Shiwan: fra bruksgjenstander til samleobjekter

En moderne shiwan-figur. Foto: Can Pac Swire, Flickr

Shiwan-området i Kina er i dag kjent for sine detaljerte figurer, men for bare 40 år siden var det få som brydde seg om sjangeren. Hvordan har denne keramikken gått fra å være billig moro til å bli ettertraktede samleobjekter?


Skrevet av Linn A. Christiansen

 

Shiwan (eller Shekwan) er et område i byen Foshan i Guangdong-provinsen (Kanton), sørøst i Kina. Området er i dag kjent for sin lange historie med keramikkproduksjon, men shiwan-keramikk som samleobjekter er et forholdsvis nytt fenomen. I mange år ble keramikken fra dette området tenkt på utelukkende som bruksgjenstander, og den ble av noen sett på som billigprodusert pynt til massene.

OK-03450
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo eier en sjelden shiwan-vase som mest sannsynlig stammer fra slutten av Ming-dynastiet. Vasen har stempelet «Sheng Ming» (昇名) under, som lenkes til brødrene Yang Sheng og Yang Ming.
Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet / CC-BY-NC

«Jeg liker det rett og slett ikke»

I 1978 skrev Fredrikke Skinsnes Scollard at i løpet av de ti årene hun til da hadde studert shiwan-keramikk, så hadde hun møtt mye motstand når hun skulle presentere keramikken for andre. Kunsthistorikere, skrev Scollard, syntes keramikken var altfor grov og lite estetisk, mens andre ofte gav henne kommentaren «Jeg liker det rett og slett ikke.» Denne innstillingen har endret seg siden da.

De himmelske tvillingene
Tidlig shiwan-keramikk fra Kulturhistorisk museum i Oslo. Figuren ble kjøpt inn i 1895.
Foto: Kirsten Helgeland, © 2018 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Skjønnhet fra avfallsmaterialer

Den aller tidligste keramikken man kjenner fra området stammer fra neolittisk tid, men selv om dette bekrefter at det finnes en lang tradisjon for å bearbeide leire i Shiwan-området, regnes likevel ikke leirvaren fra denne tiden som «shiwan-keramikk».

Den virkelige shiwan-keramikken kom for fullt under Ming-dynastiet (1368-1644). Under dette dynastiet utviklet byen Foshan seg til å bli et senter for håndverk og handel, der man ønsket å skape skjønnhet fra avfallsmaterialer. Den tidligste shiwan-keramikken ble laget for dagliglivet, og bestod særlig av boller, kar og andre gjenstander som folk kunne bruke i hverdagen. Disse gjenstandene var gjerne grovere kopier av mer eksklusive porselensvarianter.

Under Ming-dynastiet fantes det åtte ulike keramikklaug i området og 24 ovner, mens noen tiår inn i det neste dynastiet var det blitt over 100 ovner som alle produserte keramikk.

Zhong Liquan
En figur laget for et husalter, i flambéglasur. Zhong Liquan er en av de åtte daoistiske udødelige. Figuren ble kjøpt i 1895.
Foto: Mårten Teigen, © 2018 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Figurer og tissepotter for protest

Shiwan-figurenes glansperiode regnes for å være mellom 1850 og 1920, der svært mange av figurene som er kjent som gongzai 公仔 («dukker») kom til. Figurene kunne være små eller store, og kunne forestille religiøse skikkelser, eller mennesker og dyr som i hverdagssituasjoner. Noen typiske kjennetegn for disse figurene er at hudpartiene ofte er uglaserte, mens klærne har glasur. Ansiktene er gjerne svært uttrykksfulle, og selv om deler av gjenstanden kan være presset til i en form, så finner man også ofte fingeravtrykkene til den opprinnelige håndverkeren på undersiden av figuren. Kulturhistorisk museum i Oslo har flere gjenstander fra Shiwans glansperiode, hovedsakelig religiøse figurer laget for husaltere.

Men Shiwan fortsatte også å produsere brukskeramikk, og etter Opiumskrigene på midten av 1800-tallet fikk den politiske protesten et nytt utløp i keramikken. Mange følte sterkt på urettferdigheten i traktatene som ble inngått i kjølvannet av disse krigene, der Kina blant annet mistet Hong Kong til Storbritannia, måtte betale høy erstatning til Storbritannia og Frankrike, og ble tvunget til å åpne keiserdømmet for utenlandske makter.

