Bangladeshiske rappere bruker rim som våpen, med Tupac som ledestjerne

Rapperen Skibkhan i videoen for ‘Shob Chup,’ som fordømmer taushetskulturen rundt fattigdom og ulikhet i Bangladesh. Foto: YouTube

Ved å gi stemme til ungdommelig raseri over ulikhet og vold, skaper rappere fra Bangladesh en slagkraftig form for protestmusikk.


Skrevet av Mubashar Hasan, postdoktor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), Universitet i Oslo

 

Bangladesh, som ble selvstendig fra Pakistan i 1971, er et ungt land. Bare syv prosent av de 160 millioner menneskene i dette sørasiatiske landet – som er hjemlandet til flere muslimer enn Iran, Afghanisthan og Saudi-Arabia til sammen – er over 60 år, i følge en FN-rapport fra 2016.

Bangladesh er kanskje et ungt land, men det er ikke et land fylt av håp. Arbeidsledigheten blant unge er høy i Bangladesh, spesielt blant de som bare har grunnskoleutdanning. 82 prosent av landets unge ser ikke optimistisk på mulighetene for å få seg en jobb, i følge en nylig spørreundersøkelse.

En konsekvens av denne ungdommelige rastløsheten er religiøs radikalisering. På tross av at landet en gang ble berømmet for sin sekularisme, er Bangladesh nå vitne til at unge folk i større grad tillegger seg mer konservative islamske verdier. Religiøst motiverte kriminelle handlinger er økende i landet, selv om mange konservative muslimer fordømmer vold utført i Islams navn. Minst 30 sekulære bloggere, forfattere, intellektuelle og forleggere har blitt drept siden 2013.

Men det finnes også en annen historie om ungdommelig raseri i denne muslimske nasjonen. Og den motsier det altfor velkjente narrativet om radikalisering. Det er historien om hip-hop.

Tupac, Eminem, og ungt raseri

I løpet av de siste 15 årene har en ny type musikkaktivisme, inspirert av amerikanske rappere som Tupac Shakur, Eminem, N.W.A og Public Enemy, oppstått i Bangladesh.
‘Old-school’ hip-hop ikonet Tupac Shakur –  som ble drept i Los Angeles i 1996 – er spesielt viktig for bangladeshiske rappere. På samme måte som Shakur, som snakket om politivold og rasisme i USA, ønsker unge rappere fra Bangladesh å bruke sin musikk til å kritisere landets politiske dysfunksjonalitet, demokratiske forvitring og gapende ulikhet.

Hip-hop oppstod som protestmusikk i USA. Sjangeren oppstod på slutten av 1970-tallet, da afroamerikanere hevet stemmen mot fattigdommen, politibrutaliteten og volden som foregikk i afroamerikanske deler av samfunnet.

Fight the Power, en tidlig hip-hop anthem av rap-pionerene i Public Enemy.

 

Låter som Fight the Power av Public Enemy og N.W.A.s Fuck tha Police var med på å legge grunnlaget for den svarte kampen for svart frihet og ytringsfrihet i USA. Denne tendensen fortsetter i dag, med hip-hop som drivstoff for den sosiale bevegelsen Black Lives Matter.

Å bryte taushetskulturen

Gjennom de siste 12 månedene har jeg lyttet til rundt 50 spor laget av om lag to dusin hip-hop artister fra Bangladesh. Med dette prosjektet – som vokste ut av min forskning på politisk islam i Bangladesh – håper jeg å kunne forstå hvordan denne fremvoksende undergrunnssjangeren gjenspeiler den ungdommelige rastløsheten som driver vold og radikalisering i landet.

Selv om mange bangladeshiske rappere rimer om kjærlighet, penger og romantikk, finnes det flere gjentakende politiske temaer. Ett er taushetskulturen rundt ulikhet.
«Alle holder kjeft… Ingen prater,» observerer rapperen Skib Khan i låta Shob Chup. Eliten trenger ulikhet, hevder han, for «hvordan ellers skal de rike få tjenere til å tjene familiene sine?»

Mer enn 60 millioner mennesker i Bangladesh – nesten en tredjedel av befolkningen – lever under fattigdomsgrensa på 1.90 dollar dagen. Tjue prosent av bangladeshere eier 41 prosent av all rikdom i landet. Ulikheten er synlig hver dag i slumområdene i hovedstaden Dhaka, verdens tettest befolkede by. Men det blir helt ignorert i landets politiske debatter.

