Urolighetene på Papua – ser vi en oppskalering?

Flagget Bintang Kejora, eller "morgenstjerne" er symbolet til Papuas selvstendighetsbevegelse. Bilde: Papamuda.net.

Den vestlige delen av øya Ny-Guinea er underlagt indonesisk styre, men siden 1960-tallet har det blitt reist krav om uavhengighet. Konflikten har de siste månedene blusset kraftig opp. Indonesiske myndigheter svarer med økt satsning på “utvikling” og “modernisering”.


Skrevet av Knut D. Asplund, Senter for menneskerettigheter

Øya Ny-Guinea, hvor Asia møter Oseania, er delt i to. I øst ligger staten Papua Ny-Guinea. Vest for den linjalrette grensen ligger området som utgjør de to indonesiske provinsene Papua og Vest Papua. Området som i Vesten er mest kjent for å huse et fargerikt dyre- og fugleliv – og en minst like fargerik stammebefolkning – har siden 1960-tallet vært åstedet for en av verdens mindre kjente konflikter. Med jevne mellomrom fremmes kravet om politisk selvstendighet eller en folkeavstemning for å avgjøre territoriets framtidige politiske status. Fra indonesisk side avvises dette kravet kategorisk, og alle slike forslag ses på som et angrep på landets suverenitet og territorielle integritet.

Papuanernes selvstendighetskrav bunner både i økonomisk marginalisering, miljøødeleggelser, mal-administrasjon, militær brutalitet, og i etnisk og religiøst basert undertrykking. Mange papuanere synes også å besitte en sterk nasjonal bevissthet, og aspirasjonene om frihet (kemerdekaan) har til tider antatt messianske proporsjoner. I perioder har opprørsbevegelsen, kalt OPM (Organisasi Papua Merdeka) og dens væpnede del TPN (Tentara Nasional Papua), stått for angrep på indonesiske interesser. Men TNP har vært dårlig bevæpnet, og noen av angrepene deres har blitt gjennomført med pil og bue eller spyd. Det de har av moderne våpen er stort sett tatt fra indonesiske sikkerhetsstyrker.  

Fakta

    Dagens Indonesia er en tidligere nederlandsk koloni. Da Indonesia fikk sin selvstendighet etter 2. verdenskrig ble ikke Vest Ny-Guinea umiddelbart en del av den nye republikken, men forble under nederlandsk kontroll. Landsfader Sukarno agiterte stekt for at «Irian» måtte innlemmes i republikken, og allerede fra 1950-tallet drev indonesiske militære styrker aksjoner inn i territoriet. I begynnelsen forsvarte nederlenderne sin koloni militært, men dette var en tid hvor dekolonialiserings bris blåste over verden. Ny-Guinea-rådet, en gruppe oppnevnt av nederlenderne for å forberede koloniens uavhengighet, holdt 1. desember 1961 et møte hvor det papuanske «morgenstjerneflagget» ble heist for første gang. Denne dagen markeres i dag av uavhengighetsbevegelsen som Papuas nasjonaldag. I 1962 gikk nederlenderne med på å undertegne den såkalte «New York Agreement», som satte Vest Ny-Guinea under FN-administrasjon. Kort tid etterpå annekterte Indonesia territoriet. Et av punktene i «The New York Agreement» var at befolkningen i territoriet skulle stemme over sin egen politiske status. I stedet for en allmenn folkeavstemming, godtok en gruppe bestående av 1022 «representanter» (håndplukkede stammeledere) enstemmig integrasjonen med Indonesia i 1969. Dette vedtaket har siden blitt sterkt bestridt, men Vest Ny-Guineas integrasjon med Indonesia fikk likevel FNs godkjenningsstempel.

Uro i Surabaya

Siden august i år har konflikten på Vest-Papua blusset kraftig opp. Opptøyene fikk fornyet kraft etter en serie hendelser i Surabaya, på Øst-Java – tre tusen kilometer lengre vest i Indonesia. Byen har mange studenter fra Papua og flere av disse bor sammen i et eget studentkvarter med sovesaler. Utenfor har det i perioder blitt satt opp bannere med krav om folkeavstemning for papuansk selvstendighet. Den 1. desember i fjor deltok mange papuanske studenter i demonstrasjoner på det de anser som Vest Papuas uavhengighetshetsdag. Dette gikk ikke upåaktet hen hos nasjonalistiske borgervernsgrupper i byen som gikk til voldelige angrep på studentene. Dagen før Indonesias nasjonaldag i år, som er den 17. august, samlet borgervernet seg igjen foran studentkvarteret. Omstendighetene videre er noe uklare, men ifølge australske ABC News ble strømmen til bygningen kuttet og personer som forsøkte å bringe inn mat til de innsperrede studentene angrepet. Beleiringen fortsatte på selve nasjonaldagen og det skal ha blitt ropt: «la oss bli kvitt papuanerne nå!» og «få apekattene ut!». Det oppsto også en krangel om et indonesisk flagg som skal ha blitt funnet i søla. Politiet gikk etter hvert inn, skjøt tåregassgranater inn i bygningen og pågrep 43 papuanske studenter. Disse ble løslatt ni timer senere uten at det ble tatt ut tiltale mot noen av dem.

