Bangladesh-valget: Mye juks, men hva så?

Sheikh Hasina og hennes parti Awami League stakk av med seieren i valget i Bangladesh. Her under Girl Summit-konferansen i London i 2014. Foto: Russell Watkin/Department for International Development/Creative Commons

Det mest overraskende ved det bangladeshiske valget på tampen av 2018 var ikke at det ble jukset, men at det ble jukset så mye og at reaksjonene er så milde.


Skrevet av Arild Engelsen Ruud, professor i Sør-Asia-studier og forskningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo

 

Sheikh Hasina og det styrende partiet Awami League vant over 250 av de 300 plassene i parlamentet. Ytterligere 30 plasser gikk til partiets alliansepartnere. Awami Leagues historiske rival, Bangladesh Nationalist Party BNP, fikk bare fem plasser. Velgeroppslutningen om Awami League var også overveldende, på nesten 77 prosent.

Opposisjonen hadde i år en ny lederskikkelse i Kamal Hossein, en respektert advokat og tidligere politiker. Og selv om mange knyttet et visst håp til at dette skulle representere et seriøst alternativ til Awami League så falt håpet på stengrunn.

Politisk farse og valgfusk

I etterkant kalte Hossein valget for en farse. Han var dypt skuffet over omfanget av juks. Aviser, sosiale media og internasjonale rettighetsorganisasjoner har kritisert valget. Transparency International fant uregelmessigheter i 47 av de 50 krestene de gjorde dypdykk i. Og overraskende er det ikke. På valgdagen og dagene etter kunne man se hvordan ferdig fylte stemmeurner ble båret inn i valglokalet. På sosiale medier svirret historiene om hvordan embedskvinner og –menn utkalt til tjeneste i valglokalene fikk skjema i hånden og beskjed om å skrive under. Andre historier handlet om velgere som ble bortvist eller at noen hadde stemt i deres navn. Opposisjonen var dessuten fraværende under hele valgkampen, i nesten alle kretser, med tusener av dem i fengsel etter anklager som kanskje var sanne og kanskje ikke.

Det påfallende er mangelen på kritikk fra andre aktører. Sentrale stormakter som India, Kina og Russland var tidlig ute og gratulerte Sheikh Hasina med seieren. FN har kritisert valget, men erklært at de intet kan gjøre. USA og europeerne, inkludert Norge, har uttrykt et visst forbehold, men ingen eksplisitt kritikk. EU for eksempel merket seg rapporter om regelmessigheter og håpte regjeringen tok dette alvorlig.

Business as usual

Innenlands var alle viktige samfunnsaktører fornøyde. Hæren, politiet og alle de andre væpnede styrkene var såre fornøyd. Embedsverket gjør ingenting. Og de fleste nasjonale mediehus er allerede venner av regjeringen. Åtte medieeiere er nå blitt medlem av parlamentet, en lukrativ og innflytelsesrik posisjon. Det har heller ikke vært protester i gatene, og til tross for at folk flest ikke synes det ikke var helt rettferdig så var det i alle fall rolig.

Her ligger et clue. Ved forrige valg, i 2014, var det omfattende uro. Stadige generalstreiker, busser som ble brent, bomber og gateuro. Det var BNP som sammen med sin allierte Jamaat, et islamistparti, forsøkte å få gjeninnført ordningen med en nøytral «caretaker government» til å foreså valget. Folks hukommelse er ofte kort, men lang nok til å huske at da BNP to ganger selv har forsøkt å manipulere valget. I 1996 grep embedsmannsstanden inn etter et ensidig valg og framtvang et nytt, som BNP tapte. Andre gang var i 2006 da det ble så mye vold at hæren grep inn. BNP blir ikke ansett for å være bedre enn Awami League.

Økonomisk vekst og forfølgelser

I tillegg har Awami League-regjeringen stått for ti år med solid økonomisk vekst. Elektrisitetsforsyningen har nådd nye høyder, det er skoler og helsesentre i alle landsbyer, og kineserne bygger broer mens inderne investerer i kaianlegg. Det meste går godt. Opposisjonens fremste våpen har vært gateuro og særlig de såkalte hartal-ene, generalstreiker. Disse er det nå slutt på. Islamistene er holdt i sjakk og jihadister i skjul eller i fengsel. Regjeringen er noe mer kulturkonservativ enn mange i den progressive delen av befolkningen gjerne skulle sett, mens store deler av befolkningen for øvrig synes det er ok.

Det er også uheldige sider, ikke minst forfølgelse av opposisjonelle og kritikere. Over 400 mennesker er fengslet under en sikkerhetslov fra i fjor som omfatter digitale forbrytelser. Med den tar man alle kritikere, for alle ytringer i våre dager er også digitale. I tillegg har mange mennesker «forsvunnet», tatt av en av de ulike grenene av de væpnede styrkene. Domstolene er trege, og selv om dommen er fordelaktig for den anklagede har man gjerne tilbrakt måneder eller mer i fengsel og flere år med rettsforfølgelse. Et effektivt våpen mot dem som ikke føyer seg. Mediene holder seg stort sett til regjeringens linje, selv de mer liberale.

Mot en ny æra?

Til tross for tiltakende autokrati er det ingen seriøs rival til Sheikh Hasina og hennes regime. Hun kan fortsette som statsminister i fem år, til neste valg, og kanskje i ti år. Bangladesh er inne i en ny æra, med et statsbærende parti med autokratiske tendenser og vekst på agendaen. Både statsministeren og den politiske eliten rundt henne har langtidsplaner for landet. Det er vekt på styringsdyktighet og korrupsjonsbekjempelse i alle uttalelser. Det skal skapes en bred økonomisk vekst som kan bære landets befolkning ut av fattigdom og inn i kategorien av «lower-middle income»-land.

Og da kan man ikke tillate utidig kritikk.