“What are the Norwegians up to in Kashmir?

Kjell Magne Bondevik i møte med blant andre lederen for All Parties Hurriyat Conference, Mirwaiz Umar Farooq (nummer fire fra venstre), i Kashmir. Foto: Skjermdump fra Twitter @MirwaizKashmir

Spørsmålet ble nylig tvitret av Kashmirs tidligere delstatsminister Omar Abdullah etter Kjell Magne Bondeviks besøk i regionen. Men hva i all verden gjør en tidligere norsk statsminister som forsonende mekler i Asias mest fastlåste konflikt? Blir Bondevik brukt som brikke i et humanitært PR-spill, eller innebærer det en potensiell endring i dynamikken rundt Kashmir?


Skrevet av Ole Kristian Myren, master i International Studies & Diplomacy, lærer og skribent

 

Siden delingen i 1947 har Kashmir vært åsted for hele tre kriger mellom India og Pakistan. Ved kampene i 1947 ble den tidligere fyrstestaten Jammu & Kashmir delt i to. India gikk seirende ut og fikk blant annet full kontroll over den naturskjønne Kashmir-dalen. Pakistan måtte derimot ta til takke med en smal nordvestlig korridor. I både 1965 og 1999 mislyktes det et overambisiøst Pakistan å ta kontroll over Kashmir gjennom militær makt. Etter det siste nederlaget skiftet pakistanske ledere til strategien om waging war by proxy. Dermed har islamistiske ekstremister fått støtte til å utføre angrep i indiskstyrte Kashmir. Dette har sterkt bidratt til å opprettholde uro i regionen de siste to tiårene.

India er på sin side heller ikke uskyldig når det gjelder vold og ustabilitet i regionen. FNs første menneskerettighetsrapport om Kashmir ble publisert tidligere i år. Den slo fast at indiske sikkerhetsstyrker bare de to siste årene har stått bak drap på 145 sivile og påført en rekke alvorlige skader grunnet overdreven voldsbruk. Særlig i den muslimskdominerte Kashmir-dalen har det vokst frem et sterkt hat mot indisk styre. Lokale ledere oppfordrer her til kashmirsk selvstyre som den rettmessige løsningen.

Hvorfor er ikke konflikten blitt løst?

En avgjørende grunn til at konflikten virker så uløselig er fordi den i stor grad er knyttet til begge statenes grunnleggende selvforståelse og eksistensgrunnlag. For India er det essensielt å kunne vise overfor seg selv og verden at det er en multikulturell, demokratisk stat hvor også muslimer kan integreres. I tillegg har området en mytisk dimensjon for indere. Ifølge legenden var det i hulen Amarnath i det nordlige Kashmir at Shiva i all hemmelighet fortalte sin kone Parvati om udødelighet og universets tilblivelse. Dette er i dag et ekstremt populært pilegrimsmål for hinduer.

«Særlig i den muslimskdominerte Kashmir-dalen har det vokst frem et sterkt hat mot indisk styre.»

For Pakistan dreier kontroll over Kashmir seg om landets raison d’être som en samlende nasjon for Sør-Asias muslimer. Det var den såkalte tonasjonersteoriens skille mellom muslimer og hinduer som var avgjørende for at Pakistan i det hele tatt ble skapt. En annen underliggende faktor har blant annet akademikeren C. Christine Fair påvist i sin bok Fighting to the End: The Pakistan Army’s Way of War (2014). Pakistans militære maktelite er avhengig av å opprettholde fiendebildet av India for å legitimere sin kontroll over landets økonomiske ressurser og politiske liv. Dermed kan det argumenteres at det kynisk sett vil være i det pakistanske militærets egeninteresse å holde konflikten gående uten noen endelig løsning.

Bondevik på besøk

Det var altså dette svært komplekse konfliktområdet tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik besøkte i slutten av november. Han var innom både den indiske og pakistanske delen av Kashmir. I Pakistan møtte Bondevik landets president Arif Alvi og utenriksminister Shah Mahmood Qureshi. I Delhi traff han parlamentsmedlem Maheish Girri som regnes for å ha nær kontakt med Indias statsminister Narendra Modi. Disse møtene var i seg selv overraskende. Likevel var det enda mer oppsiktsvekkende at Bondevik under sitt opphold i indiskstyrte Kashmir ble tillatt et kort møte med de lokale lederne Syed Ali Shah Geelani og Mirwaiz Umar Farooq. Disse ønsker et uavhengig Kashmir og har ikke blitt tillatt offisielt besøk fra en eneste internasjonal representant siden statsminister Modi vant regjeringsmakten i 2014. Bondevik har altså hatt samtaler med representanter for alle tre partene i konflikten.