Fakta

    Blant miljøaktivister verden over er Papua mest kjent for den store gull og koppergruven Grasberg som har vært drevet av det amerikanske selskapet Freeport McMoran. Gruvedriften i denne enorme åpne gruven, som er en av verdens største gull- og koppergruver, har skapt mange kontroverser. Oppdagelsen av naturressursene her ble gjort under den nederlandske kolonitiden, men driften av gruven kom i gang først etter at Indonesia hadde tatt kontroll over territoriet. Gruven har lenge vært Indonesias viktigste kilde til skatteinntekter. Byen Timika og det mindre tettstedet Tembagapura er bygget opp omkring driften av gruven. Gruven, og de omkringliggende fasilitetene har gjentatte ganger blitt utsatt for angrep fra væpnede opprørere. Folkegruppene Amungme og Kamoro bodde opprinnelig i område hvor gruven nå ligger. Disse gikk på 1980-tallet til sak mot den indonesiske staten med hjelp av lokale miljøvernorganisasjoner. Deponiene fra gruva skal også ha forurenset elvesystemene i området. Dette førte til at Statens pensjonsfond utland solgte seg ut av selskapet i 2006.

Rasistiske tilrop utløste nye demonstrasjoner

Nyhetene om det som hadde skjedd i Surabaya spredte seg raskt, og i mange av de større tettstedene på Papua kom det til demonstrasjoner. Også i Indonesias hovedstad Jakarta ble det organisert demonstrasjoner. Først rettet demonstrasjonene seg mot behandlingen av de papuanske studentene, men snart utviklet de seg til å dreie seg om papuansk selvstendighet. Urolighetene i ukene som fulgte syntes å signalisere en økt intensitet i konflikten. Flere sivile, men også sikkerhetsstyrker har mistet livet. Informasjonen som har kommet ut har vært vanskelig å verifisere, ikke minst siden myndighetene stengte internettilgangen i de to provinsene på Papua. Indonesias president Joko Widodo har uttalt at han forstår papuanernes følelsesmessige reaksjon, men at det nå er på tide at de roer seg ned.

8220072100_3d184285ab_o
Joko Widodo med Trond Giske i 2012. Bilde: Øystein Solvang via Flickr.

Splitt og hersk og flaggheisinger

    I 2002 lot daværende president Abdurrahman Wahid (Gus Dur), etter samtaler med papuanske ledere, territoriet som indoneserne frem til da omtalte som Irian Jaya, skifte navn til Vest-Papua. Denne betegnelsen ble før dette særlig brukt av aktivister og de som ønsket å se en slutt på indonesisk styre i området. Senere ble området delt inn i to provinser: Papua og Vest-Papua. På den måten kom de to gruppene som har vært de mest vokale tilhengerne av selvstendighet, øyfolket på Biak og høylandsfolket omkring Baliem-dalen til å ende opp i to ulike provinser.

    Gus Dur tillot også heisinger av papuanernes «Morning Star» flagg – som et kulturelt og ikke som et nasjonalt symbol. Gus Dur kom etter hvert på kant med Indonesias mektige militære og ble avsatt av parlamentet. Flaggheisingene ble etter det også forbudt. Flere fikk lange fengselsstraffer for å ha heist Morning Star flagget. De mest kjente var Yusak Pakage og Filep Karma begge ble adoptert som samvittighetsfanger av Amnesty Internasjonal. De ble løslatt før straffen var ferdigsonet.

    Filep Karma har uttalt at den eneste indonesiske presidenten som noen gang har forstått papuanernes mentalitet og tankesett var Gus Dur. Etter sin død har Gus Dur oppnådd status som forfar blant enkelte stammefolk på Papua.

getty papua
Flagget Bintang Kejora (morgenstjerne) er symbolet til Papuas selvstendighetsbevegelse. Bilde: Papamuda.net.

