Del 2: Hoppende vampyrer og vakre spøkelser: en historisk gjennomgang av kinesisk horror

Encounters of the Spooky Kind fra 1980.

Fra hoppende zombier og sommerfugler som dreper, til partering og kannibalisme. Kinesiske skrekkfilmer har inntatt et mylder av former og konfigurasjoner de siste førti årene – med varierende grad av tøys og skrekk.


Skrevet av Tristan Shaw

 

Mens det på 70-tallet for første gang ble inkorporert sex og vold i filmer fra Hong Kong, ble det på 80-tallet fokusert på bedre spesialeffekter og høyere produksjonsverdi. Tidlig i åttiårene dukket det også opp en ny gruppe filmskapere kjent under betegnelsen “Hong Kong New Wave”. Mange av disse regissørene hadde studert utenlands og brukt starten av karrierene sine i TV-bransjen. De tok med seg nye, innovative teknikker når de begynte å jobbe med film, blant annet raskere redigering og filming utenfor filmsett. Påvirkningen deres nådde inn til horrorsjangeren, og to av de mest kjente New Wave-regissørene laget skrekkfilmer selv.

Samfunnskritisk skrekkfilm

Kjent som Asias Steven Spielberg, er regissør Tsui Hark kanskje best kjent utenfor Hong Kong for serien Once Upon a Time in China 黄飞鸿, men hans første filmer var innenfor horror og thriller. Debuten hans The Butterfly Murders 蝶变 fra 1979 er en wuxia-film (wuxia 武侠 «kampsport») om et slott terrorisert av drepende sommerfugler og den skinnbekledde mannen som kontrollerer dem. We’re Going to Eat You 地狱无门 (1980) følger en spesialagent som havner i en landsby full av gale kannibaler. Begge disse filmene var flopper, men Tsui oppnådde en anelse suksess med hans tredje film Dangerous Encounters of the First Kind 第一类型危险 第一類型危險 (1980), en gufsen, nihilistisk fortelling om fire tenåringer som bedriver voldelig kriminalitet.

Ann Hui, som laget filmer i samme periode, prøvde seg også innenfor horrorsjangeren. Hun debuterte med The Secret 疯劫 i 1979, en uhyggelig psykologisk thriller om en kvinne ved navn Lin som etterforsker mordene på vennene sine Lee og forloveden Yuen. En lokal gærning er mistenkt for drapene, men saken blir komplisert når Lees spøkelse plutselig blir sett i et gammelt hus og Lin oppdager en sjokkerende hemmelighet om henne.

Huis arbeid er kjent for å være samfunnskritisk, og The Secret er intet unntak her. Handlingen er basert på et ekte mord som fant sted i Hong Kong. Hennes andre film, The Spooky Bunch 撞到正 (1980), har også spøkelsestema og handler om en kantonesisk operatrupp som terroriseres av en gruppe spøkelser på en øde øy.

Kinesisk horror til Cannes

Året 1980 kan kanskje sies å være en milepæl for kinesiske skrekkfilmer. We’re Going to Eat You og The Spooky Bunch er greie horror-komedier, men når det kommer til humor eller påvirkningskraft kan de ikke måle seg med Encounters of the Spooky Kind 鬼打鬼 fra 1980, regissert av Sammo Hung. Filmen tar blandingen av kung fu og horror fra den utilsiktet latterlige Legend of the Seven Golden Vampires (1974) og får det faktisk til å funke ved å bruke råtnende, hoppende zombier i stedet for kjekke, vestlige vampyrer.

Filmens feige helt Cheung (spilt av Hung selv) er en tuktuk-sjåfør hvis kone er utro mot ham med sjefen hans Tam. Cheung vet ingenting om forholdet, men Tam bestemmer seg for å kvitte seg med ham likevel, og hyrer en magiker for å drepe ham. Resten av filmen er full av overnaturlige ablegøyer, og på et tidspunkt havner Cheung i en slåsskamp mens han er besatt av en apegud. Med sin herlige blanding av action, slapstick, svart humor og horror, var Encounters en overraskende suksess. Den ble vist i kinosaler over hele Asia, og nådde Vesten på Cannes-festivalen.

Prest med monobryn i kamp med zombie

Den unike filmstilen ble etterliknet i andre horror-komedier resten av tiåret, og selv om mange av disse imitasjonene bare var kjedelige eller dårlige kopier, er den Hung-produserte Mr. Vampire 僵尸先生 fra 1985 et unntak. Her ble skuespiller Lam Ching Ying berømt for rollen som Master Kau, en stoisk prest med monobryn som oppdager at et lik han skal begrave er en jiangshi, eller zombie. Kau beholder monsteret i huset sitt for å observere det, men helvete bryter løs når hans to mindre begavede læregutter ved en feiltakelse slipper det ut.

Mr. Vampire var ikke bare en pengehit, men også en kritikerrost film, og den ble nominert til 12 forskjellige priser ved Hong Kong Film Awards, inkludert beste film. Den ble også inspirasjon for flere oppfølgere, spin-offs og etterlikninger. De fire hovedoppfølgerne er en god blanding handlingsmessig, med liten tilknytning til originalfilmen. Film nummer to handler om en jiangshi-familie i Hong Kong, den tredje om en daoistisk prest som sloss med spøkelser. Den fjerde bruker jiangshi som skurker igjen, og den femte er en fortsettelse av Mr. Vampire hvor Master Kau og hans disipler kjemper mot spøkelsene til aborterte fostre (jepp, seriøst).

