India og Pakistan: Farenivået høynet, men forsiktig håp om ansvarlige ledere

Daglig, høytidelig grenseseremoni mellom India og Pakistan på grenseovergangen Wagha. Foto: Koshy Koshy / Flickr

Hva vil de siste ukenes konflikthendelser bety for India og Pakistans fremtidige forhold?


Skrevet av Ole Kristian Myren, master i International Studies & Diplomacy, lærer og skribent


Den 14. februar i år ble 40 paramilitære drept i et terrorangrep i indisk-kontrollerte Kashmir. Indias respons kom 26. februar, da indiske jagerfly for første gang siden 1971 krysset inn i pakistansk luftrom. Flyene slapp bomber over en antatt terroristleir 60 kilometer inn i Pakistan. I et snarlig motangrep ble en indisk pilot skutt ned og tatt til fange i pakistansk-kontrollert Kashmir. Etter to dager ble han levert tilbake til indiske myndigheter.

Dette har bidratt til å redusere konfliktnivået for øyeblikket. Likevel hersker det usikkerhet og forvirring i Sør-Asia. Hvilken av partene har kommet styrket ut, og hva vil dette si for det fremtidige forholdet mellom India og Pakistan?

Flere terrorangrep i India på 2000-tallet

Terrorangrepet som drepte 40 paramilitære i Pulwama var det dødeligste i Kashmir siden 1989. Det ble utført av en radikalisert ung kashmirer, som kjørte en bil fylt av bomber inn i en paramilitær buss. Selvmordsbomberen har bekreftede bånd til den pakistanske terrorgruppen Jaish-e-Mohammad. Denne gruppen stod også bak et angrep på det indiske parlamentet i New Delhi i 2001, som nesten første til en fullskala krig.

En indisk krigsfange kunne potensielt bidratt til ytterligere eskalering i konflikten, men i stedet ble han nøkkelen til redusert spenning.

Likevel ble nok de fleste inderes tanker ledet til terrorangrepet som drepte over 150 mennesker i Mumbai 26. november 2008, deres «26/11». Her var det tidlig klart at terroristene opererte ut fra Pakistan, men etter mye frem og tilbake valgte regjeringen ledet av Kongresspartiet å ikke svare militært. Særlig blant hindunasjonalister har denne tilbakeholdenheten senere blitt sett på nærmest som en nasjonal skamplett.

Indias statsminister Modi slår tilbake

Som hindunasjonalistenes egen strongman lå det dermed i kortene at statsminister Narendra Modi måtte slå sterkt tilbake denne gangen. De neste 12 dagene etter angrepet ble brukt til å søke internasjonal diplomatisk støtte, og over 110 land fordømte offisielt angrepet. USAs ambassadør, Kenneth Juster, twitret: «The United States stands alongside India in confronting terror and defeating it» med hashtagen “#KashmirTerrorAttack”.

President Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton støttet Indias “right to self-defence”. Dette markerte en tydelig forskjell fra terrorangrepet i Mumbai, da USA sterkt anmodet India om å utvise måtehold i sin reaksjon.

Likevel ble Pakistan utvilsomt overrasket over gjengjeldelsesmanøveren. For første gang siden krigen om Bangladesh i 1971, brøt indiske jagerfly gjennom den internasjonale grensen til Pakistan. Pilotene slapp bomber over en avsidesliggende leir tilhørende terrorgruppen Jaish-e-Mohammed, relativt dypt inne i Pakistan. India hevdet raskt å ha drept flere hundre terrorister i angrepet, mens pakistanske myndigheter påstod at de eneste reelle ofrene var trær og steiner. For øyeblikket finnes det ikke noen verifiserte dødstall.

Indiske myndigheter var kjapt ute med å karakterisere angrepet som «a non-military preemptive strike». Med dette menes det at angrepet ikke var rettet mot det pakistanske militæret og at det var forebyggende for å forhindre nye angrep fra Jaish-e-Mohammad. Dette er et godt eksempel på den retoriske balansegangen som kreves for at konflikten i Sør-Asia skal kunne manøvreres et par hakk under atomvåpennivå.

Nedskutt pilot ble nøkkel til redusert spenning

Pakistans statsminister Imran Khan var på sin side nødt til å reagere militært på Indias angrep. For det første stod han i stor fare for å miste ansikt blant egen befolkning, og for det andre kunne han ikke la India sette en ny standard for brudd på territoriell suverenitet ustraffet. Den neste dagen krysset dermed pakistanske jagerfly inn i indisk-kontrollerte Kashmir og avfyrte bomber som ifølge indiske myndigheter landet nær militære mål. Dette var fra pakistansk side bevisst, siden direkte treff av indiske militære mål ville kraftig eskalert konflikten.

