Europa gjennom kinesiske briller: Scener fra et besynderlig kontinent

De første skriftlige kinesiske skildringene fra Europa er fra siste halvdel av 1800-tallet. Hva tenkte de om våre samfunn og skikker?


Skrevet av Øystein Johan Kleiven, universitetsbibliotekar ved HumSam-biblioteket, UiO

«Utlendingene vet alt om oss», skrev Qing-dynastiets fungerende utenriksminister i 1865, «men vi vet ingenting om dem.»  Kina hadde nylig vært gjennom to opiumskriger med europeiske nasjoner. Likevel kom informasjonen Kina hadde om Europa fra annenhånds kilder: utenlandske misjonærer og andre utlendinger i Kina, noe oversatt litteratur, og diverse rykter. I 1866 skulle dette endre seg: Prins Gong, lederen for Zongli Yamen, Qing-dynastiets nylig opprettede utenriksdepartement, sendte Kinas første offisielle delegasjon til Vesten i moderne tid, og de første kinesiske beretningene om livet i Europa fulgte i kjølvannet.

Når vi blir «de andre»

I studiet av andre kulturer er refleksjon over kunnskapsproduksjon en naturlig og viktig del – hvordan vi (europeere) har konstruert vår forståelse av «de andre» basert på fordommer, uvitenhet, rasisme, antakelser, misforståelser og en til tider grandios selvforståelse, kan til tider være deprimerende lesning. Edward Saids Orientalisme er en selvfølgelig del av ethvert områdestudiepensum. Men hva med når vi er «de andre»? Hva når det er vi som er merkelige og eksotiske?

Denne lille artikkelen er basert på fragmentariske og anekdotiske utdrag fra forskjellige kinesiske reiseskildringer og dagbøker. Den søker ikke så mye å seriøst besvare disse spørsmålene som å trekke fram noen kuriøse observasjoner av europeiske forhold i årene før og rundt århundreskiftet.

Ikke alle veier fører til Rom

Historiens første kinesiske delegasjon i retning Europa forlot Han-dynastiet i år 97 e.Kr.  Kineserne hadde hørt rykter om et stort og mektig rike langt i vest som de kalte Da Qin, eller «Store Kina» – Romerriket. Delegasjonen ble ledet av Gan Ying 甘英, men nådde aldri Europa. Ved Persiabukta eller Svartehavet gjorde han vendereis da han ble fortalt det som flere historikere har pekt på at muligens var sjømannsskrøner om sirenene fra gresk mytologi. Han ble i hvert fall advart om at han ville dø på havet om han prøvde å komme videre til Rom, så han snudde, og dro tilbake til Kina.

Det skulle gå nesten 1800 år før de første direkte kinesiske beskrivelsene av Europa så dagens lys.

Den første rapporten

Kinas tilstedeværelse og informasjonssanking i dagens Europa, aktualisert blant annet gjennom debatten om Huawei, begynte på mange måter med Binchun 斌椿 (1804-1871). Han ledet den første kinesiske delegasjonen til Europa i 1866, og ble nok møtt med mindre skepsis og sannsynligvis mer nysgjerrighet enn hva tilfelle er med Huawei. Hans muligheter for å ta med potensielle sensitive opplysninger tilbake til Beijing var heller kanskje ikke særlig store, men han fikk tatt med seg én europeisk hemmelighet: punktuering. Fravær av komma og punktum hadde gjort kinesiske tekster notorisk åpne for ulike tolkninger i over to tusen år. Ikke lenger.

Portrett av Binchun 斌椿 (1804-1871).

I berettelsen hans, den første direkte beskrivelsen av Europa på kinesisk, kunne kinesere lese beskrivelser av damplokomotivet, som Binchun skrev kunne «trekke hundre vogner og likevel bevege seg fortere enn de 8 hingstene. Om Kong Mu av Zhou hadde visst om dette,» skrev han, «hadde han lagt jernbane over hele verden!» I tillegg til teknologiske nyvinninger og fremmed arkitektur skrev han også om europeiske kjønnsroller. Menn tjente kvinner som «hushjelper og konkubiner,» noterte han om opplevelsen på skipet som brakte ham til Europa.