Romantikk i spøkelsesverden

Til tross for filmenes popularitet i Asia, er hverken Encounters eller Mr. Vampire særlig kjente i Vesten. Slik er det derimot ikke med 80-tallets siste ordentlige kinesiske skrekkfilm, A Chinese Ghost Story 倩女幽魂 fra 1987, regissert av Tsui Hark. Basert på Pu Songlings Nie Xiaoqian-fortelling er det et kjent plott: en ung mann bor i et forlatt tempel og blir forelsket i spøkelset til en vakker kvinne. Spøkelset er fanget av en demon, og mannen må kjempe for å befri henne.

Både musikken, det visuelle og den actionfylte handlingen gjør at Tsuis versjon står igjen som en av de beste gjenfortellingene av Pu Songlings kjente historie. Bruken av stop motion er også fantastisk, og det er trolig få filmer som kan skryte av en slåsskamp med den gigantiske tungen til en tredemon. A Chinese Ghost Story ble massivt populær, og en stund bidro den til at romantiske spøkelseshistorier ble svært ettertraktede.

Svart humor, drøyt innhold

Samtidig som Kinas filmpublikum slukte jiangshi– og spøkelseshistorier godt ut i 90-tallet, begynte det også å utvikle seg en ny trend innenfor horrorsjangeren, grovere, og med fokus på menneskelige i stedet for overnaturlige skurker. Dette skiftet ble muligens oppmuntret av at Hong Kong innførte et filmskalasystem i 1988, hvor «kategori 3» ble forbeholdt voksne. Kategori 3 åpnet slusene for sex og vold, og skrekkfilmene fra denne perioden benyttet seg godt av muligheten for ekstrem, voldelig og skamløst innhold.

Men Behind the Sun 黑太阳731 fra 1988, en av de tidligste kategori 3-filmene, er noe som uten tvil aldri kunne blitt laget i dag. For det første handler den om den svært kontroversielle Unit 731, en hemmelig divisjon i den japanske hæren som utførte skremmende «medisinske» eksperimenter på sivile under den sino-japanske krigen. Regissør Mou Tun-fei behandler det delikate temaet på svært grafisk og smakløst vis, og bruker ekte vold mot dyr, i tillegg til det faktiske liket til en liten gutt i en obduksjonsscene.

Ikke overraskende førte utgivelsen til store kontroverser, og Mou mottok dødstrusler i etterkant. I et intervju fra 1999 med filmmagasinet Offscreen, hevder Mou at filmens første visning i fastlands-Kina til og med fikk publikum til å besvime, og at 16 uheldige seere fikk hjerteinfarkt.

Av all denne kategori 3-galskapen, er det to filmsamarbeid mellom regissør Herman Yau og skuespiller Anthony Wong som står frem som eksepsjonelt forstyrrende. I The Untold Story 八仙饭店之人肉叉烧包 fra 1993 spiller Wong en seriemorder som slakter en hel familie. Karakteren til Wong tar deretter over familiens restaurant, kutter opp likene og serverer dem til uvitende gjester. Wong spiller så godt som den samme karakteren i Ebola Syndrome 伊波拉病毒 tre år senere, hvor en psykopat voldtar en kvinne for så å drepe henne med spisepinner. Før hun dør, kaster kvinnen opp på Wong, som dermed blir smittet med Ebola. Han er selv immun, men sprer viruset fra Sør-Afrika til Hong Kong. Begge filmene har blitt kultklassikere, og til tross for at de er preget av svart humor, er de definitivt ikke for sarte sjeler.

Hvor står kinesisk horror i dag?

På midten av 90-tallet gikk det dårlig med Hong Kongs filmindustri, og horrorsjangeren led. Sammenlignet med første halvdel av tiåret er andre halvdel skuffende. Kun et fåtall skrekkfilmer er verdt å nevne, blant annet Herman Yaus Troublesome Night 阴阳路 fra 1997, en horror-antologi som siden har fått 19 oppfølgere, mest nylig i 2017. Bio Zombie 生化寿尸, en hyllest til Dawn of the Dead med handlingen satt til et kjøpesenter er også verdt å sjekke ut, om ikke annet for å se en av de få kinesiske skrekkfilmene med amerikanske zombier.

Siden 2000-tallet, med nevneverdige unntak som The Eye 见鬼 (2002), Dumplings 饺子 (2004) og slasheren Dream Home 维多利亚壹号 (2010), har det blitt laget færre og færre skrekkfilmer i Hong Kong. En del av problemet er at filmene i større grad blir skreddersydd for fastlandet, hvor sensuren er streng når det kommer til nakenhet og vold. Det har dukket opp noen få fastlandsskrekkfilmer siden slutten av 80-tallet, men de overnaturlige elementene har gjerne blitt bortforklart som drømmer eller hallusinasjoner. I senere år har den Blair Witch-lignende The Possessed 中邪 (2016) fått passelig gode anmeldelser, og bare i fjor gikk Herman Yau og Anthony Wong sammen igjen for å lage The Sleep Curse 失眠, et tilbakeblikk til kategori 3-glansdagene. I Taiwan har filmserien The Tag-Along 红衣小女孩 også gjort det ganske bra. Kanskje er det fortsatt håp for en gjenopplivelse av kinesisk horror?

Denne artikkelen ble først publisert på Supchina.com.

Oversatt til norsk av Kjersti Litleskare.