Hvem dominerer Indias nasjonale valg?

Kilde: Al Jazeera via Creative Commons: https://search.creativecommons.org/photos/a5dc2fb2-0a9f-45c0-854e-28075f6f02ac

Antallet uavhengige kandidater har økt kraftig i India siden uavhengigheten i 1947, men hvor stor sannsynlighet har de for å vinne?


Skrevet av Francesca R. Jensenius, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo og seniorforsker ved NUPI, Pradeep Chhibber, professor i statsvitenskap ved University of California, Berkeley, og Harsh Shah ved University of California, Berkeley.

Denne artikkelen ble først publisert på nettsiden The Print. Den er oversatt fra engelsk til norsk av Kjersti Litleskare.

En vanlig oppfatning når det gjelder indisk politikk er at det er kandidaten, ikke partiet, som vinner valget. Dette gjør det viktig for partiene å velge «riktig» kandidat, og indiske partier bruker enorm innsats med lokale konsultasjoner og identitets-aritmetikk for å velge hvem de skal gi sine partisedler til.

Troen på at det er kandidater som vinner eller taper valg har også ført til at mange uavhengige kandidater deltar i valgene. Hvordan går det egentlig med disse kandidatene?

I denne artikkelen viser vi at det har vært en imponerende vekst i antall kandidater over tid, spesielt uavhengige, men at sannsynligheten for at en uavhengig kandidat faktisk vinner et parlamentarisk sete likevel er ganske liten. Det er partiene som dominerer Indias valg.

Flere kandidater – større vinnersjanse?

Antall kandidater som konkurrerer i hver valgkrets har økt dramatisk siden Indias uavhengighet i 1947, som vist i figur 1. Her viser de grå bønneformene distribusjonen av kandidater i alle valgkretser det året. Den horisontale, svarte linjen som krysser bønnene representerer gjennomsnittlig antall kandidater på tvers av valgkretsene. Som man kan se ut ifra figuren, var gjennomsnittlig antall kandidater som konkurrerte om et sete i 1962 omtrent fire, og det var få steder som hadde mer enn ti konkurrerende kandidater.

Figur 1. Kilde: Jensenius, Chhibber, Alam (forthcoming). Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections. Cambridge University Press. Kapittel 2.

Dette tallet begynte å øke raskt etter Kongresspartiets tilbakegang og da det begynte å bli vanligere med koalisjonsregjeringer på slutten av 1960- og 70-tallet. Under valgene på 80-tallet var det i gjennomsnitt ni kandidater i hver valgkrets, med så mange som 39 kandidater i en enkelt krets. Tallet på kandidater fortsatte å øke frem mot valget i 1996, da det i gjennomsnitt var nesten 26 kandidater som konkurrerte om hvert sete i Lok Sabha, med opp til 480 kandidater som konkurrerte om et enkelt sete.

Høyere depositum

Som svar på det økende antallet kandidater, har Indias valgkommisjon økt depositumet som kandidater må betale for å delta i valget. Formålet er å redusere antallet useriøse kandidater. Dersom en kandidat får mer enn én sjettedel av stemmene i sin valgkrets, blir depositumet tilbakebetalt. Summen, som i 1951 ble satt til 500 rupi (halvparten for kandidater fra visse minoritetsgrupper), sto uforandret i 45 år. Etter valget i 1996, som hadde rekordmange kandidater, ble depositumet økt til 10 000 rupi (5000 rupi for minoritetskandidater).

Summen ble igjen økt til 25 000 for i 2009. Denne betydelige økningen hadde likevel ingen synlig effekt på antall kandidater som konkurrerte om hvert Lok Sabha-sete – det var gjennomsnitt 15 kandidater i både 2009 og 2014. De som hadde vært villige til å betale 10 000 for å stille, var tydeligvis også villige til å betale 25 000.

Når man stiller til valg alene

Mens det i de fleste valgkretser er mange kandidater som konkurrerer om ett enkelt sete, er det også noen tilfeller der én kandidat stiller til valg uten motkandidater. Mellom 1962 og 2014 har dette skjedd 13 ganger.

At en kandidat får stille til valg uten å møte motkandidater skjer som regel når det er en svært sterk kandidat som stiller. Manabendra Shah, for eksempel, den siste monarken i Garhwal-kongedømmet (et fyrstedømme som sluttet seg til det uavhengige India i 1948), ble valgt som parlamentsmedlem for Kongresspartiet fra Tehri Garhwal-distriktet (i dagens Uttarakhand) i 1957. Dette var en valgkrets som overlappet med hans gamle rike, og han vant en overveldende seier med 79 prosent av stemmene. I 1962 stilte han til gjenvalg uten konkurrenter.

Et annet eksempel er Farooq Abdullah, president «National Conference» (det dominerende partiet i Jammu og Kashmir) og sønn av Sheikh Abdullah (daværende førsteminister i Jammu og Kashmir og et ikon i Kashmir-politikken), som stilte uten konkurrenter i valgkretsen Srinagar i Jammu og Kashmir i 1980, da Sheikh Abdhullah utpekte ham som sin etterfølger. Sist gang et Lok Sabha-sete ble vunnet av en kandidat uten motkandidater var i 1989, da Mohammad Shafi Bhat i Jammu og Kashmir National Conference stilte.

Hvordan går det med de uavhengige kandidatene?

Det økende antallet uavhengige kandidater i nasjonale valg har i stor grad blitt drevet av endringer som følge av en økning av uavhengige kandidater som har sluttet seg til valgkampen, som vist i figur 2. I 1962 var omtrent 24 prosent av kandidatene uavhengige. Dette tallet økte til 37 prosent i 1967, 41 prosent i 1971 og 76 prosent i 1996. Som en følge av depositumsøkningen etter 1996, falt tallet og har siden stabilisert seg på rundt 40 prosent.

Figur 2. Kilde: Jensenius, Chhibber, Alam (forthcoming). Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections. Cambridge University Press. Kapittel 2.

Hvordan går det med de uavhengige kandidatene i parlamentsvalg? Selv om en stor andel kandidater konkurrerer om seter i Lok Sabha, får de hverken mange stemmer eller vinner mange plasser. Som figur 2 viser, har stemmeandelen til uavhengige kandidater falt over tid. I 1962 fikk uavhengige kandidater rundt 11 prosent av stemmene, og i 2014 hadde dette tallet falt til under 6 prosent, selv om de uavhengige sto for nesten 40 prosent av alle kandidater.

Andelen seter vunnet av uavhengige kandidater var enda lavere: i 1957 vant uavhengige nesten 9 prosent av setene i Lok Sabha. I 2014 hadde dette tallet sunket til mindre enn tre prosent. Dette betyr også at uavhengige kandidater spiller en marginal rolle i å påvirke resultatene i en valgkrets, hvor vinnermarginen i gjennomsnitt lå på omtrent ni prosent i 2014.

Partiene regjerer indisk politikk

Den dårlige prestasjonen til de uavhengige kandidatene indikerer at konkurransen i Indiske valg i hovedsak foregår mellom politiske partier. Et godt eksempel på partienes relevans ser vi fra den tidligere nevnte Manabendra Shah, som til tross for sitt kjente navn tapte valget i 1971 da han stilte til gjenvalg som uavhengig. Han kom tilbake til makten i 1991, men da for partiet BJP (Bharatiya Janata Party).

Denne artikkelen er den fjerde i en serie som vil gi forskningsbasert informasjon om indiske valg siden 1962. Den vil også ta for seg funn fra den kommende boken Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Francesca Jensenius, Pradeep Chhibber og Sanjeer Alam.