Samtidig hadde han et underlig progressivt syn på passiv røyking – i hvert fall tatt i betraktning røykskyene på restauranter i dagens Kina: «Kvinner er uberørte av verdens smog», skrev Binchun i en av sine mer lyriske skildringer av europeisk liv. «Så vær så snill! Ikke røyk i deres nærvær.»

Han skrev ikke bare om røyking og kvinner. Zongli Yamen (总理衙门), det kinesiske utenriksdepartementet, oppsummerte dagboken hans slik: «Binchuns dagbok viser overdådigheten ved utenlandske palasser.  Den viser at politisk autoritet har blitt flyttet til kjøpmenn, og at ritualene deres ikke gjør forskjell på høy og lav. Deres illusoriske velstand kan ikke vare lenge. […] Basisen for suksessen deres er våpnenes presisjon. Rikdommen og styrken deres er bekymringsverdig.»

Underlige kjønnsroller og skjeggete kvinner

Etter Binchuns hjemkomst fulgte flere kinesiske delegasjoner til Europa. I 1868 dro Zhigang 志剛 (1819-1890?) til USA og Europa i spissen for en offisiell kinesisk delegasjon. Også han var fascinert av kjønnsrollemønsteret på det fremmede kontinentet. På besøk hos en britisk guvernør skriver han: «mens vi konverserte pekte guvernøren på sin svigersøster og sa ‘dette er familiens store hersker’.»  Dette fikk ham til å konkludere med at «vesterlendingene akter kvinner, men denne hendelsen synes å vise at de (mennene) ikke nødvendigvis er fornøyd med situasjonen.» Britisk humor er ikke alltid like enkelt å forstå.

Xue Fucheng 薛福成 and Liu Bingzhang 刘秉璋. Foto: Synyan via Wikimedia commons.

Xue Fucheng 薛福成 (1838-1894) var kinesisk diplomat i flere europeiske land i perioden 1890-94 og skriver i sin dagbok at i Europa «har kvinner mer verdi enn menn.» Dette begrunner han blant annet med at «om europeiske menn treffer en dame på gaten, slipper de alltid damen frem først. Og om en gift kvinne finner en elsker, kan hun skille seg fra mannen sin uten at det blir sett på som rart. Om en gift mann treffer en annen kvinne, kan konen hans trekke ham for retten og få ham straffet.» I Kina var det på denne tiden ikke uvanlig å ha flere koner i tillegg til konkubiner, og kjønnsrollemønsteret i Europa gjorde naturligvis sterkt inntrykk. «Kvinner kan til og med ha flere kjærester før de gifter seg, de kan til og med få barn uten at det er skamfullt.» Xue oppsummerer sine betraktninger med å poengtere at den europeiske monogame tradisjonen går imot De Vises Vei (shengren zhi dao 圣人之道) – «anerkjente Kinesiske normer for korrekt moralsk oppførsel.»

Zhang Zuyi (1849-1917) var i London i 1883-4, og gikk noen hakk lengre i sin kritikk av lokale skikker. I et dikt som begynner med en poetisk beskrivelse av Londons nettverk av vannrør avslutter han med linjene

«Selv om Den Vestlige Elven [Themsen] blir lagt tørr,
hvilken nytte har det?
Deres skitne skikker vil aldri bli vasket rene»

Zhang hadde også flere besynderlige observasjoner av europeiske kvinner. I sin «Londons natur og samfunn (Lundun fengtu ji)» skriver han blant annet at «noen kvinner har skjegg,» før han legger til «men det gjelder bare 0,1 promille». Det er ikke godt å si hva han mente med det. Trodde han at flere europeiske kvinner ville ha skjegg? Var han skuffet over at det var så få? Hadde han vært på freakshow? I flere dikt beskriver han kvinner, både hvordan de kler seg og hvordan de ter seg.

«En slank midje, frodige bryster og struttende hofter
nye, svarte lærstøvletter, 8 tommer lange
i en vogn dratt av to hester
med silkeparasoll
viser hun seg fram, hastende gjennom det røde støvet»

«Erotisering av ‘de andre’ er ikke begrenset til vestlig kolonialistisk diskurs» poengterer Tian Xiaofei i sin monografi Visionary Journeys: travel writings from early medieval and nineteenth century China.

