Avstraffelse og tortur fra det gamle Kina

En modell for et avstraffelsesbur som ble brukt i Qing-dynastiet.

Tre gjenstander fra den kinesiske samlingen til Kulturhistorisk museum i Oslo viser hvor hard straffen for å begå forbrytelser under det siste dynastiet kunne være. Men hva kan gjenstandene fortelle om tiden da de ble laget?

Skrevet Linn A. Christiansen, PhD-kandidat i kinesiske studier ved Universitetet i Leiden, Nederland.

Journalisten Bruno R. A. Navarra (1860-1920) var den andre redaktøren for den tyskspråklige avisen Der Ostasiatische Lloyd, som ble utgitt i Shanghai på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. I løpet av sine år i Kina samlet Navarra på kuriosa fra Asia. Den norske oppdagelsesreisende, Carl Bock, sørget for at flere av Navarras gjenstander ble gitt i gave til daværende Etnografisk museum – i dag Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Blant de kinesiske gjenstandene kan nevnes keramikkfigurer fra Shiwan-området, våpen, instrumenter for avstraffelse og hatteknapper.

To modeller av henrettelser

En kinesisk tremodell: avstraffelse med et kors. Foto: Eirik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum, UiO

To trefigurer fra Navarras samling viser menn som blir straffet i hvert sitt instrument. Den ene står bundet fast til et trekors, mens den andre er sperret inne i et bur, med hodet utenfor. Figurene har museumsnummer UEM8931 og UEM8932.

Figurene er laget av tre, papir og bomull, og de har ekte menneskehår som er flettet i en såkalt kø, eller hårpisk. Denne frisyren var påbudt for alle kinesiske menn under Qing-dynastiet (1644—1911/12), og bestod i at man barberte frem et høyt hårfeste, og deretter lot håret i bakhodet vokse ut i en lang flette.

Det siste kinesiske dynastiet ble ledet av mandsjuene, en folkegruppe som kom fra steppene nord-øst for Kina, og som opprinnelig ble sett på som utenlandske barbarer.

For å forsterke sin egen makt, overtok mandsjuene mange av Kinas tradisjoner og lover, men krevde også at kinesiske menn skulle ta deres skikk når det gjaldt håret. Menn som ikke hadde hårpisk, kunne bli fengslet inntil håret deres var langt nok til å flettes, eller også henrettes for forræderi mot styresmaktene. Begge modellene har hårpisken i behold, så det er tydeligvis andre forhold de blir straffet for.

I teksten som ble skrevet da gjenstandene opprinnelig ble katalogisert står det at «Modellen forholder sig til Virkeligheden som 1:3». De to figurene er med andre ord forholdsvis store.

Den første figuren viser en mann som er bundet til et trekors med et tau, mens føttene hans er sperret inne i et understell. Om dette instrumentet står det i museets katalog:

Forbryderen maa hyppig blive Dagevis i denne Positur, i hvilken han hverken kan røre Hovedet, Armene eller Fødderne

Slike trekors ble også brukt for å binde forbrytere som skulle møte for retten, og for å binde en som var dømt til døden ved henrettelse gjennom kvelning eller halshogging.

Den andre figuren viser et trebur i bruk. Treburet gikk under flere navn i Kina: «standbur» (站笼), «stående kragegapestokk» (立枷), og ifølge museets gamle notater også «stående hule» (立硐). Redskapet ble brukt til henrettelser under dynastiene Ming (1368-1644) og Qing.

I det gamle Kina ble kvinner og menn behandlet forskjellig også i døden, og det var kun menn som ble henrettet med treburet. Standburet ble festet rundt halsen til den som var dømt til døden, og deretter kunne døden inntreffe ved en av to måter: enten ved at vedkommende døde etter flere dager av utmattelse, sult eller dehydrering, eller ved at plankene under føttene hans ble fjernet en om gangen inntil han ble hengende etter hodet og dermed kvalt.

Standburet var altså en svært alvorlig straff, og i museets katalogtekst kan man lese:

Til denne Straf dømmes kun Forbrydere af groveste Art, som Fader- og Modermordere, Rebeller o.lign. I mange Tillfælde, hvor alle Forsøg paa at bringe den Anklagede til at tilstaa, bliver denne sat i Buret[.]

Konfutsiansk tradisjon anså de verste straffene for å være dem som endret kroppen, ettersom dette ble ansett for å være et hån mot ens forfedre, og fordi man da måtte gå videre til etterlivet med en maltraktert kropp.

Fetisjering av tortur

En kinesisk tremodell: et trebur for henrettelser. Foto: Eirik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum, UiO

Det er ukjent hvorfor de to tremodellene med menn som blir avstraffet er blitt laget. I samlingen til Kulturhistorisk museum er det også flere kinesiske leker fra 1800-tallet. Kinesiske dukker hadde gjerne ekte menneskehår, og de kunne være laget av tre, keramikk eller stoff. Leketøy fra Qing-dynastiet kunne vise scener man neppe ville lage for barn i dag; i boken The Chinese Boy and Girl fra 1901 skriver for eksempel Isaac Taylor Headland både om tiggerfigurer av leire, og om en opiumsrøykende dukkefar som ser på at hans dukkebarn leker med bestemor. Likevel virker de to trefigurene ved Kulturhistorisk museum å være for morbide til å være laget for barn.

