Misjonering i 2019‒avleggs?

'Er misjonering en måte å redde verden på, på feile premisser?' spør artikkelforfatteren. Bilde fra flytfrem.no.

Hva skjer når man misjonerer i et land hvor misjonering er forbudt, og hvorfor er det enda en praksis blant kristne nordmenn?


Skrevet av Maria Fagerheim Nilssen, sosialantropolog med spesialisering i sentralasiatiske studier og medredaktør i flytfrem.no

Denne saken ble først publisert av Flyt Frem.

Å misjonere betyr «å systematisk spre et religiøst budskap», og kommer fra det latinske ordet missio som betyr «å sende ut».

Misjonering gjennom språk

I Kirgisistan er det en del internasjonale organisasjoner som har som mål å hjelpe lokalbefolkningen. Flere av disse er skjult som en språkskole, i hovedsak engelskopplæring, men er egentlig en plass for å konvertere folk og «spre det gode budskapet». Grunnen for at det er skjult slik er fordi religiøs misjonering på generelt grunnlag er forbudt i Kirgisistan. Og det er en grunn for det. I et land som på papiret var ateistisk i 70 år, har det siden 90-tallet, og frigjøringen fra Sovjetunionen i 1991, kommet mange som gjerne vil misjonere og forbedre livene til disse folkene, altså kirgiserne i hovedsak.

Hjelp eller misjonering?

USA, og andre store vestlige land har derfor flere organisasjoner som reiser til Kirgisistan på falskt grunnlag. Deres unnskyldning er at kristne blir forfulgt, og at det er vanskelig å være kristen i Kirgisistan som kirgiser, da de fleste kirgisere er muslimer eller ikke-troende. At denne misjoneringen ofte skjuler seg bak nødhjelp, og med et økonomisk motiv ser ikke ut til å vekke bekymringer hos de som gjør dette.

“They welcomed the missionaries’ company and friendship for the chance to improve their language skills, to learn more about foreign countries and perhaps to get a useful contact in order to find work abroad. Few of them would consider giving up their faith,”

skriver forsker og professor Stefan Kirmse i boken Youth and Globalization in Central Asia fra 2013.

I et helt bokkapittel dedikert til møte mellom de lokale unge og misjonærer beskriver han hvorfor de unge møter misjonærene; lokale oppsøker disse kirkene for å lære seg språk bedre og for å få nettverk som kan gi dem muligheter for studier eller jobb i utlandet.

Noen av gruppene går lenger for å dra til seg lokale unge, noe som blir diskutert mer av forfatter Kirmse senere i teksten; “With many missionary groups offering material and financial support to converts, locals had an incentive to become involved in such groups.”

Moderne kolonisering

Misjonering er en form for maktmiddel og propaganda, som alltid har eksistert, men som eksploderte som en god ting å gjøre under koloniseringen. Det er kanskje derfor at misjonering ofte gir en stygg smak i munnen, da det i alle år har blitt brukt for å kolonisere, assimilere, undertrykke og sivilisere folk. Ofte har misjonerer vært de første som kommer til nye områder, i en «ny» verden. Dette kjenner vi selv igjen av den tidligere koloniseringen av Nord-Norge og samene. Religion, misjonering og kristendommen ble brukt som et middel for å sivilisere. Naturligvis har misjonering i mange tilfeller vært til fordel for de lokale, og flere steder har de vært til stede for og hjulpet de lokale. Mitt spørsmål er på hvilket grunnlag?

Hva skjer med hjelpen til de som ikke er interessert i å konvertere og høre om Gud?

Alle vet

Personlig kjenner jeg mennesker som bor i Kirgisistan og fra utsiden av driver et engelsk språksenter, men mange vet at det egentlig er en kristen misjonsskole i tillegg. De lokale i denne byen vet det, og personen som driver dette, blir uglesett. De følger med på personen, men det er lite de kan gjøre, og siden det er sikkerhetsaspekter som vedkommende må ta hensyn til, beveger personen seg lite utenfor sin komfortsone, og er dermed avskåret fra det lokale samfunnet.

Det er nok ikke enkelt å jobbe som undercover misjonær i et land hvor misjonering er forbudt, og rettssystemet er korrupt og ikke pålitelig. Hvorfor i alle dager tenker noen at misjonering generelt er ok i 2019?

Norsk misjonering

Jeg tok kontakt med Kristenrussen, også kalt Krussen som har et opplegg for de kristne som er russ i stand av misjonsturer/ krusseturer. Tidligere har de hatt turer til Kirgisistan, hvor de har samarbeidet med det som nevnt ovenfor for eksempel er et engelsk språksenter på utsiden, men som egentlig er en kristen misjonsskole. Slik de promoterte turen til Kirgisistan, eller Sentral-Asia som de omtalte det, levner informasjon om at de ikke kjenner området godt mener jeg. Måten det blir framstilt på, at unge kirgisere ikke kan være seg selv (religiøst sett), og at de derfor må anonymisere hvor de drar, er arrogant, spesielt når faktum er at det er ulovlig å misjonere i disse landene.

Deres mål og visjon: «Det viktigste for oss er at vi tror at alle mennesker er elsket av Gud, at Jesus har vist oss hvem Gud er, og at dette er et budskap som alle mennesker burde få høre mer om», skriver Krussen i en epost. Som svar på hvorfor de misjonerer og hvorfor de ser på det som en god ting henviser de både til bibelen (Matteus 28,19-20) og til artikkel 18 i menneskerettserklæringen av FN. Dette til tross for at artikkel 18 ikke nevner noe om misjonering eller formidling, men heller framstiller, etter min tolkning, religion som noe individuelt og personlig.

Å utøve sin tro og formidle sin tro er to helt forskjellige ting.

Naive unge?

Er misjonering en måte å redde verden på, på feile premisser? Vil man hjelpe folk fordi de lider, bør man ikke kreve noe tilbake, men gi av sitt hjerte.

Religion er noe privat, og hele den ideen om å omvende folk blir helt feil, spesielt for folk som er i krise og har behov for grunnleggende ting slik som mat, vann, ly og vaksiner. Da begynner man ikke med misjonering, det er irrelevant i slike tilfeller. At det ofte er unge folk som driver misjonering kan man også sette spørsmålstegn med. Er det å utnytte unge med liten erfaring, og som kanskje ikke har reflektert så alt for mye over religion og sin egen tro?

På en måte er det naivt, å tro at ved religion og reise til land som blir ansett på som underutviklede land så kan man redde verden. 

Hva har egentlig religion med nødhjelp å gjøre?

Kilder:

– Kirmse, Stefan (2010): “In the marketplace for styles and identities: globalization and youth culture in southern Kyrgyzstan.” I: Central Asian Survey Vol. 29, No. 4: 389–403.

– Kirmse, Stefan (2013): Youth and Globalization in Central Asia. Everyday Life between Religion, Media, and International Donors. Campus Verlag GmbH: Frankfurt-on-Main.

– Schröder, Philipp (2014): „Ainuras Amerikanische Karriere–Räumliche und Soziale Mobilität einer jungen Kirgisin.“ I: Zeitschrift für Ethnologie 138: 1–24.16. oktober 2019