Følelsesløse familierelasjoner

Et annet aspekt ved det europeiske samfunnet som kineserne stusset på, var forholdet mellom barn og foreldre. Xiao 孝, eller filial pietet er et sentralt konsept i kinesisk etikk og morallære, og den tilsynelatende mangelen på dette i Europa ble kanskje ikke overraskende negativt oppfattet. «Når [barna] har vært vekke [for studier etc] i 10 år og kommer tilbake til hjemstedet sitt, besøker de ikke engang foreldrene sine,» skriver Liu Xihong 劉錫鴻 (? – 1891), en kinesisk diplomat i Storbritannia og Tyskland i årene 1876-78. Han var heller lite imponert av familierelasjonene han observerte. Han slo fast at «vestlige har lite følelser for sine foreldre,» og mente at dette kunne ha en sammenheng med kristendommen. «Kanskje det er fordi kristenheten ser på Gud som (For)fader», spekulerte han.

Xue Fucheng reagerte på at foreldre og barn fikk samme straff for samme forbrytelse. Straffen å slå sin far er 3 måneder i fengsel, skriver Xue, «straffen for å slå sin sønn er absurd nok den samme.» Dette, konkluderte han, går imot ‘De vises Vei’.

Meningsfulle fritidsaktiviteter

Lek og fritidsaktiviteter var også noe som forundret kineserne. På denne tiden ble det ikke oppmuntret til utendørs lek og aktiviteter i Kina, og kineserne som dro til Europa tolket ofte leken som forberedelser til militærtjeneste eller som en måte å drive selvkultivering på, skriver Jenny Huangfu Day i sin studie Qing travelers to the West. Zhigang observerte barn bære på hverandre på et barnehjem, og noterte at «det kan se ut som de bare leker, men faktisk er det ment som trening i å bære skadde soldater på slagmarken.»

Zhang Deyi 張德彜 (1847-1918), oversetter og diplomat, poengterte at svømming kanskje bare er en «lek», men at det også ville «styrke ens viljestyrke og mot, og det kan redde liv.» Han la også til at noen av hans landsmenn kanskje kunne tenke at svømming ikke var bra for «de svake,» men understreket at «vestlige doktorer mener faktisk at (svømming) trener armene og holder sykdommer borte.»

Den amerikanske borgerkrigen i kinesisk tankedrakt

Samme mann var også i USA, i årene rett etter den Amerikanske Borgerkrigen (1861-65) tok slutt, og forklarte for sine kinesiske landsmenn bakgrunnen for krigen: «Folkene i sørstatene, hengitt til bekvemmelighet og komfort, trengte slaver for å varte dem opp dag og natt, og derfor ville de ikke slippe fri de svarte.» Nordstatene på sin sine var «redde for at slave-eierne fornærmet Himmelen og dermed satte nasjonen i fare, og derfor kom Nordstatene sammen for å befri de svarte».

Krigen ble altså forårsaket av et ønske om Himmelens gunst, og om å følge Himmelens vilje. Jenny Huangfu Day understreker at Zhang slik tolket USAs styrke som et resultat av moralsk rettskaffenhet og Himmelens velvilje, og ikke som følge av et godt lovverk og sterke institusjoner.

Respekt for det skrevne ord!

Flere av reisedagbøkene poengterer at Vesten er rent, og at hygienen er god. At europeere brukte aviser som toalettpapir, var de derimot ikke særlig imponert over. «Europeerne er renslige,» skriver Binchun «og toalettene deres er rene, men de bruker aviser og annet papir med skrift på for å tørke seg bak. De respekterer ikke det skrevne ord!» Xue Fucheng observerte det samme, og understreket at i Kina vet alle at en må respektere det skrevne ord, «både vis og dum, rik og fattig, alle vet dette i hjertet sitt. Hvis noen skitner til papir med skrift på denne måten, vil demonene straffe dem.» Alt håp var dog ikke ute for europeerne, ifølge Xue: «Respekten for det skrevne ord vil spre seg fra Øst til Vest, [men] det vil ta noen hundre år.»

Forestillingen om at Kina tross åpenlyse teknologiske unntak lå foran Europa i utvikling var utbredt, og Xue Fucheng sammenlignet sågar vestlige land på forskjellige utviklingsnivåer med perioder i Kinas historie:  «Amerika er som Xia-dynastiet (ca. 2200 til ca 1800 f. Kr.), Russland som Shang-dynastiet (ca. 1760 til ca.1100 f.Kr), England og Tyskland som Han-dynastiet (206 f.Kr til 220 e.Kr) og Frankrike, Italia og Holland som Tang- (618 – 907) eller Song-dynastiet (960 – 1276). Frankrike kan til og med kanskje sammenlignes med tidlig Ming (1368 – 1644),» legger han til.