Utvikling og vekst

Jokowi, som presidenten kalles på folkemunne, ga Papua-spørsmålet høy prioritet allerede fra starten av i sin forrige presidentperiode som begynte i 2014. Han har besøkt området jevnlig og har satset sterkt på infrastruktur og økonomiske utviklingsprosjekter i regionen. Tanken er at slike tiltak skal dempe befolkningens selvstendighetsaspirasjoner. Det massive Trans-Papua-veiprosjektet skal bidra til «utvikling» i regionen og gjennom Merauke Intergrated Food and Energy Estate gjøres store landområder om til plantasjer. Disse megaprosjektene og utsikten til økonomisk gevinst som følger i kjølvannet deres fører til et økt press på naturressursene i området.

Fakta

    På kartet ser en at grensen mellom den indonesiske delen av øya og staten Papua Ny Guinea går i en nesten rett linje. Fra nord følger grensen den 141 median, før den gjør en liten bue langs Fly-elven, akkurat som om en pac man figur har tatt en liten tygge av den, og igjen går videre mot sør i en rett linje noen kilometer lenger øst. Denne grensen ble trukket opp i 1893 etter en avtale mellom kolonimaktene England og Nederland og ble laget slik for at britisk politi skulle kunne patruljere oppover elven.

new-guinea-map
Kartet viser hvor øya er delt. Bilde: Freeworldmaps.net.

Drap på veiarbeidere

Et av distriktene som Jokowi tidligere­­­­ har besøk er Nduga, et uveisomt område i høylandet mellom Jaya Wijaya-fjellet (også kalt Carstens Pyramid) og Baliem dalen. Som så mange andre landsbyer i indre Ny Guinea har ikke landsbyen Jokowi veitilgang, men er kun tilgjengelig til fots eller i småfly via en liten flystripe. Jokowi ga under besøket ordre om av arbeidet med vei- og brobygging måtte påskyndes. Tidlig i desember 2018 angrep opprørere en gruppe anleggsarbeidere. Det opereres med ulike tall, men nitten veiarbeidere og en soldat skal ha blitt drept. Opprørerne hevdet at veiarbeiderne slett ikke var sivile, men militært personell som var satt til å utføre arbeidet, og at de hadde blitt observert få dager tidligere mens de filmet at lokalbefolkningen markerte uavhengighetsdagen. Etter dette angrepet ble større militære styrker satt inn i området og store deler av befolkningen har endt opp som internflyktninger. Dette er et av distriktene hvor de væpnede opprørerne har markert seg tydeligst. Fram til 2009, da han ble drept av Indonesisk politi, ledet Kelly Kwalik gruppen av væpnede opprørere (TNP) i området. Mye tyder på at den nye generasjonen opprørere, og områdekommandanten deres Egianus Kogoya, er mer aksjonsorienterte og er villige til å bruke mer vold enn sine forgjengere.

799px-West-Papua-demonstration
Demonstrasjon i Nederland for et fritt Papua. Bilde: Wikimedia Commons.

Fakta

    Totalt skal det finnes omkring 700 språk på øya Ny-Guinea, omtrent halvparten av alle språk i verden. I den indonesiske delen alene har 263 ulike språk blitt identifisert.

Utsikter til varig fred?

Lite tyder på at myndighetenes satsning på «utvikling» og «modernisering» vil bidra til å dempe konflikten på Papua. Den tradisjonelle befolkning som utgjør nesten tre hundre stammegrupper kommer som regel ut som tapere i møtet med en moderne markedsøkonomi. Nisjene for handel og jobbene som skapes fylles raskt av driftige innflyttere fra andre deler av Indonesia. I denne prosessen forsterkes papuanernes følelse av å ikke være herre i eget hus. Opplevelsen av tap og marginalisering fører til mer misnøye og motstand mot sentralmyndighetene. Dette bidrar igjen til å skape god grobunn for separatistbevegelsen. Når Papuanerne i tillegg opplever at de ikke er velkomne i Indonesia – men blir møtt av grovt nedsettende tilrop – er ikke veien lang før selvstendighetskravet igjen reises. På den positive siden noteres de mange indoneserne fra andre deler av landet som har uttrykt sin solidaritet med papuanerne i tiden etter urolighetene i Surabaya. Det virker også som om sikkerhetsstyrkene har opptrådt disiplinert og vist betydelig tilbakeholdenhet.

Fakta

    Innflyttere fra andre regioner utgjør nå ca. halvparten av Papua og Vest-Papuas befolkning på drøye fire millioner. De mer konspiratorisk orienterte ser på alle utviklingsprosjektene som et ledd i en bevisst masseinnvandrings-strategi for å gjøre den opprinnelige befolkningen på Papua til en minoritet i eget land. Slik skal flertall for fortsatt integrasjon med Indonesia sikres ved en eventuell fremtidig folkeavstemning om områdets politiske status.