Shob Chup, som kan oversettes til «Alle holder kjeft», beskriver landets ulikhetsproblemer og mangel på rettigheter som et svik mot de inkluderende, sekulære og demokratiske idealene bak revolusjonen i Bangladesh i 1971.

Jeg har ikke sett krigen, men jeg har hørt om den. Jeg vet ikke hvordan man lager revolusjon, men blodet mitt står i brann.Towfique Ahmed

Rapping for ytringsfrihet

Bangladeshisk hip-hop, som hylles med en årlig festival i Dhaka, er også et forsvar for ytringsfrihet i et land hvor denne friheten raskt forvitrer.

I 2013 endret regjeringen Informasjons- og kommunikasjonsteknologiloven for å få gjennom en fengselsstraff på syv til 14 år for tekster skrevet på internett som blir ansett som ‘krenkende’ av domstolene. Siden da har 1271 bangladeshiske journalister og aktivister blitt siktet for virtuell æreskrenkelse, ifølge den internasjonale ideelle organisasjonen Human Rights Watch. Et forslag til en ny lov om digital sikkerhet vil føre til enda strengere innskrenking av ytringsfrihet.

Rapper Towfique Ahmed mener disse innskrenkingene er et brudd på Bangladeshs grunnleggende idealer, noe han uttrykker i låta Bidhrohi (opprører).

«Jeg har ikke sett krigen, men jeg har hørt om den. Jeg vet ikke hvordan man lager revolusjon, men blodet mitt står i brann» rapper han. «Ikke ta meg for å være dum på grunn av stillheten min».

file-20180514-100725-1685h3y
Hip-hop artisten Towfique Ahmed er en høylytt kritiker av korrupsjonen i bangladeshisk politikk. Foto: YouTube

Cypher Project, en annen rapgruppe, rapper om en velkjent drapssak fra 2014 hvor bangladeshiske sikkerhetsstyrker bortførte og drepte syv personer i byen Narayanganj.

Dysfunksjonell politikk

Bangladeshisk politikk er blodig. Nesten uansett i hvilken målestokk – politisk likestilling, ytringsfrihet, menneskerettigheter, religiøs toleranse, pressefrihet – er dette et land som sliter med demokratiets mest grunnleggende prinsipper.

Rapperes kritikk av Bangladesh’ politikk kan være voldsom.
Rapgruppa Uptown Lokolz har erklært at valg, som i Bangladesh holdes hvert femte år, er poengløse. «Landets situasjon endrer seg i løpet av hver femårs periode», rapper de. Men «uansett hvem som kommer til makta, blir alt gjemt under selvinteressens sceneteppe».

Rappere beskylder i tillegg egoistiske politikere for økningen av religiøs vold i Bangladesh. I låta White Democracy lurer rapperen Matheon på «hvor lenge vil religion komme til å være tema for storpolitikk… jeg er kanskje kristen, men jeg skjønner korrupsjonen deres».

White democracy dømmer de korrupte politikerne som bruker religion til å manipulere for å konsolidere sin makt.

 

Forskning bekrefter at de ledende partiene i Bangladesh har omfavnet religiøs fanatisme og intoleranse for politisk gevinst, noe som gir islamske ekstremister mer makt. Religiøs radikalisering er ikke et marginalt fenomen i Bangladesh: Studier viser at mange som støtter terrorisme i religionens navn, kommer fra en middelklassebakgrunn.

Den USA-bosatte bangladeshiske rapperen Lal Miah fordømmer politikere som fremmer religiøs intoleranse, og kaller dem «bedragere som forråder den sekulære ånden fra 1971».

Towfique Ahmed har kanskje den mest poengterte kritikken. Bangladeshiske politikere som korrumperer samfunnet for egen vinning kjemper «falsk Jihad», hevder han.

Å snakke makta midt i mot i en tid og på et sted hvor dette sterkt frarådes, sender en mektig politisk beskjed. Hip-hop i Bangladesh, som i USA, blir protestmusikk rett og slett ved å urokkelig skildre den harde virkeligheten som mange unge mennesker må leve i hver dag.

Denne artikkelen ble først publisert på engelsk på The Conversation.com og er oversatt til norsk av Gudrun Cecilie Eikemo Helland.