Modis valgseier i India: En kamp om hinduismens sjel?

Statsminister Narendra Modi. Bilde: Utkarsha Singroul (Flickr).

Modi og BJP brukte en hindunasjonalistisk retorikk for å styrke oppslutningen sin i forkant av valget. Hvordan påvirker denne retorikken Indias sammensatte befolkning?


Skrevet av Ole Kristian Myren, master i International Studies & Diplomacy, lærer og skribent

I det nylig avholdte parlamentsvalget ble statsminister Narendra Modis parti BJP den store vinneren på samme måte som for fem år siden. Denne gangen er det ekstra imponerende siden indiske velgere er notorisk negative til styrende partier. Dette er faktisk kun andre gang siden frigjøringen i 1947 at indiske velgere gir et regjeringsparti styrket mandat. BJP skaffet seg 21 nye seter i Lok Sabha (underhuset) og fikk totalt sett en sterk økning på 6% blant velgerne.

Ved begynnelsen av året fremstod et slikt resultat nesten utenkelig. Modi-regjeringen hadde gjennomgående levert relativt skuffende økonomiske resultater og opposisjonen virket bedre organisert enn ved sist valg. En stor endring startet i februar med terrorangrepet i Kashmir. India slo da uventet resolutt tilbake mot pakistanske mål. Dette styrket Modis image som den sterke lederen India behøver og økte hans oppslutning i store deler av befolkningen.

Hindunasjonalistisk retorikk

BJP lyktes med å utnytte Modis brede appell ved å kontekstualisere valget som en popularitetskonkurranse mellom Modi og opposisjonslederen Rahul Gandhi. Et slikt personfokus skjøv viktige politiske saker i bakgrunnen. Med ett viktig unntak. Hindunasjonalisme har lenge vært en pilar i Modis tiltrekningskraft og var det også under valget i 2014. Likevel var valget den gang preget av Modis ambisiøse planer om økonomiske reformer og fremtidsoptimisme med slagordet Achhe din aane waale hain («Good days are coming»).

Ved årets valg var fremtidsoptimismen lagt til side, mens den polariserende retorikken var ytterligere skjerpet. Hovedmålet med en slik strategi er å skape en samlende hinduistisk velgeridentitet. Dette ved å understreke ulikhetene mellom hinduer og Indias minoriteter, slik som muslimer, kristne og til dels sikher. I løpet av Modis regjeringsperiode har dette ført til større spenninger mellom trossamfunn og en åpenbar økning av vold mot og trakassering av religiøse minoriteter. Særlig har dette blitt rettet mot muslimer som ofte er blitt anklaget for å lure til seg hinduistiske kvinner («Love jihad») og for ulovlig å slakte hinduenes hellige kuer.

En kamp om hinduismens sjel?

Med dette som bakgrunn ble årets valg av enkelte sett på som avgjørende for hinduismens fremtid. Blant annet så vi overskrifter fra liberale kommentatorer som: The 2019 Elections Are a Battle for the Soul of Hinduism in India. Spørsmålet var på forhånd om en tradisjonelt sett så inkluderende og mosaisk religion som hinduismen effektivt kunne reduseres til et identitetspolitisk redskap. Dette skjedde for andre valg på rad, og til tross for at de menneskelige konsekvensene overfor Indias minoriteter har vært tydelig observerbare.

I indisk politikk har det frem til nylig vært en overbevisning om at nasjonale valg ikke kan vinnes ved å appellere eksplisitt til en hindunasjonalistisk identitet. For det første har sekulære, liberale verdier vært dominerende i Indias politikk siden frigjøringen. For det andre er hinduismens kastesystem så splittende at ulike kaster ofte står i direkte politisk interessekonflikt med hverandre. Tankegangen har derfor vært at å samle en effektiv og dominerende hinduistisk velgermasse på nasjonalt nivå er umulig.

En felles hinduistisk velgeridentitet

Med bakgrunn i valgresultatet mener den indiske politiske tenkeren
Pratap Bhanu Mehta at denne antagelsen nå er knust. I et intervju med The New Yorker sier han at håpet om at regions- eller kastebaserte partier ville sette en naturlig begrensning for hindunasjonalistisk dominans nå «er blitt kastet ut med badevannet».

Hans kroneksempel er valgresultatet i Indias største delstat Uttar Pradesh. Her har den kvinnelige lavkastelederen Mayawati i en årrekke vært delstatsminister. Dette var basert på en sterk koalisjon mellom hinduistiske lavkaster og religiøse minoriteter. Slik som i 2014 ble hennes koalisjon også i årets valg splittet opp og knust av høykastepartiet BJP. Modis parti endte med 62 av 80 mulige seter fra Indias viktigste delstat.

Valgstatistikk basert på data fra anerkjente CSDS-Lokniti støtter tesen om fremveksten av en felles hinduistisk velgeridentitet. BJP opplevde nemlig i årets valg en økning fra 36% til 44% blant hinduistiske velgere. Økningen kom på tvers av kastesystemet. For eksempel økte partiet fra 47% til 52% blant høykaster, mens antall stemmer fra den sosialt marginaliserte og kasteløse gruppen dalit økte med hele 10% (24-34). Blant religiøse minoriteter fikk partiet derimot ikke samme type fremgang. Det stod stille i oppslutning blant muslimer (8%) og det var en tilbakegang på 5% blant sikher.

En annen interessant statistikk knytter seg til en «post poll»-spørreundersøkelse basert på om velgerne ønsket at Modi-regjeringen skulle fortsette. Her svarte 54% av hinduer «ja», mens kun 15% av muslimer og 17% av kristne var av samme oppfatning. Velgerne kunne også oppgi om de følte seg nært knyttet til et parti. Av velgerne som oppgav et parti var det blant hinduer tre ganger så mange som følte seg knyttet til BJP som til det tradisjonelt dominerende Kongresspartiet. Blant muslimer var det derimot fem ganger så mange som følte seg knyttet til Kongresspartiet sammenliknet med BJP.