Mange av kampene hadde blitt kjempet nettopp i Sørøst-Kina, og i Shiwan-området begynte det nå å dukke opp keramiske figurer som skulle se ut som utlendinger. Gode eksempler er knelende alterassistenter med skjegg og vestlige hatter, og tissepotter som var ment å ligne den britiske diplomaten Harry Smith Parkes.

Harry Smith Parkes
Den britiske diplomaten Harry Smith Parkes som tissepotte (man tisser i hatten), og Harry Smith Parkes
Kilde: Liu Menghan (red.), Shiwan Yao Juan, Zhongguo Kexueshu Chubanshe/ Wikimedia Commons

Porselenskopier

Leiren fra Shiwan brennes på en lavere temperatur enn porselensleire, og selv om leiren er plastisk og lett og forme, blir den tykkere i formen enn porselen gjerne er. Man kunne derfor ikke skape kopier av porselen som kunne forveksles med originalene, men man kunne likevel lage glasur som tok i bruk de samme teknikkene som kjente porselensglasurer. Eksempler på dette er krakeleringsglasur der glasuren får sprekker i overflaten, og junglasur, som er en tykk blåaktig glasur som består av mange små bobler. Begge disse glasurtypene stammer opprinnelig fra Song-dynastiet (960-1279) — dynastiet som av mange regnes som det beste for porselensproduksjon av høy kvalitet.

Men selv om man var inspirert av gamle glasurtyper, ble også mange nye glasurtyper laget i Shiwan. I porselensproduksjon er det viktig at alle former og glasurer blir akkurat som bestilt: man benytter dyre materialer, og mange av bestillingene i Kina har tradisjonelt gått til keiserfamilien eller andre av høy rang. Dersom en porselensvase hadde den minste skavank etter brenning ble den derfor kastet uten nåde. Shiwan-keramikken, derimot, tok i bruk rimelige materialer, og håndverkerne hadde en helt annen innstilling til gjenbruk og utforskning. Her fantes det ingen endelig fasit på hvordan glasurene måtte være. En av håndverkerne i Shiwan skal derfor ha uttalt: «Vi kjenner ikke engang navnet på alle glasurene vi har skapt.»

Luohan
Buddhistisk munk (luohan) med krakeleringsglasur, fra før 1895.
Foto: Mårten Teigen, © 2018 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0
Luohan
Den buddhistiske bodhidharmaen Damo med krakeleringsglasur, fra før 1895.
Foto: Mårten Teigen, © 2018 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Shiwan-keramikk i dag

Det er dessverre lett å komme over falsk shiwan-keramikk i dag. Noen kjennetegn på falskhet kan være at figurene ser masseproduserte ut, og at de generelt mangler «personligheten» som shiwan-keramikk skal ha. Spesielt når det gjelder gongzai-figurene, så ser man etter tydelige ansiktsuttrykk, klær som former seg over kroppen, og muskler og bevegelser som virker naturtro. Svært tidlige, grovt utformet figurer er iblant vanskeligere å skille fra de falske, med mindre man har en sikker proveniens for gjenstanden.

Fra å ha vært gjenstander folk «rett og slett ikke liker», er shiwan-keramikk i dag samleobjekter som blir verdsatt for sin kvalitet og egenart. Det lages fremdeles shiwan-keramikk både for innenlandsmarkedet og for eksport, og mye av det som produseres i dag er av svært høy kvalitet, ofte av navngitte shiwan-mestere. Mange av disse kommer fra familier der man har formet figurer i flere generasjoner. Illustrasjonsbildet i denne artikkelen er nettopp en moderne shiwan-figur, som dessverre deles her uten mesterens navn.


Videre lesning:

  • Fredrikke Skinsnes Scollard, ”Shiwan Pottery Explored”, Journal of the Hong Kong Branch of the Royal Asiatic Society, utgave 18 (1978), s. 101-112
  • Michel Lee, “Subduing the ’Foreign Devils’ in Shekwan Ceramics: Representations of Westerners During the Opium Wars.” Transactions of the Oriental Ceramic Society 74 (2011): 35.
  • Fredrikke S. Scollard, Terese Tse Bartholomew. Shiwan Ceramics: Beauty, Color, and Passion. Chinese Culture Foundation of San Francisco, 1994.