Valg i India: Legitimitet og ansvarlighet i kompetitive valg

Indisk velger En indisk velger leser på en pamflett under valget i 2009. Foto: Al Jazeera English, lisensiert under CC BY-SA 2.0

Den sterke konkurransen i indiske valg kan ha mye å si for politikeres legitimitet og ansvarlighet.


Skrevet av Francesca R. Jensenius, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo og seniorforsker ved NUPI, Pradeep Chhibber, professor i statsvitenskap ved University of California, Berkeley, og Harsh Shah ved University of California, Berkeley.

Denne artikkelen ble først publisert på nettsiden The Print. Den er oversatt fra engelsk til norsk av Lise Bjerke.

Det er sterk konkurranse i Indiske nasjonalvalg. Indiske politikere vinner med mindre marginer enn kandidater i andre land med sammenlignbare valgsystemer, for eksempel Canada og Storbritannia.

I et valgsystem som det indiske, med flertallsvalg i enkeltpersonskretser, trenger en kandidat minst 50 prosent pluss én av stemmene for å vinne dersom det bare er to kandidater som konkurrerer. Hvis det er tre kandidater, vil en kandidat trenge minst en tredjedel av stemmene pluss én stemme for å vinne. I India er det vanligvis mange kandidater som konkurrerer om hvert sete i nasjonalforsamlingen, noe som gjør det mulig for indiske politikere å bli valgt med en lav andel av stemmene. Dette kan ha konsekvenser for politikernes legitimitet og ansvarlighet som folkevalgte.

Popularitet og stemmeandel

Figur 1 viser andelen stemmer som vinnende kandidater i hver valgkrets fikk mellom 1962 og 2014 i India. Vinnernes stemmeandel gir oss viktig informasjon, fordi den viser oss hvor mye støtte en politiker faktisk fikk i valgkretsen. Dette kan gi oss en pekepinn på hvor mye legitimitet politikeren har som representant for området hun ble valgt fra.

Den svarte horisontale linjen i bønnediagrammet i Figur 1 viser gjennomsnittlig andel av stemmene som vinnerkandidatene fikk hvert år. Stemmeandelen for hver av vinnerne illustreres av de små svarte prikker langs midtlinjen til hver bønne. Tykkelsen på hver grå bønne viser fordelingen av hvor mange som fikk ulike stemmeandeler. Bredere bønner betyr at flere av vinnerne hadde en lignende stemmeandel. En tynnere bønne betyr at tallene er mer variable, noe som tyder på at det i noen valgkretser var vinnere som fikk en veldig lav andel av stemmene mens andre vant med en ganske høy andel. Figuren viser ikke verdier mindre enn 15 prosent, siden ingen av kandidatene vant en plass i nasjonalforsamlingen med mindre enn 15 prosent av stemmene. Den maksimale verdien går opp til 100 prosent, det er de uvanlige tilfellene hvor en kandidat stilte uten motkandidater.

Mellom 1962 og 2014 ble indiske parlamentsmedlemmer valgt med en gjennomsnittlig stemmeandel på 49.5 prosent. Halvparten av parlamentsmedlemmene ble valgt med en stemmeandel som lå mellom 43 og 55 prosent. Samtidig var det ganske mange av kandidatene som ble valgt selv om de bare fikk en liten andel av stemmene.

For eksempel var det 12 kandidater som kjempet om ett sete i valgkretsen Shahjahanpur i Uttar Pradesh i 1967, og ni av disse kandidatene klarte å få mer enn fem prosent av alle stemmene. Vinneren, P.K. Khanna, ble valgt til nasjonalforsamlingen med bare 16,7 prosent av stemmene.

Kandidatene som vant i nasjonale valg mellom 1971 og 1989 gjennomsnittlig fikk over 50 prosent av stemmene. Den gjennomsnittlige stemmeandelen for vinnende kandidater siden 1991 har vært like under 47 prosent. I 2014 var den så vidt over 47 prosent.

Figur 1: Andel stemmer til vinnende kandidater i nasjonale valg, 1962 – 2014

Kilde: Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Jensenius, Chhibber and Alam (forthcoming, Cambridge University Press), kapittel 2.

Var valget i 2014 annerledes?

I motsetning til det som har vært en vanlig oppfatning, var ikke valget i 2014 uvanlig når det gjelder stemmeandelen som de vinnende kandidatene fikk. Faktisk var stemmeandelen til parlamentsmedlemmene som ble valgt i 2014 veldig likt det mønsteret som ble observert i valgene mellom 1991 og 2004.

Det mest uvanlige valget i denne perioden var faktisk 2009-valget, hvor vinnerkandidatene gjennomsnittlig fikk kun 44 prosent av stemmene. Dette indikerer at det på valgkretsnivå var valget i 2009 som var det mest kompetitive valget i India i løpet av de fem siste tiårene.

Vinnermarginer og konkurranseevne

Et annet vanlig mål for å forstå graden av konkurranse i et valg er «vinnermarginen» (MoV – Margin of Victory), det vil si forskjellen mellom andelen stemmer som vinnerkandidaten og kandidaten på andreplass fikk i en valgkrets. MoV-en viser oss altså om kandidaten vant med stor eller liten margin.

