Hoppende vampyrer og vakre spøkelser: en historisk gjennomgang av kinesisk horror

Song at Midnight 夜半歌声 fra 1937.

Kinesiske skrekkfilmer har en rik og spennende historie, og er fylt av spøkelser, zombier og psykedeliske merkverdigheter. Hvorfor er de ikke bedre kjent utenfor landegrensene?


Skrevet av Tristan Shaw

Spøkelseskjærlighet og kung fu-slåssing med zombier – kinesisk skrekkfilm er kanskje ikke verdenskjent, men produksjonen har generert en svært variert og snedig mengde film det siste århundret. Selv om det i dag ikke produseres så mange kinesiske skrekkfilmer, har horror som sjanger en lang historie i kinesisk filmproduksjon. Røttene strekker seg tilbake til landets folketradisjoner og klassiske litteratur, og ingen har muligens påvirket sjangeren mer enn forfatteren Pu Songling 蒲松龄 fra Qing-dynastiet.

Forelsket i et spøkelse

Mens han levde, samlet og skrev Pu hundrevis av historier med overnaturlig preg, utgitt etter hans død i samlingen Strange Tales from a Chinese Studio 聊斋志异. Disse historiene, med beskrivelser av demoner, spøkelser og monstre, har inspirert utallige kinesiske filmskapere. Plottet i historien Nie Xiaoqian 聂小倩 er for eksempel brukt i filmen A Chinese Ghost Story 倩女幽魂, om et menneske som forelsker seg i en vakker kvinne som viser seg å være et spøkelse.

Det er vanskelig å finne ut av nøyaktig når den første kinesiske skrekkfilmen kom ut, men det ser ut til at Pu Songlings historier ble brukt som filminspirasjon så tidlig som i 1922. Ifølge den kinesiske filmhistorikeren Huang Ren 黄仁, kan filmen Zhuangzi Tests His Wife 庄子试妻 fra 1913, være den første. Dette dramaet handler om den kjente daoistiske filosofen Zhuangzi, og inneholder både en grav, et selvmord, samt noen skumle spesialeffekter.

Plottet i historien Nie Xiaoqian 聂小倩 er for eksempel brukt i filmen A Chinese Ghost Story 倩女幽魂, om et menneske som forelsker seg i en vakker kvinne som viser seg å være et spøkelse.

Samme år ble filmen The Impermanent Ghost 无常鬼 av regissør Zhang Shichuan 张石川 gitt ut, en komedie om en trøbbelmaker som later som han er et spøkelse. Selv om ingen av filmene strengt tatt kan regnes som skrekkfilmer, så bidro den overnaturlige visuelle stilen til å bane vei for sjangeren.

Kannibalistiske militærkoner og onde vitenskapsmenn

Ved begynnelsen av 1930-årene hadde kinesiske filmskapere begynt å lage filmer som definitivt kan kalles horror. I 1934 kom filmen The Body Snatchers 盗尸, en Hong Kong-produsert stumfilm om to venner som stjeler en rik manns kiste fylt av skatter. To år senere kom den første jiangshi-filmen Midnight Vampire 午夜僵尸 ut i Hong Kong (jiangshi 僵尸 oversettes til zombie, men kan referere til alle slags gjenopplivede døde). Filmen handler om en hevnlysten mann som står opp fra de døde etter å ha blitt drept av sin eldre bror. I andre Hong Kong-skrekkfilmer fra perioden blir vi blant annet servert en kannibalistisk militærkone, en ond vitenskapsmann som lager dverger og kjemper og en gruppe kvinnelige vampyrer som terroriserer gatelangs.

Kinesisk Phantom of the Opera

På fastlandet arbeidet filmskaper Ma-Xu Weibang 马徐维邦 mer enn noen andre i landet med å utvikle skrekkfilmsjangeren. Ma-Xu, en dyster mann av få ord som mistet begge foreldrene som barn, laget filmer gjennom 1930-tallet med titler som Walking Corpses in an Old House 古屋行尸记, Poet’s Soul in the Cold Moonlight 冷月诗魂 og The Leper Girl 麻疯女. I 1937 regisserte Ma-Xu en av Kinas mest banebrytende skrekkfilmer, Song at Midnight 夜半歌声, en løs gjenfortelling av Phantom of the Opera. Ma-Xus tolkning inkluderer revolusjonære temaer og dystre, ekspresjonistiske visuelle trekk. Hans versjon av «the phantom» er en mann ved navn Song Danping, en tidligere operasanger og revolusjonær, hvis spøkelse sies å hjemsøke teatret hvor han pleide å jobbe. Etter hans død ble teatret stående tomt, men en teatertrupp kommer på besøk i jakt på inspirasjon. En av skuespillerne møter Song, som viser seg å ha iscenesatt sin egen død.

I andre Hong Kong-skrekkfilmer fra perioden blir vi blant annet servert en kannibalistisk militærkone, en ond vitenskapsmann som lager dverger og kjemper og en gruppe kvinnelige vampyrer som terroriserer gatelangs.

Til tross for at filmen er ufortjent obskur utenfor Kinas grenser, har Song at Midnight hatt en sterk påvirkning på kinesisk horror. Den har blant annet blitt filmet på nytt fire ganger, hvorav versjonen fra 1995 er mest kjent. Her spiller Leslie Cheung hovedrollen. Selv i dag er filmen såpass anerkjent at den vant en plass i Hong Kong Film Awards liste over Kinas 100 beste filmer i 2005.

