Crazy Rich Asians – filmveien til Kinas hjerte?

Foto: Warner Bros.

Filmen Crazy Rich Asians var en megahit i USA og ble hyllet for å bruke nesten kun asiatiske skuespillere. Hvorfor floppet den i Kina?


Skrevet av Kjersti Litleskare

Under årets Golden Globe-utdeling sa blant annet prisutdeler Sandra Oh: «Crazy Rich Asians er nominert i kveld. Det er den første studiofilmen med en asiatisk hovedrolle siden Ghost in the Shell og Aloha». Vitsen var et stikk rettet mot Hollywoods notoriske «whitewashing» av karakterer med minoritetsbakgrunn: de asiatiske hovedrollene i både Ghost in the Shell og Aloha er spilt av hvite skuespillere.

Faktisk er det et kvart århundre siden det sist ble produsert en Hollywood-film med nesten kun asiatiske skuespillere (den siste var The Joy Luck Club fra 1993). Suksessen til Crazy Rich Asians, regissert av John M. Chu, vitner om et sårt behov for økt representasjon av minoriteter i Hollywood, og den er ikke den eneste filmen den siste tiden som har forsøkt å gjøre dette. Black Panther er kanskje det mest kjente eksemplet her til lands.

En amerikansk-kinesisk venn fortalte meg at hans venner i USA med kinesisk bakgrunn var stolte av filmen, og følte den var et stort steg framover. En malaysisk youtuber bosatt i USA delte sin opplevelse av filmen med tårer i øynene, og beskrev hvordan det var å endelig føle seg representert på et amerikansk filmlerret.

76th Annual Golden Globe Awards - Show
Sandra Oh og Andy Samberg på årets Golden Globes. Foto: Getty Images.

Hollywood med asiatisk twist

Til tross for den banebrytende skuespillerrekken, glir store deler av Crazy Rich Asians sømløst inn i velbrukte Hollywood-klisjeer. Mesteparten av tiden svever den behagelig av gårde på en glitrende, fargesprakende overflod av champagnebobler, luksusbiler og glamorøse cocktailkjoler.

Selve handlingen tar plass i Singapore og dreier seg om forholdet mellom amerikansk-kinesiske Rachel Chu (Constance Wu) og den iskalde svigermoren Eleanor Young (Michelle Yeoh). Rachel har blitt med kjæresten Nick til Singapore for å møte familien hans for første gang, og oppdager at de er en av Asias rikeste familier. Kulturkrasj følger, med amerikanskfødte Rachel på den ene siden og Nicks tradisjonsrike, kinesiske familie på den andre. Rachel får raskt kjenne på at hun ikke er velkommen, og parets fremtid står på spill.

Den overdådige luksusen og lettbeinte kjærlighetsfortellingen er noe av det som gjør filmen uimotståelig underholdende, og jeg lar meg lett rive med. Skuespillerprestasjonene fenger, spesielt Rachel Chus eksentriske venninne Peik Lin, spilt av rapperen Awkwafina, som stjeler showet i hver eneste scene hun er med i.

Viktig i vest, likegyldig i øst

Siden filmen omhandler en kinesisk familie, hadde filmskaperne på forhånd høye forventinger til mottakelsen i Kina. Men på grunn av kinesiske myndigheters strenge krav til hvilke filmer som kan vises i landet, tok det likevel flere måneder før filmen i det hele tatt fikk klarsignal i Beijing. De fleste jeg snakket med på det kinesiske fastlandet hadde ikke engang hørt om den. Når den omsider ble satt opp, ble totalinntektene for åpningshelgen på rundt 1 million dollar. Til sammenligning tok superheltfilmen Venom tidligere samme høst inn 111 millioner på sin åpningshelg.

«Til tross for den banebrytende skuespillerrekken, glir store deler av Crazy Rich Asians sømløst inn i velbrukte Hollywood-klisjeer.»

