Valg i India: Få bastioner og mange svingninger

Velgere i Mumbai hører på en tale av Lal Krishna Advani fra partiet BJP. Foto: Al Jazeera English, via Flickr.

I forbindelse med valget i India hører man ofte at enkelte partier har såkalte bastioner – områder hvor de sanker inn spesielt mange stemmer. Hvor mye belegg er det for slike påstander?


Skrevet av Francesca R. Jensenius, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo og seniorforsker ved NUPI, Pradeep Chhibber, professor i statsvitenskap ved University of California, Berkeley, og Harsh Shah ved University of California, Berkeley.

Denne artikkelen ble først publisert på nettsiden The Print. Den er oversatt fra engelsk til norsk av Ellen Haugan.

En viktig pågående debatt i noen politiske kretser i India er om valgkommisjonen burde begrense offentlig tilgang til såkalte Form 20-data, som rapporterer det nøyaktige antall stemmer hver kandidat mottar fra hvert valglokale. Form 20-dataene har blitt gjort tilgjengelige for parlamentsvalgene i 2009 og 2014, og også for delstatsvalgene avholdt i senere år.

Hovedgrunnen gitt av de som vil begrense tilgang til disse dataene, er at det er et viktig demokratisk prinsipp at valget forblir hemmelig – og hvis dataene avslører at de fleste velgerne i et valglokale stemmer for det samme partiet, er det ikke lenger så hemmelig hva noen stemmer.

Denne kunnskapen er viktig, fordi den kan gjøre det mulig for partier og politikere å kontrollere stemmene i et valglokale, noe som undergraver friheten til å stemme på dem man vil.

Antakelsen som ligger til grunn for dette argumentet, er at det finnes mange områder hvor enkelte politiske partier har betydelig kontroll. Med andre ord, at partier har mange såkalte bastioner, der samme parti får de fleste stemmene valg etter valg.

Men hvis man ser på data fra valglokaler rundt om i India, viser det seg at denne antagelsen er feilaktig.


Fragmenterte stemmer

For det første er det sterk konkurranse om stemmene i de fleste valglokaler. For det andre var det veldig få valglokaler som stemte overveldende for det samme partiet i Lok Sabha-valgene i 2009 og 2014. For det tredje, selv i de samme valglokalene finnes det en enorm svingning i stemmeandelen til forskjellige partier fra et valg til et annet.

Med andre ord, selv med tilgang til Form 20-dataene, er det praktisk talt umulig å vite hvordan folk stemmer.

Figur 1 viser data fra valglokaler for omtrent 285,000 landsbyer og byer på tvers av 11 indiske delstater for valgene i 2009 og 2014.

Vi gjengir den «største» stemmeandelen for hvert valglokale og ikke den «seirende» stemmeandelen, fordi ingen kandidat vinner et valglokale. Tap og seire foregår kun på parlamentarisk valgdistriktssnivå.

I 2009 var den gjennomsnittlige største stemmeandelen på litt under 54 prosent; i 2014 var den akkurat over 55 prosent. I både 2009 og 2014 var det noen byer og landsbyer hvor den største stemmeandelen oppnådd av et parti var så lav som 20 prosent, mens den et par steder ble så mye som 100 prosent. Men, i de aller fleste valglokalene (omtrent 80 prosent), var den største stemmeandelen mellom 35 prosent og 70 prosent. Dette betyr at på de fleste steder er stemmene så fragmentert at det er umulig å vite hvordan et individ har stemt.

Figur 1: Den største stemmeandelen i 285,000 landsbyer og byer i 11 indiske delstater

Kilde: Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Jensenius, Chhibber and Alam (forthcoming, Cambridge University Press), kapittel 3.


Få bastioner på lokalt nivå

Disse dataene går imot påstander om at indiske valg har bastioner.

Vi kan se i figur 1 at det er uvanlig for et gitt parti å få en stor andel av stemmene på lokalt nivå. Men, hva skjer med stemmeandelen til partier på tvers av begge valgene? For at et parti skal ha en bastion, burde det få en stor andel av stemmene et gitt område over minst to påfølgende valg.

Tabell 1 viser prosentandelen av landsbyer og byer hvor partiet som fikk høyest antall stemmer klarte å sikre mer enn henholdsvis 50 prosent, 55 prosent, 60 prosent, 65 prosent og 70 prosent av det totale antallet stemmer. Den siste kolonnen viser prosentandelen av lokaliteter hvor det samme partiet kapret minst denne andelen av stemmene på tvers av valgene i 2009 og 2014.