«Det kan argumenteres at det kynisk sett vil være i det pakistanske militærets egeninteresse å holde konflikten gående uten noen endelig løsning.»

Her er det verdt å nevne at det i indisk politikk er en vedtatt sannhet at internasjonal innblanding i konflikten i bunn og grunn kun kan svekke landets sterke forhandlingsposisjon overfor Pakistan. Bondevik selv understreket i intervjuer at han ikke så seg selv som en fredsmekler og aksepterte Indias ønske om kun bilaterale forhandlinger. Samtidig sa han blant annet i et intervju med Indian Express: “If I am asked to play a role by both (myndighetene i India og Pakistan, journ. anm.), I am willing to do so”.

I tillegg til tidligere nevnte Omar Abdullahs tvitring var blant annet Subramanian Swamy fra statsministerens eget parti kjapt ute med å kreve offentlig forklaring. Hvorfor dukket plutselig en tidligere norsk statsminister opp i møter med lokale ledere i Kashmir? Det som virker klart er at møtet ble satt i stand via den svært populære hinduistiske guruen Sri Sri Ravi Shankar. Han har bånd til statsminister Modi og det er åpenbart at Bondeviks besøk var klarert fra høyeste politiske hold i Delhi.

En politisk brikke eller mulig changemaker?

For å vurdere nytten av Bondeviks besøk må vi forsøke å forstå de to statenes underliggende motivasjon for å ønske han velkommen. Pakistan har kalkulert at fra deres svake forhandlingsposisjon er nesten enhver internasjonal innblanding i konflikten ønskelig. Derfor er det heller ikke unaturlig at Bondevik ble tatt imot av deres øverste politiske ledere. Likevel er det usikkert om deres militære ledere helhjertet trekker i samme fredsmeklende retning. Et historisk eksempel på dette er at positive politiske forhandlinger mellom India og Pakistan 1999 ble avbrutt av sistnevntes plutselige militære angrep i Kashmir.

«det er åpenbart at Bondeviks besøk var klarert fra høyeste politiske hold i Delhi.»

Fra Indias synspunkt kan vi si at Bondeviks besøk har gitt verden et noe bedre inntrykk av landet. Ved å la han møtte kashmirske ledere fremstår Modi-regjeringen som noe mer åpen for dialog og løsning i konflikten. Dette kan komme godt med på bakgrunn av den knusende FN-rapporten om menneskerettighetsbrudd i regionen og at det er nytt regjeringsvalg i India neste år. Samtidig unnlater regjeringen å ta ansvar for besøket og kommer heller ikke med noen lovnader overhodet. Med andre ord kan det se ut som at Modi med minimal risiko har fått noe positiv PR. En mer sympatisk tolkning vil være at Modi brukte anledningen til å se hvilke reaksjoner en viss oppmykning mot kashmirske ledere skaper i Indias politiske landskap.

Fra kashmirernes side

Kashmirerne selv ser nok positivt på Bondeviks besøk. Det satte fokus på den nevnte FN-rapporten og vil kanskje kunne gjøre det enklere for deres politikere å møte internasjonale ledere. Likevel er det ingen som tror på en snarlig løsning av konflikten. Spillet om Kashmir har stått stille i snart tjue år og det er ikke uten grunn. Det virker som den eneste løsningen vil være en radikal endring i maktforholdet mellom Pakistan og India. Ettersom de begge er atomvåpenmakter vil dette sannsynligvis kun kunne skje gjennom en form for bilateral krise eller radikale endringer i det internasjonale systemet.

I mellomtiden er det kanskje ikke så dumt at en tidligere statsminister fra fredsnasjonen Norge kommer innom for å skape litt bedre stemning gjennom å oppmuntre til dialog og fred? Likevel er det i denne tilsynelatende evigvarende konflikten også fristende å sitere den anerkjente amerikanske diplomaten Ashley J. Tellis: «Are India-Pakistan peace talks worth a damn?».