Zeng Jize 曾纪泽 (1839-1890), som fungerte som kinesisk ambassadør i England og Paris på 1880-tallet, delte mange av disse tankene. «Dagens Europa er som fortidens Kina, og dagens Kina er framtidens Europa,» skrev han i dagboken sin.

Alt stammer fra Kina

Teorien om at «Vestlig vitenskap stammer fra Kina (xixue zhongyuan 西学中原)» hadde vært populær i Kina siden Ming-dynastiet. Ifølge denne teorien hadde kinesisk kunnskap fulgt de gamle handelsrutene til Europa, transformert kontinentet og lagt grunnlaget for moderne europeisk vitenskap og teknologi. «[De kinesiske] reiseskildringene fra slutten av 1800-tallet går enda et skritt lenger,» skriver Wang Wenjuan i sin monografi om kinesiske reiseskildringer av Vesten, Kua wenhua shiyexia:

«Ikke bare [mente forfatterne av reiseskildringene] kom vestlig vitenskap og teknologi fra Kina; vestlig statsvitenskap, kunnskap om hvordan å gjøre landet mektig, og selv religion ble ansett å ha sitt opphav i Kina.» Xue Fucheng skriver for eksempel at moderne europeisk kunnskap om optikk, mekanikk, maskiner og båtmotorer ble omtalt allerede i den filosofiske teksten Mozi, forfattet 300-400 f.Kr, og at tekstene Lüshi chunqiu og Huainanzi fra rundt 200 f.Kr tar opp grunnprinsippene i kjemi. Kristendommen ble også ansett å ha sterk påvirkning fra Mohismen. 

Wang Wenjuan skriver om de reisende kineserne at «de dro ikke bare ut for å lære om Vesten, enda viktigere var det å i speilet av Vesten se sin egen kultur.» For flere av dem var det ifølge Wang også viktig i et Kina som nylig hadde tapt flere kriger mot vestlige land å «gjenopprette selvtilliten.» Vesten hadde kanskje noen fordeler når det gjaldt militær teknologi, men moralsk og kulturelt sett var Kina overlegent.

Nei, han elsker ikke

I tråd med god speilbeskuende tradisjon må en naturligvis også spørre: hva mente kineserne om Norge? I 1904 kom Kang Youwei 康有為, en kinesisk politisk tenker og reformator på Norgesbesøk. Han ankom Oslo med båt fra Danmark, og skriver: «båten ankom Norges hovedstad, Kristiania, kl. 3.  Det var et tarvelig syn; havnen var nesten tom for folk, bygningene lave og veiene smale.»

Oslo i 1910, Kongens gate. Foto: Ukjent fotograf / Oslo Museum

Han innlosjerte seg på Oslos fineste etablissement, Grand Hotell. «Grand er det største hotellet,» noterer han, «men det er veldig billig, det koster bare 3 kroner [for en natt].» Han lanserer også grunnen til den lave prisen: «dette er fordi jorden er skrinn og folket fattig. Det er bare én stor aveny, her ligger stortinget og teatret, slottsparken, museet og universitetsbygningene […] Én dag er nok til å se hele byen. Slottet er ikke veldig elegant, det er langt fra [like elegant som] andre lands slott.»

De elendige

Kang Youwei var tydelig lite imponert. Både av byen og av menneskene som bodde der: «Manerene er simple – og menneskenes ansikter er mørke og visne.  Jeg har vært i hele Europa, der palassene er store og avenyene brede, der ansiktene er friske som fersken. Det er bare i Norge det ikke er slik.» Han konkluderer sin lille tirade med at «… nordmenn må være de mest elendige menneskene i Europa.»

Så forlot han de elendige menneskene som bodde i denne forunderlige byen, og dro til Stockholm.  I dagboken til Kang kan vi lese: «Jeg trodde at Sverige ville være som Norge; et lite land med fattige mennesker, slett ikke verdt å besøke. Men [Sverige og Norge] er like forskjellige som engler og demoner.»

Der fikk vi den.