Motstridende indikatorer

Til tross for disse indikatorene finnes det også argumenter for at Modi ikke fullt ut har konsolidert hinduvelgerne. Det mest åpenbare er at selv om hinduer utgjør i underkant av 80% av Indias befolkning, så fikk ikke BJP mer enn 37% av de samlede stemmene. Likevel har partiet vist seg svært dyktig til å konvertere stemmer mest mulig effektivt til parlamentariske seter i Indias britiskinspirerte valgsystem.

I delstaten Haryana lyktes for eksempel partiet ved å mobilisere en rekke mindre kaster for å utmanøvrere den dominerende Jat-kasten. På samme måte marginaliserte BJP de vanligvis viktige kastene Yadav og Jatav i Uttar Pradesh. Ulempen med denne kastebaserte strategien er at den åpenbart er på kollisjonskurs med ideen om en politisk enhetlig hinduidentitet.

I tillegg bør det nevnes at partiet gjorde det svært svakt i hindudominerte Tamil Nadu. Her vant det regionale dravidiske partiet DMK et flertall av setene, mens BJPs alliansepartner AIADMK gikk på et braknederlag og mistet 37 av totalt 38 parlamentariske seter. BJP mistet også sin ene representant.

Hvordan har Modi samlet hinduvelgerne?

Som vi ser er ikke BJPs konsolidering av hinduistiske velgere komplett. Like fullt er det ingen tvil om at deres aktivisering av denne velgeridentiteten ved de to siste valgene er av historiske proporsjoner. Selv om dette skyldes sammensatte årsaker, så har statsminister Modi vært den avgjørende brikken.

Tidligere politiske ledere har gjerne representert den sekulære eliten, eller først og fremst vært praktiserende hinduer når det har passet seg. Modi oppfattes derimot blant velgerne som en autentisk praktiserende hindu. Mye av dette er knyttet til hans bakgrunn som frivillig i den hindunasjonalistiske grasrotorganisasjonen RSS. Dette hindrer han ikke på noen måte i å profitere politisk på sin personlige tro.

De siste par dagene før den endelige valgdagen tilbrakte Modi ved å besøke hellige steder i Himalaya. Blant annet tilbrakte han en natt mediterende i en hule ved Kedarnath-tempelet. Her skulle han i utgangspunktet meditere alene, men ble behørig filmet fra ulike vinkler. Dekningen av pilegrimsferden dominerte totalt i indiske medier frem til siste valgdag.

Enkelt sagt er Modis bakgrunn som chaiwallah (teselger) appellerende for lavkastehinduer, mens hans businessvennlighet og omdømme som Indias strongman tiltrekker høykastene. På samme måte er han den foretrukne politikeren blant ytterliggående hindunasjonalister, samtidig som han er forsonende nok til å tekkes tilhengere av en mer moderat form for hinduisme. Denne balansegangen kan tidvis skape absurde situasjoner.

Det nyeste eksempelet på dette er hindunasjonalisten Pragya Singh Thakur. Hun er fortsatt under etterforskning for et dødelig terrorangrep mot muslimer utført i 2008. I tillegg har hun offentlig hyllet Mahatma Gandhis hindunasjonalistiske drapsmann. BJP og Modi har ingen åpenbare problemer med terroranklagen, men Modi har uttalt at han aldri kan tilgi henne for å ha hedret Gandhis drapsmann. Allikevel fikk Thakur stille som BJPs kandidat fra Bhopal i Madhya Pradesh. Her vant hun over en tidligere delstatsminister med over 300 000 stemmer. Den terroranklagede Gandhi-hateren blir dermed en av partiets nye parlamentariske representanter.

Konstant valgkampmodus – 2024?

Ved neste valg i 2024 vil Modi være 73 år gammel. I ortodoks hinduisme representerer denne alderen begynnelsen av sannyasa. Det er det fjerde steget i en mannlig hindus liv hvor det tradisjonelt ble forventet at han forlot materielt begjær og viet seg til et asketisk og spirituelt liv. Dog er det lite som tyder på at statsminister Modi er klar til å forlate politikken med det første. Han blir sammen med sin valgkampstrateg Amit Shah ofte omtalt som å være i konstant valgkampmodus.

Det er ingen tvil om at BJP og Modi gjennom de to siste valgene har bidratt til å redefinere hinduismen som politisk verktøy. Et stort antall velgere ser ut til å ha omfavnet i hvert fall en mild form for identitetsbasert nasjonalisme. Hindunasjonalistisk retorikk har i stor grad blitt akseptert som en normaltilstand i indisk politikk. Konsekvensene av denne endringen vil utspille seg gjennom de neste fem årene og en ny dom vil deretter felles ved neste parlamentsvalg.

Kanskje er det dette som vil være kampen om hinduismens sjel? En slik kamp krever i utgangspunktet sterke ledere. For øyeblikket er den ene siden lederløs og preget av politikere som ikke evner å svare på endringen av hinduidentiteten. Modi står på sin side sterkt med sitt politiske mandat. I tillegg får han i økende grad offentlig støtte fra de mest populære hinduistiske guruene som kunne ha stått opp for en mer nyansert og inkluderende hinduisme.

Indias fremste ledere i det forrige århundret var frigjøringshelter med høy folkelig popularitet og et inkluderende syn på det indiske samfunnet. Nå er det chaiwallaen og hindunasjonalisten Narendra Modi som på godt og vondt er Indias eneste reelle nasjonale leder.