Dette målet er viktig fordi partier og politikere ofte bryr seg mer om områder som er kompetitive, det vil si der MoV-en er mindre, enn om de områdene hvor de uansett er sikre på å vinne med god margin. For eksempel viser en studie at det er mindre sannsynlig at politikere i «trygge» valgkretser bruker alle sine tilgjengelige parlamentsmedlemsmidler, sammenlignet med kretser hvor politikerne er mer usikre på om de kommer til å bli valgt. Det kan også være lettere å holde politikere til ansvar i valgkretser hvor de ikke er sikre på å bli gjenvalgt.

Bønnediagrammet i figur 2 viser MoV-en i nasjonale valg mellom 1962 og 2014. Hvis bare to partier kjemper om én plass, så vil MoV-en kunne avledes direkte fra den vinnende prosentandelen. For eksempel, hvis det bare er to kandidater som konkurrerer om én plass og hvis vinnerkandidaten får mer enn 50 prosent av stemmene pluss en stemme, så vil andreplassen ha fått én mindre stemme enn 50 prosent. I et slikt tilfelle vil MoV-en være nær null. Hvis vinnerkandidaten får mer enn 60 prosent av alle stemmene, og nummer to får 40 prosent, vil vinnermarginen være på 20 prosent.

Figur 2: Vinnermargin (MoV) 1962-2014

Kilde: Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Jensenius, Chhibber and Alam (forthcoming, Cambridge University Press), kapittel 2.

Når flere kandidater kjemper om samme plass

Hvis det er flere kandidater som konkurrerer i en valgkrets, noe som er vanlig i India, er det mulig at både den vinnende prosentandelen og MoV-en er lav.

For eksempel, hvis en vinnerkandidat får 40 prosent av de totale stemmene, kan hennes motkandidat få en stemmeandel som er én stemme mindre enn 40 prosent. Derimot er det også mulig at motkandidaten får en langt mindre andel av stemmene, for eksempel 30 prosent, og at andre kandidater i den samme valgkretsen får resten av stemmene. I dette tilfellet vil en MoV på 10 prosent tyde på at vinnerkandidaten vant ganske lett, samt at andelen stemmer var fragmentert – det vil si at flere partier fikk en ganske stor andel av stemmene.

I figur 2 kan vi se at den gjennomsnittlige MoV-en mellom 1962 og 2014 var 15,7 prosent. Dette tyder på at mange politikere vant med god margin. Valgene fra 1971 til 1984 var uvanlige ettersom de hadde en MoV som var godt over gjennomsnittet. Bønnediagrammet er veldig strukket ut i denne perioden, noe som tyder på at det var en stor variasjon i MoV-en i valgkretsene rundt om i landet.

Siden da har den gjennomsnittlige MoV-en blitt lavere, men holdt seg over 10 prosent, med unntak av valget i 2009 da den var så vidt under 10 prosent. Med andre ord, vi ser igjen at valget i 2009 var uvanlig kompetitivt. Men også 2014-valget skiller seg ut, siden MoV-en spratt ganske kraftig tilbake sammenlignet med valget i 2009 – nesten opp på nivå med valget i 1989.

Bønnediagrammet for det nasjonale valget som ble holdt mellom 1996 og 2009 har en tydelig pæreform. Dette betyr at en stor andel av valgkretsene hadde MoV-er mellom null og 10 prosent – noe som tyder på kompetitive valg. Samtidig var det et lite antall valgkretser med en veldig høy MoV som dro opp gjennomsnittet til rundt 11 prosent.

Sammenligner vi disse tallene for indiske valg med trender i andre land  som har lignende valgsystemer ser vi at i Storbritannia var det bare 35,4 prosent av valgkretsene som ble vunnet med en MoV under 10 prosent i 2010 og 2015. I Canada er tallene nærmere de indiske, hvor 55 prosent av plassene hadde en MoV under 10 prosent under valgene i 2006, 2008 og 2011.

Ansvarlighet og legitimitet

Konkurranse i valg, målt gjennom vinnermargin – MoV, blir ofte beskrevet som et tegn på et sunt demokrati fordi det har blitt funnet at muligheten for å tape valg gjør politikere mer ansvarlige overfor velgerne. I India er det også en del studier som viser dette.

Men konkurranse kan også ha motsatt effekt, ettersom det gjør det mulig for kandidater å vinne selv med en ganske liten andel av stemmene. I tillegg kan en politiker ha lav legitimitet i valgkretsen hvis hun bare har støtte fra en brøkdel av velgerne, og dette kan også føre til at hun føler mindre ansvar overfor velgerne. Med få støttespillere, og med vissheten om at mange politikere ikke blir nominert til valg igjen eller gjenvalgt, så er det heller ikke usannsynlig at lysten og viljen til å gjøre en god jobb som folkevalgt blir mindre.

Denne artikkelen er den femte i en serie som vil gi forskningsbasert informasjon om indiske valg siden 1962. Den vil også ta for seg funn fra den kommende boken Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Francesca Jensenius, Pradeep Chhibber og Sanjeer Alam.

Les seriens første artikkel her, den andre artikkelen her, den trejde artikkelen her, og den fjerde artikkel her.