Kommunistparti og skrekkfilmsensur

Under den andre sino-japanske krigen (1937-1945) ble det laget færre og færre skrekkfilmer i Kina. Sensuren var streng, og tatt i betraktning den voldelige og brutale krigen, var det mest sannsynlig ikke horror det kinesiske filmpublikummet ønsket å se. Ma-Xu Weibang laget en oppfølger til Song at Midnight i 1941, men hans arbeid med den Japan-sympatiserende propagandafilmen Eternity 万世流芳 skulle sverte ryktet hans på fastlandet. Etter krigens slutt flyttet Ma-Xu til Hong Kong, hvor han arbeidet til hans død i 1961. Da han dro ble det også produsert mindre skrekkfilmer på fastlandet, grunnet det strenge reglementet til Kommunistpartiet. Til slutt var det kun Hong Kong som fortsatt produserte.

På 70-tallet var det mest spøkelseshistorier og fortellingene til Pu Songling som slo an hos hongkongerne. I 1960 ble Pu Songlings historie om Nie Xiaoqian filmatisert under tittelen The Enchanting Shadow 倩女幽魂, en vakker gotisk gjenfortelling som senere skulle inspirere filmen A Chinese Ghost Story. På denne tiden produserte også Hong Kong-studioet Shaw Brothers flere andre skrekkfilmer, noen av dem med kjærlighetshistorier mellom mennesker og spøkelser, slik som i Nie Xiaoquan. Song at Midnight ble også spilt inn på nytt og gitt ut i to deler, i 1962 og 1963. Med unntak av The Enchanting Shadow var ingen av disse filmene særlig gode. Ironisk nok måtte det et overraskende samarbeid til før Shaw-brødrene fikk en bedre forståelse for horrorsjangeren.

Mer blod, gørr og nakenhet

I 1974 begynte de å jobbe med britiske Hammer Films for å lage filmen The Legend of the Seven Golden Vampires, en mash-up av kung fu og vestlige vampyrer. Den setter Van Helsing og en kinesisk kampsportfamilie opp mot en gruppe vampyrer og deres hær av gjenferd, og er sånn sett en veldig tøysete film. Blandingen av kung fu og horror var likevel unik på den tiden, og nakenheten og volden var mer grafisk enn i de rent Hong Kong-baserte filmene.

Samme år som Seven Golden Vampires kom ut ga for eksempel filmselskapet Fong Ming ut Blood Reincarnation 阴阳界, en antologi med en hel masse blod, flere lettkledde kvinner og en besatt baby som biter av fingeren til faren sin.

Seven Golden Vampires, i tillegg til amerikanske skrekkfilmer fra perioden, inspirerte filmskapere ved Shaw Brothers og andre studioer i Hong Kong til å øke mengden blod, tabuer og sex i filmene sine. Samme år som Seven Golden Vampires kom ut ga for eksempel filmselskapet Fong Ming ut Blood Reincarnation 阴阳界, en antologi med en hel masse blod, flere lettkledde kvinner og en besatt baby som biter av fingeren til faren sin.

Når det gjelder motbydelige scener ligger produksjonene til Shaw Brothers helt klart på topp. Studioets såkalte «Cauldron of horror movies» med filmer som Black Magic 降头 og Hex 邪, var fulle av det okkulte, og blandet inn alt fra forhekselser og magi til eksotiske krypdyr og ulike kroppsvæsker. Selv med dagens filmbriller kan ikke disse filmene beskrives som noe annet enn ekle. Centipede Horror 蜈蚣咒 fra 1982 viser kvinner som kaster opp tusenbein og spiser dem etterpå, mens Corpse Mania 尸妖尸妖, regissert av Kuei Chih-Hung 桂治洪, handler om en seriemorder som praktiserer nekrofili.

Stukket i øynene av magiske edderkopper

Kuei bygget seg opp et rykte som filmskaper av noen av de mest forstyrrende og rare bildene på filmlerreter i Hong Kong. The Boxer’s Omen 魔 fra 1983 kan kalles høydepunktet for de Shaw-produserte filmene. I åpningsscenene ser hovedrollen Chan Hung broren sin bli hardt skadet under en boksekamp. Dagen etter møter han en gjeng som slenger en sekk med onkelens parterte lik til ham. Gjengmedlemmene forsøker å drepe Hung, men han blir mirakuløst reddet av spøkelset til munken Qing. Senere finner Hung ut at Qing var en from mann som nesten oppnådde udødelighet før han ble stukket i øynene av magiske edderkopper. I et tidligere liv var han også Hungs tvillingbror. Herfra blir plottet bare mer og mer uforståelig, og ord kan ikke helt beskrive hvor rar denne filmen er. Kort tid etter sluttet Shaw Brothers å produsere filmer til fordel for TV-serier, og Boxer’s Omen ble dermed en av deres siste skrekkfilmer.

Horror i Taiwan

Mens Hong Kong dyrket den moderne, eksplisitte horroren, fokuserte regissør Yao Feng-Pan 姚凤磐 i Taiwan mer på tradisjonelle spøkelsesfremstillinger. Yao var inspirert av Pu Songling og kinesiske folketradisjoner, og laget en rekke spøkelsesfilmer på 70- og 80-tallet. King Hu, regissøren bak klassikeren A Touch of Zen 侠女 var også en fan av Pu, og flere av filmene hans var basert på Pu-historier, blant andre Legend of the Mountain 山中传奇 og Painted Skin 画皮之阴阳法王.

Selv om Pu også hadde sterk innflytelse i Hong Kong, ble det bevegelsen New Wave som kom til å revolusjonere byens filmproduksjon. Neste kapittel i denne todelte artikkelserien vil ta for seg New Wave-fenomenet i Hong Kong, jiangshi-populariteten på 80- og 90-tallet og skrekkfilmscenen i det moderne Kina.

Denne artikkelen ble først publisert på SupChina.

Oversatt fra engelsk av Kjersti Litleskare