Det samme partiet klarte å sikre mer enn 50 prosent av stemmene i omtrent en fjerdedel av valglokalene i dataene. Denne prosentandelen krymper raskt når vi ser på høyere stemmeandeler. Kun rundt en av ti landsbyer eller byer støttet det samme partiet med mer enn 60 prosent av stemmene på tvers av begge valgene, og det samme partiet klarte å kapre mer enn 70 prosent av stemmene på tvers av begge valgene i mindre enn fire prosent av lokalitetene.

Ut fra disse dataene er det klart at det er veldig få bastioner på lokalt nivå i indiske valg. Det faktum at man ofte hører om «partibastioner» er muligens et resultat av et markedsføringstriks lokale politikere bruker for å prøve å tiltrekke flere velgere til sitt foretrukne parti, eller å utnytte ressursene til kandidater som stiller til valg.

Tabell 1: Stemmeandel på lokalt nivå for partiet med flest stemmer i 2009, 2014, og på tvers av begge valg

 

Kilde: Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Jensenius, Chhibber and Alam (forthcoming, Cambridge University Press), kapittel 3.


Svingninger fra valg til valg

Ikke bare er det nærmest ingen bastioner på lokalt nivå i indiske valg, men det er også en enorm svingning i stemmegivningen fra et valg til et annet. Valgsvingning eller volatilitet kan forstås som den absolutte forandringen i stemmeandelen til hvert parti fra et valg til et annet, delt på to.

Hvis hvert parti får det samme antall stemmer på tvers av valg, er svingningen lik null. Hvis alle partier som konkurrerer i en valgkrets er nye (dvs. hvis de gamle partiene ikke får noen stemmer), er det en svingning på 100 prosent bort fra de gamle partiene og en 100 prosent svingning mot de nye partiene, og den valgsvingningen vil være lik 100. Hvis det er to partier i en valgkrets og stemmeandelen til et parti faller fra 70 prosent til 30 prosent, og det andre partiets stemmeandel øker fra 30 prosent til 70 prosent, blir den totale svingningen 40 (forandringen i begge partienes stemmeandel, delt på to).

Land i Vest-Europa, som generelt har en mindre befolkning og en lang demokratisk tradisjon (50 år eller mer), rapporterer en gjennomsnittlig valgsvingning som varierer fra 3,4 for USA til 18,1 for Frankrike. I Asia ligger Japans svingning på 14,1 og Sri Lankas på 16,7. Svingningen for India mellom 1951 og 2004 har blitt rapportert som 26,7. I våre stemmedata på lokalt nivå er den gjennomsnittlige valgsvingningen på valglokale-nivå i India på 36,7.[1]

Den store svingningen i stemmegivning på lokalt nivå er en klar indikasjon på at indiske valg er høyst uforutsigbare, og at ingen partier kan ta stemmene sine for gitt. Dette viser også at partier stort sett ikke har bastioner på lokalt nivå.


Må vurdere påstander

Politikere og analytikere burde derfor ikke påstå at partier og kandidater vet hvordan velgere stemmer på tvers av India, og de burde ikke høre på de som sier at de kan «levere stemmene» i et område. Dette var simpelthen ikke sant for valgene i 2009 og 2014.

Dette betyr også at det er liten fare i at valgkommisjonen publiserer Form 20-dataene, kanskje bortsett fra i områder med veldig få velgere. Disse dataene kan hjelpe oss å forstå mer om hvordan India stemmer, men de kan omtrent aldri brukes for å fastslå eller forutsi hvordan et individ har stemt. Stemmemønstre i India er høyst uforutsigbare selv på et veldig lokalt nivå.


 

Denne artikkelen er den siste i en serie som gir lesere forskningsbasert informasjon om indiske valg siden 1962. Artiklene baserer seg også på nylige funn fra den kommende boken Constructing a Majority: A micro-level study of voting patterns in Indian elections av Francesca Jensenius, Pradeep Chhibber og Sanjeer Alam.

Les seriens første artikkel her, den andre artikkelen her, den tredje artikkelen herden fjerde her og den femte her.

Scott Mainwaring, Carlos Gervasoni, and A. Espana-Najera (2017). Extra- and within-system electoral volatility. Party Politics 23, 623-635.