En mulighet er at figurene er laget på bestilling av Navarra selv. Til tross for at Europa selv har en tradisjon for avstraffelse, var europeere i Kina både fascinert av og skremt over kinesiske avstraffelsesmetoder. Da auksjonshuset Sotheby’s solgte en versjon av boken The Punishments of China i 2016, stod det i den medfølgende katalogen at boken «illustrerer Europas uttalte interesse for landets straffepraksis,» og at utlendinger på kinesisk jord ble straffet under kinesisk lov fram til Den første opiumskrigen på midten av 1800-tallet. Vestlige makter bekjempet de kinesiske i de to opiumskrigene, og krevde etter dette å sette sine egne betingelser både for landet og for hvordan europeere skulle behandles.

Den siste halvdelen av 1800-tallet i Vesten var en periode preget av imperialisme, men også av fascinasjon for død og tortur. Tremodeller av typen som finnes ved Kulturhistorisk museum kunne bekrefte utlendingers fordommer om at Kina var eksotisk og barbarisk (så lenge man lukket øynene for det som ble utført av ens egne landsmenn), og i det lengste kunne fetisjeringen av Kina som brutalt land også fungere som et påskudd for Vestens kolonialisering. De hensynsløse avstraffelsesmetodene kunne bli tolket som et tegn på at landet trengte «siviliserte» makter som kom utenfra for å styre.

Boxere blir henrettet etter Boxeropprøret, der man hadde forsøkt å drive vestlige makter  ut av Kina (1899—1901). Foto: Wikimedia Commons

At Bruno Navarra også hadde stor interesse for avstraffelsesmetoder i Kina kommer tydelig frem av gjenstandene han samlet. Sammen med de to trefigurene har Kulturhistorisk museum også følgende gjenstander etter Navarra: «Chinesisk Strækkestok», «Trækrave (original Størrelse)», «Kvinde-Cangue [en kragegapestokk]», «Chinesisk Marterinstrument», «Chinesisk Fingerpresse», «Bambusstok», «Den lille Bambusstok», «Træstokken», «chinesisk Strafferedskap for kvinder og unge mandlige forbrydere», «Strafferedskab, som udelukkende anvendes for Kvinder», «Et Torturredskab, bestaaende af en Træhammer», og «Chinesisk Haandklave».

En gapestokk som har vært i bruk

Figur 6, en mann soner sin straff med en kragegapestokk, slutten av Qing-dynastiet. Hvor lang straff han har fått er skjult av hodet hans, men basert på håret hans har begynt å vokse ut, kan man se at han har sittet en stund. Foto: Flickr.com

Kulturhistorisk museum har også en «trækrave», eller kragegapestokk i sin samling.

En kragegapestokk fra 1895. Foto: Eirik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum, UiO

En person som var dømt til kinesisk gapestokk kunne bevege seg og sitte oppreist, men han eller hun hadde ikke mulighet til å mate seg selv, ettersom armene ikke nådde munnen. Han eller hun var derfor avhengig av at venner, familie eller forbipasserende bistod med mat.

Skriften på museets gapestokk viser at den har vært i bruk, og forteller at den stammer fra Songjiang i Shanghai, og er fra det 20. året under Guangxu-keiseren (som tilsvarer 1895).

Kragegapestokken var en mildere straff enn trekorset og treburet, og ble brukt for å tukte mindre alvorlige forbrytelser. Det varierte hvor lenge en person måtte bruke gapestokk. I de mildeste tilfellene ble personen bare dømt til å bære gapestokken på dagtid. I følge skriften var mannen som brukte museets krage en tyv, og var dømt til å bære gapestokken i én måned før han kunne gå fri. Hvor lang straff mannen på fotografiet over fikk er skjult av hodet hans, men basert på håret hans har begynt å vokse ut, kan vi se at han har sittet en stund.

Interesser former museenes samlinger

Kina har en historie som strekker seg tilbake i flere tusen år, og skriftlige kilder forteller at flere av straffemetodene som er nevnt her hadde vært i bruk i mange århundrer. Tremodellene ved Kulturhistorisk museum viser gamle avstraffelsesmetoder som man har gått bort fra i løpet av de siste hundre årene. Likevel er det såpass kort tid siden de ble tatt i bruk, at det finnes fotografier av mennesker som satt i standburet og i gapestokken, eller som var bundet til et trekors.

Bruno R. A. Navarra levde under Victoriatiden, og det er ikke usannsynlig at strømningene i tiden også påvirket interessene hans. Blant gjenstandene han samlet da han bodde i Kina finnes flere instrumenter som har vært i brukt i det kinesiske straffeapparatet, samt to tremodeller som kan ha vært produsert for ham på bestilling. Dersom det ikke hadde vært Carl Bock, ville gjenstandene antakelig ikke vært i Norge i dag. Hele den østasiatiske samlingen ved Kulturhistorisk museum ble pakket bort på ubestemt tid i 2018, men forhåpentlig kan interesser i framtiden gjøre at gjenstandene igjen kan få fornyet oppmerksomhet.

Denne artikkelen ble først publisert på historieblogg.no.