Sanskrit på Nordkapp

Dr. Avinash Patwardhan resiterer “Gayatri” mantra på Nordkapp. Foto: Dr. Avinash Patwardhan / norwegianamerican.com

At India er interessert i Arktis er knapt noen nyhet lenger. Men hva bringer en indisk-amerikansk lege til Nordkapp for å resitere sanskrit-mantraer?


Skrevet av Kathinka Frøystad, Professor, Institutt for kulturstudier og orientalske språk,
Universitetet i Oslo

«Det er en lang historie. Kan jeg begynne med begynnelsen?»

Slik begynner Dr. Avinash Patwardhan sin beretning, da jeg nylig møtte ham i Oslo. Som gutt vokste han opp i en ikke-religiøs familie i Pune. Faren var ateist og professor; moren var lege og datter av en velkjent kvinnesaksmann og Bollywood-grunnlegger. Alt lå til rette for en trygg oppvekst på samfunnets solside. Men da han mistet faren som 13-åring, tok livet plutselig en annen retning:

— Ikke bare mistet jeg min far da jeg sto på terskelen til puberteten. Moren min ble plutselig også mye mer fraværende. Som enke måtte hun jo arbeide langt hardere for å forsørge oss. Hvem skulle jeg nå vende meg til med alle mine spørsmål? Jeg gikk til min fars og morfars bøker og ble lesehest.

I tillegg til å arve farens interesse for matematikk og naturfag, fikk Patwardhan tre store helter på denne tiden: Albert Einstein, Voltaire og Bal Gangadhar Tilak. Det var Tilak som ble spiren til hans interesse for Arktis:

— Tilak var et like stort vidunderbarn som Benjamin Franklin. Allerede som barn visste han hva han skulle utrette i livet. Han var skarp, klartenkt og velformulert. Opprinnelig var han matematiker selv om han siden skulle bli mest kjent for sin rolle i kampen mot det britiske kolonistyret. Han var jo en av frontfigurene i Indian National Congress. Hadde han ikke gått bort så tidlig som i 1920, ville vi neppe ha hørt om Mahatma Gandhi!

Tilak skrev fire bøker, og unge Patwardhan slukte dem alle. Den som fikk sterkest effekt på ham, var Tilaks fortolkning av Bhagavad Gita, som ifølge Patwardhan forklarer Gita bedre enn noen annen tolkning han har lest. Men nesten vel så viktig var Tilaks bok om Arktis.

— Tilak hadde jo lest veda-tekstene, ikke sant. Og da begynte han å stusse over måten disse tekstene beskrev stjernetegnene på. For her beskrives de jo ikke slik de ser ut fra et indisk utkikkspunkt. Nei, de beskrives snarere slik de ser ut fra nordområdene. Tilak bet seg også merke i vedaenes beskrivelse av seks-måneder lange dager og seks-måneder lange netter. Slikt har vi jo heller ikke i India. Det er jo dere i nord som har det.

«Etter å ha lest Tilak, begynte jeg likevel å føle at mine fjerne forfedre engang vandret rundt i nordområdene et sted, kanskje lengst nord i Norge.»

Den 457 sider lange boka The Arctic Home in the Vedas, som Tilak opprinnelig utga i 1903, omhandler den indiske sivilisasjonens tilblivelse. Kort fortalt hevder den at den ariske folkegruppen, som høykasteindere anser seg for å nedstamme fra, opprinnelig oppsto i Arktis-regionen for over 10 000 år siden, men at de ble tvunget sørover da istiden kom. Herfra skal de ha forflyttet seg gjennom Europa og Asia til India, og ifølge Tilak var det i denne perioden vedaene begynte å ta form.

— Jeg er selvfølgelig klar over at Tilaks historiefortelling ikke har vitenskapelig forankring, i alle fall ikke enda. Og jeg vet også at det ikke finnes bevis for påstandene han kom med. Men etter å ha lest Tilak, begynte jeg likevel å føle at mine fjerne forfedre engang vandret rundt i nordområdene et sted, kanskje lengst nord i Norge.

Lenge var alt dette bare en tanke som kom og gikk. Imens ble Dr. Patwardhan opptatt med andre ting. Han studerte medisin, giftet seg, lærte mer sanskrit og var praktiserende lege i mange år før han flyttet til USA, tok en doktorgrad og endte opp som forsker. I dag er han assisterende professor i samfunnsmedisin ved George Mason University i Fairfax, Virginia, der han forsker på velvære, seksualitet og yoga. Han snakker engasjert om de vitenskapelige svakhetene ved yoga-forskning, som han mener er manipulert for å overbevise, altså ren justificationism. Men akkurat nå vil jeg heller høre om Nordkapp-reisen han foretok i 2012, og som han selv beskriver her.

«Helt siden jeg var ung, har jeg jo betraktet Norge som mitt spirituelle hjem, en følelse som bare ble styrket etter at jeg begynte å komme til Norge for å besøke venner.»

— For noen år siden gjorde jeg det bare. Jeg meldte meg på en tur til Nordkapp. Turen gikk til Alta med fly og videre med buss. Kona mi var ikke med, så jeg måtte alliere meg med den eneste andre passasjeren på bussen den dagen, en ung japaner fra Osaka.

Og?

— Jeg hadde med en rød preste-dhoti som jeg skiftet til da vi kom ut av bussen. Der sto jeg, så langt nord i Europa man kan komme over land, og resiterte Gayatri mantra og flere andre sanskrit-vers. Det var noen fantastiske øyeblikk. Min japanske medpassasjer tok bilder for meg, og laget også et lite videoopptak. Men det var skrekkelig kaldt, så vi holdt ikke på i mer enn noen minutter.

Du hadde ikke litt ganga jal (hellig vann fra Ganga) også, som du kunne sprinkle utover Nordkapp?, spør jeg forsiktig.

— Jeg tenkte faktisk på det. Men i våre dager er det jo nesten umulig å få vann med seg på flyene. Så jeg gjorde ikke det. Jeg hadde bare det vi fikk utdelt på flyet, altså plastbestikk og slikt. Hvis du ser nøye på bildet, ser du plastskjeen jeg hadde, og noen vanndråper.

Det er ikke ofte jeg spør “Hva følte du da?”, men i dag føles spørsmålet uunngåelig. Dr. Patwardhan, hva følte du da?

— Å, hva skal jeg si. Det gjorde godt. På den ene siden har jeg jo alltid hatt denne dragningen mot Arktis og det nordlige Norge. Helt siden jeg var ung, har jeg jo betraktet Norge som mitt spirituelle hjem, en følelse som bare ble styrket etter at jeg begynte å komme til Norge for å besøke venner. På den annen side vet jeg jo at Tilaks Arktis-teori mangler vitenskapelig forankring. Har du hørt om kompartmentalisering? Altså evnen til å bekjenne seg til motstridende kunnskapssystemer og synspunkter samtidig? Vel, jeg er nok en av dem som kompartmentaliserer.

Og mens jeg blir stående og tenke på A. K. Ramanujans berømte essay “Is there an Indian way of thinking“, som nettopp omhandler evnen til å bekjenne seg til gjensidig utelukkende kunnskapssystemer i en familie som til forveksling kan minne om Patwardhans, vinker jeg Patwardhan selv ut i den mørke, norske vinternatten.