Valg i India: en representasjonskrise?

I India representerer parlamentsmedlemmer nesten 2.5 millioner mennesker, mye mer enn i land som Storbritannia, Canada og USA.


Skrevet av Francesca Jensenius, førsteamanuensis ved Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo og seniorforsker ved NUPI, Pradeep Chhibber, professor i statsvitenskap ved University of California, Berkeley, og Harsh Shah ved University of California, Berkeley.

Denne artikkelen ble først publisert på nettsiden The Print. Den er oversatt fra engelsk til norsk av Kjersti Litleskare.

Parlamentsvalget i India for 2019 nærmer seg, og de politiske kandidatene forbereder seg på å møte velgerne sine igjen. Et enkelt og viktig spørsmål følger: hvor mange mennesker representerer egentlig en indisk folkevalgt? Svaret er at i dagens India representerer et medlem av parlamentet (Lok Sabha) i gjennomsnitt 1.5 millioner stemmeberettigede, eller nærmere 2,5 millioner innbyggere. Dette er mer enn den totale befolkningen i over 50 av verdens stater, og nesten fire ganger så mange som en folkevalgt i India representerte under det første valget i 1952.

Størrelsen på velgermassen som hvert enkelt parlamentsmedlem skal representere kan være med på å undergrave det representative demokratiet i India.

India skiller seg fra andre land

Indiske parlamentsmedlemmer representerer langt flere mennesker enn parlamentsmedlemmer i andre land der politikere også velges i geografiske enpersonskretser, slik som i Storbritannia, Canada eller USA. I Canada representerer hvert medlem rundt 97 000 stemmeberettigede. I USA må hvert medlem av Representantenes Hus vinne flertall i valgkretser med rundt 580 000 stemmeberettigede, noe som er omtrent en tredjedel av en gjennomsnittlig valgkrets i India.

Kraftig økning siden 1952

I 1952 representerte de fleste parlamentsmedlemmer omtrent like mange stemmeberettigede hver. Siden den gang har ikke bare befolkningen i hver valgkrets økt, men variasjonen i antall personer per folkevalgte har også blitt større.

Et ekstremt eksempel fra 2014 var det store gapet mellom den parlamentariske valgkretsen Lakshadweep, som hadde færre enn 50 000 stemmeberettigede, og Malkajgiri, som hadde over 3 millioner, en valgkrets på størrelse med hele Mongolias befolkning.

Figuren under (tatt fra den kommende boken Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections) viser en økning i antall stemmeberettigede i de parlamentariske valgkretsene over hele India 1962-2014. Den viser den årlige variasjonen i distriktene, fra de med færrest personer til de med flest. De små, svarte prikkene på de vertikale linjene viser størrelsen på hver av valgkretsene – jo lengre linjen er, desto større avvik er det mellom største og minste valgkrets. De horisontale linjene indikerer gjennomsnittlig antall stemmeberettigede i alle valgkretsene det valgåret.

tabell
Bilde: Fra Jensenius, Chhibber, Alam. Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections. Cambridge University Press. Kapittel 2

Den grå formen indikerer fordelingen av verdier på alle valgkretsene i et visst år: En mer kompakt form betyr altså mindre variasjon i størrelsen på valgkretsene. I 1962 hadde for eksempel de 494 valgkretsene i gjennomsnitt rundt 400 000 stemmeberettigede hver, og her er den grå formen dermed både ganske bred og kompakt.

Fra 500 000 til 1,5 millioner

Som man kan se i figuren, har størrelsen på de parlamentariske valgkretsene vokst dramatisk over tid. I 1971 hadde en gjennomsnittlig valgkrets mer enn 500 000 stemmeberettigede, noe som vokste til over 700 000 i valget i 1984.

I 1988 ble stemmerettslig alder senket fra 21 til 18. Dette førte til en vesentlig økning i størrelsen på hver valgkrets. En gjennomsnittlig valgkrets hadde nå nesten én million stemmeberettigede. Størrelsen økte til mer enn én million i 1996. Under valget i 2014 huset valgkretsene i gjennomsnitt mer enn 1,5 millioner stemmeberettigede, og hele åtte valgkretser hadde over to millioner stemmeberettigede.

Antallet representanter i Lok Sabha har også økt over denne perioden, men denne økningen er mye mindre dramatisk enn befolkningsøkningen innenfor hver valgkrets. Da det første valget i India ble holdt i 1952, var det 401 geografiske valgkretser. 86 av disse hadde to parlamentsmedlemmer, mens et av dem hadde tre. Dermed konkurrerte kandidatene om totalt 489 seter i Lok Sabha. Dette har økt jevnlig fra 1952 til dagens antall på 545.

Anglo-indere spiller fortsatt en rolle

Av de 545 setene er to plasser reservert for «anglo-indere» (en betegnelse som brukes på mennesker som stammer fra både briter og indere). Disse setene blir ikke fylt ved vanlige valg, men ved at Indias president nominerer to representer. Hvorfor har denne gruppen fortsatt to seter i parlamentet nesten 70 år etter Indias første valg, til tross for at estimater antyder at det er færre enn 200 000 anglo-indere i landet? Disse to reserverte setene var en følge av de intense politiske diskusjonene om kvotering som foregikk etter Indias uavhengighet.

Å beholde disse setene i dag er likevel helt klart i makthavernes interesse: Dersom en regjering, enten den blir ledet av Bharatiya Janata Party (BJP), Kongresspartiet eller andre, er i politisk enighet med presidenten, er det sannsynlig at den vil få to ekstra stemmer i parlamentet fra disse to setene. I en fragmentert lovgivende forsamling, der en regjering trenger hver eneste mulige stemme for å bli sittende, vil derfor de anglo-indiske medlemmene kunne bidra. Ordningen i seg selv er i tillegg ganske uvanlig, ettersom ingen av de andre parlamentene nevnt tidligere – Storbritannia, Canada eller USA – har nominerte medlemmer i underhuset.

En representasjonskrise i det indiske demokratiet?

Tallene over viser at indiske parlamentsmedlemmer er i en uvanlig stilling sammenlignet med parlamentsmedlemmer i andre land. Dette har alvorlige konsekvenser for det representative demokratiet i India. Det vil for eksempel være svært vanskelig for en kandidat i et nasjonalt valg å nå ut til så mange som 2,5 millioner mulige velgere. Å klare dette i den korte valgkampanje-perioden er enda vanskeligere. Dersom kandidater ikke klarer å nå ut på en effektiv måte, svekker det velgernes evne til å gjøre informerte valg om hvem som bør representere dem.

En annen konsekvens er at når kandidatene først har blitt valgt, er det en nesten umulig oppgave å skulle representere interessene til så mange mennesker. Dersom kandidatene ikke når ut til nok velgere, og valgte parlamentsmedlemmer ikke egentlig representerer interessene til velgerne sine, så vil valgene i liten grad handle om det å faktisk lytte til velgernes meninger og adressere sakene de bryr seg mest om. Denne representasjonskrisen er kanskje årsaken til at oppmøtet på de nasjonale valgene i India er mye lavere enn ved delstats- og lokalvalg.

Denne artikkelen er den første i en serie som vil gi forskningsbasert informasjon om indiske valg siden 1962. Den vil også ta for seg funn fra den kommende boken Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Francesca Jensenius, Pradeep Chhibber og Sanjeer Alam.