Indiske piloter tok opp jakten på de pakistanske jagerflyene og minst ett fly fra hver nasjon ble skutt ned. Piloten i det indiske flyet, Abhinandan Varthaman, klarte å redde seg selv ved hjelp av fallskjerm. Han oppdaget fort at han uheldigvis hadde landet i pakistansk-kontrollerte Kashmir. Etter å ha forsøkt å flykte fra lokale landsbyboere ble han skutt i beinet og tatt til fange. Angivelig rakk han først å spise enkelte sensitive dokumenter som han hadde på seg.

Abhinandan opplever nå heltestatus i hjemlandet. Det snakkes om å lage en Bollywood-film basert på hans historie og hans særegne mustasje skal visstnok ha blitt siste mote.

En indisk krigsfange kunne potensielt bidratt til ytterligere eskalering i konflikten, men i stedet ble han nøkkelen til redusert spenning. India inntok tidlig en posisjon hvor de krevde å få piloten utlevert uten forhandlinger. Dette med bakgrunn i Geneve-konvensjonen som også Pakistan har underskrevet. Statsminister Khan valgte derfor å overlevere piloten Abhinandan til indiske myndigheter 1. mars, uten gjenytelser. Dette bidro til å stille Pakistan i et positivt lys internasjonalt og gav heller ikke India annet valg enn å deeskalere konflikten. Abhinandan selv opplever nå heltestatus i hjemlandet. Det snakkes om å lage en Bollywood-film basert på hans historie og hans særegne mustasje skal visstnok ha blitt siste mote.

Hvem er den største vinneren?

Foruten den hjemkomne Abhinandan er nok Indias statsminister Modi de siste ukenes største vinner. I hvert fall i et kortsiktig perspektiv. India gjennomfører parlamentsvalg i mai og statsministeren har i lang tid virket sårbar på grunn av svake økonomiske resultater og voksende misnøye, spesielt på landsbygda. Nå ser han derimot mer ut som den handlekraftige og til dels samlende lederen han selv ønsker å fremstå som.

Likevel har han også blitt utsatt for kritikk. Han uttalte selv at kampen mellom jagerflyene ville fått et annet utfall om de nye franske Rafale-flyene hadde vært på plass. Opposisjonen slo tilbake med at mangelen på modernisering av militæret er statsministerens egen skyld. Han har også fått kritikk for at myndighetene fortsatt ikke har frigitt endelige bevis for hvor mange terrorister som ble drept i angrepet i Pakistan.

Imran Khan på sin side fikk spille rollen som den ansvarlige statslederen som bidro til å dempe konflikten ved å frigi den indiske piloten. Samtidig lyktes han med å gi et begrenset militært tilsvar på Indias angrep. Likevel fikk han en klar ripe i lakken, ettersom de indiske jagerflyene uten problemer tok seg inn på pakistansk territorium. Dette kan ha bidratt til å sette en ny standard for hva som kan forventes av reaksjoner på fremtidige terrorangrep i India.

Farenivået høynet, men forsiktig håp om ansvarlige ledere

Selv om dette er en standard som for øyeblikket er uhyre populær i den indiske befolkningen, vil det også betraktelig øke mulighetene for en fullskala krig. Særlig om forventningen er at India skal besvare også neste store terrorangrep med et liknende militært angrep inne i Pakistan.

Enkelte analytikere påpeker at i Indias svært unge befolkning er det mange som ikke opplevde den forrige skikkelige krigen mellom landene i 1971. Dermed har de heller ikke erfaring med krigens ofte forferdelige konsekvenser og de har heller ikke voldsomt mye sympati med eventuelle muslimske ofre i indisk-kontrollerte Kashmir. Her bør det nevnes at begge landene har i underkant av 150 klargjorte atomvåpen og at en fullskala krig selvsagt ikke bare vil gå ut over kashmirere.

Landene kjenner hverandres spilleregler godt, og fare oppstår først og fremst når en av partene bryter ut av sitt mønster.

Nettopp lokalbefolkningen i Kashmir er som så ofte før en stum og lidende tredjepart i konflikten. Flere lokale er meldt drept som følge av skyting mellom indiske og pakistanske styrker ved grensen de siste dagene, og utallig fler har forlatt hjemmene sine i frykt for angrep. I tillegg har man åpenbart ikke kommet et eneste skritt videre mot en reell løsning på Kashmir-konflikten.

Til tross for at mange nå puster lettet ut, er det en følelse som det ikke er lett å komme unna: at farenivået i relasjonen mellom India og Pakistan har blitt høynet i hvert fall ett hakk. En ny konfliktsituasjon vil garantert oppstå igjen, før eller siden. På den annen side har India og Pakistan hatt en konfliktfylt relasjon kontinuerlig siden delingen av Britisk India i 1947. Landene kjenner hverandres spilleregler godt, og fare oppstår først og fremst når en av partene bryter ut av sitt mønster. Det gjorde India denne gangen, og allikevel ble situasjonen roet ned uten for store kostnader.

En slik tolkning kan blant noen gi grobunn for forsiktig optimisme og tro på en grunnleggende ansvarlighet blant lederne. For som det sies i India: «You can choose your friends, but not your neighbours».