større reformprogram, spesielt innen økonomi og sikkerhetspolitikk. De økonomiske reformene innebærer en svært ekspansiv pengepolitikk og økonomiske strukturreformer, bedre kjent som Abenomics. Selv om det er diskutabelt hvilke effekter politikken har på middels til lengre sikt, har den definitivt bidratt til bedre stemning på børsen og i japansk økonomi.

I sikkerhetspolitikken har Abe vært eksplisitt på ønsket om reform av Grunnloven, spesielt av den «pasifistiske» artikkel ni – som beskriver et Japan uten mulighet til å ha et selvstendig militærvesen. Etterkrigstidens tolkning av Grunnloven åpnet kun for at Japan fikk ha selvforsvarsstyrker og en sikkerhetsallianse med USA, der sistnevnte forsvarer Japan. I 2014 innførte Abe-regjeringen kollektiv sikkerhet med USA. Det betyr at Japan for første gang er juridisk klar for å reagere militært på et angrep på USA. Som vi har beskrevet i Klassekampen (12.9.2018) har Abe og medsammensvorne erobret definisjonsmakten for hvordan japanere forstår sikkerhetssituasjonen i Øst-Asia, med den fremvoksende supermakten Kina og et Nord-Korea med atomvåpen og avansert missilteknologi.

Abes Akilleshæl er valg

For at Abe skal fortsette å dominere, gjelder det å lede LDP til valgseire. Men valg er Abes Akilleshæl. Etter comebacket i 2012 har han levert her, med 2/3-deler av setene for LDP og koalisjonspartneren Kōmeitō i de tre siste underhusvalgene. Selv om LDP i historisk perspektiv er vant til relativt høy oppslutning ved valg, noterte partiet seg en historisk bunn i 2009 med kun 30 prosent av setene.

Vi har tidligere analysert hvorfor LDP gjør det bra i valg på tross av at det ikke er et spesielt populært parti blant velgerne ((Klassekampen, 20.10.2017)). Poenget her er at regjeringspartiene, med Abe i spissen, har perfeksjonert valgstrategien, samtidig med at opposisjonspartiene sliter med å arbeide sammen mot Abe & co.

Japan er et modent, langvarig demokrati.

Statsministerrollen

I Japan har det kommet kritikk mot at én person kan inneha statsministerembetet såpass lenge. Det vises til autoritære regimers evne til å ha samme ledere i mange år. Sammenligningen er ikke spesielt fruktbar. Japan er et modent, langvarig demokrati. I Norge har vi også erfaring med lengesittende statsministere. Det gjør ikke Norge eller Japan mindre demokratisk.

Snarere har Japans problem vært for lite kontinuitet i politikkens lederskap. En sterkere statsminister har vært en ønsket utvikling. Reformer rundt årtusenskiftet åpnet for en styrking av statsministerrollen. Abe har grepet de institusjonelle mulighetene, og har styrket regjeringens posisjon i den japanske parlamentarismen. Statsministerens kontor er en egen politisk aktør som tar nye politiske initiativ, utreder politikkmuligheter og samhandler med andre allierte. Denne maktforskyvningen har gått utover parlamentarikere, fraksjonsledere og byråkrater. Mens statsministeren tidligere var en konsensusskaper uten reell beslutningsmakt, har Abe og folkene rundt ham tatt styringen av Japan på alvor.

På tross av sin dominans står Abe overfor folkelig kontroll. Den dagen misnøyen blir for stor, kan japanere gå til valgurnene og stemme inn andre partier. Men det fremstår ikke spesielt sannsynlig i Abes statsministerperiode.

Om artikkelforfatterne

Petter Y. Lindgren er samfunnsøkonom og forsker i Oslo Group of East Asian Research (OGEAR), for tiden på forskningsopphold i Tokyo. Lindgrens spesialfelt er japansk politikk (høyrepopulisme, sikkerhetspolitikk, valg), fattigdom og inntektsulikhet, forsvarsøkonomi og ressursøkonomi. Han har nylig utgitt en fagartikkel som sammenligner sikkerhetspolitikken i Abes to statsministerperioder (2006-07, 2012-).

Wrenn Yennie Lindgren er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og doktorgradsstipendiat ved Stockholms Universitet, for tiden på forskningsopphold ved Meiji University i Tokyo. Yennie Lindgrens spesialfelt er internasjonale relasjoner i Asia og Stillehavet og japansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hun har nylig utgitt et bokkapittel om hvordan Abe tar i bruk sin dynastiske bakgrunn for å legitimere og promotere Japans historie og utenrikspolitikk og en fagartikkel om energipolitikken mellom Japan og Russland.