I kommentarene om filmen på kinesiske nettsteder pekes det på at plottet er kjedelig og overfladisk, og at kinesisk TV allerede har nok av «overromantiserte såpeoperaer». Noen har også oppfattet den engelske tittelen som fornærmende, og andre kjenner seg ikke igjen i skildringene av det kinesiske diaspora-samfunnet i Singapore.

Tigermødre versus drømmejegere

I diskusjon med mine egne venner, både kinesere i Norge og i Kina, kom det frem hvor forskjellig vi reagerte på noen av filmens kulturelle trekk. Eleanor Young er en klassisk fremstilling av den stereotypiske, asiatiske «tiger mother» — en mor som presser barna sine mot suksess med jernhånd. Hun forventer også gjengjeldelse fra sin sønn Nick, og ønsker at han kommer hjem til Singapore for å jobbe i farens selskap. Med vestlige øyne virker hun kald og kontrollerende. Men som en kinesisk venninne i Norge sa:

—  Min favorittrolle var den beinharde moren som er villig til å gjøre alt for barna sine!

Rachel Chus rolle som kvinnelig hovedprotagonist var i mine øyne en fin kontrast til kvinnene i de mest kjente og typiske kjærlighetskomediene. Hun holder seg selv oppe i kraft av sin egen karakter, i stedet for å være hjelpeløs og avhengig av å bli reddet av Nick. Men også her ble jeg møtt med motstridende syn hos kinesiske venner, som beskrev henne som selvsentrert og mest opptatt av sin egen lykke. Dette gjenspeiler også filmens beskrivelse av asiateres syn på amerikanere som drømmejegere og individualister.

Asia er Asia, eller?

Heller ikke i USA er alle fornøyde med måten Crazy Rich Asians skildrer asiatisk kultur og levesett på. Noen mener selve begrepet «Asia» blir brukt på lignende måte som vestlige har for vane å beskrive Afrika på: en homogen region uten regionale karakteristikker eller nyanser. Hvor er det store asiatiske mangfoldet som egentlig finnes i Singapore? Hvor er de indiske singaporerne, eller de malaysiske? I en kort scene ved inngangen til familien Youngs luksusvilla blir vi introdusert for et par dørvakter i turban, men ellers er de kulturelle nyansene få.

De eneste hvite karakterene i filmen er forøvrig to snobbete, rasistiske briter på et luksuriøst hotell som ber Eleanor heller finne seg et sted å bo i Chinatown (som motsvar kjøper hun sporenstreks hele hotellet og beordrer de to herremennene til å tørke opp gulvet etter henne).

«I en kort scene ved inngangen til familien Youngs luksusvilla blir vi introdusert for et par dørvakter i turban, men ellers er de kulturelle nyansene få.»

Filmens ensidige fokus på overdådig velstand kritiseres også for å være mer en hyllest til internasjonal kapitalisme enn en korrekt representasjon av en minoritetsgruppe. Singapore blir redusert til et gigantisk rikmanns-resort og en stor andel av karakterene er usmakelig glorete og selvsentrerte. Mange mener det er synd at en film som endelig satser på ekte representasjon ender opp med å være enda en tam og overfladisk kjærlighetsfilm. Og ja, man kan lett sitte igjen med et inntrykk av at denne typen representasjon av asiatere er overfladisk, stereotypisk og lettvint.

Men hva forventer vi egentlig av en Hollywood-film?

En amerikansk greie

Amerikanske asiatere føler åpenbart at Crazy Rich Asians er et steg på vei mot noe som har manglet i filmbransjen. Endelig vises asiatiske skuespillere som noe annet enn «comic relief». Hvorfor føler ikke kinesere i Kina det på samme måte? En grunn er kanskje at fastlandskinesere rett og slett ikke har behov for å bli representert av Hollywood. Kina har sin egen filmbransje som hvert år produserer så mye film og TV-serier at det er vanskelig å få oversikt over mangfoldet. Mangel på kinesiske skuespillere er det i alle fall ikke.

Crazy Rich Asians kan sant nok sies å være et viktig steg på veien mot en mer inkluderende og representativ filmverden. Men komponert med ingrediensene til en klassisk Hollywood-film, er den i stor grad et amerikansk fenomen.