Barahmasa: Kabir – hindu og muslim

Foto: Wellcome Collection

Idet studenter i dagens India tar til gatene for å protestere mot den anti-muslimske CAA/NRC-lovgivningen, kan vi med fordel minnes ordene fra en av Kabirs mange grenseprengende sanger: ‘Jeg er mann, jeg er kvinne; jeg er hindu, jeg er muslim’.


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London.

All verdens menn og kvinner
er Hans levende former;
Kabir er barn av både Allah og Ram.
Han er min guru; han er min imam.

Dette sang veveren Kabir som levde i det nordlige India for over fem hundre år siden. I vår tid, hvor budskapet om uoverstigelige skiller mellom religioner og kulturer daglig hamres inn av media og politikere, er det vanskelig å høre lyden av tidligere stemmer som tenkte annerledes om dette.

Barahmasa:
  • Barahmasa («tolv måneder») var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.

Pioneren Kabir

Kabir var den første av en lang rekke diktere, helgener og sangere som preget hele Sør-Asias religion og kultur fra senmiddelalderen av og frem til våre tider. Felles iblant dem var deres bruk av forgjengerne for dagens hindi, urdu, gujarati, og andre moderne indiske språk. I dette, og i denne litterære produksjonens innflytelse på dagens Sør-Asia, i litteratur, språk, musikk, religion, og mye annet, kan disse dikterne liknes med Shakespeare, Dante, Goethe, Moliére, og Cervantes. Denne spalten er ment å bringe smakebiter fra denne kulturarven til et norsk publikum, i mange tilfeller for aller første gang.

Foto: Wellcome Collection / CC BY

Vi har i dag få manuskripter med Kabir-materiale fra før 1700, og sørasiatiske manuskripter med tidlige former for hindi fra før 1600 er i det hele tatt sjeldne. Bildet over er fra MS Hindi 371, ett av Wellcome Collections samling av nærmere tusen manuskripter med tidlig hindi. Illustrasjonen viser Kabir, til høyre, i samtale med Ramananda, til venstre, tradisjonelt ansett som Kabirs guru. Manuskriptet inneholder en rekke sanger og tekster av ulike helgener og diktere, inkludert Kabir, og ble nedskrevet i 1715. Dets relativt tidlige dato og uvanlig mange illustrasjoner betyr at manuskriptet er meget sjeldent. Dessverre ble det kjøpt på auksjon hos Steven’s i London i 1915 sammenbundet med en helt annen tekst, og begge manuskriptene er attpåtil kledd i et tynt løkpapir. Dermed er det i dag ikke mulig å utskille de to manuskriptene og gjenopprette deres opprinnelige orden uten å risikere å ødelegge de sjeldne illustrasjonene.

Kabir var, på mange måter, først. Dog, det er vanskelig å si hvem som var «først» i absolutt forstand. De historiske kildene til Kabirs liv er fattige på etterprøvbare fakta; alt vi kan si er at han levde på andre halvdel av fjortenhundretallet, pluss/minus et par tiår. Tradisjonelt sett er han antatt å ha vært en disippel av en religiøs lærer, Ramananda, og slik sett var han på ingen måte først, og han var heller ikke den første til å bruke tidlig hindi istedenfor sanskrit eller andre, mer formelle språk til diktning.

At han allikevel anses som en banebryter for en lang og mangfoldig tradisjon skyldes snarere den unike tonen i sangene hans, som i deres uredde direkthet og utålmodighet med tradisjoner for oss kan lyde nesten sjokkerende moderne. Som en popstjerne brukte han datidens populære sangformer og hverdagslivets språk; av og til kan hele verselinjer fra Kabir lyde som de er tatt ut av en samtale i moderne hindi. Ett eksempel blant mange er ‘na main kahata na main sunata‘ – ‘jeg hverken taler eller lytter’ – som på hindi ville være ‘na main kahta na main sunta‘.

Blant vevere og hellige menn

Kabir var født inn i en kaste av muslimske vevere og levde hele livet i Varanasi, en hellig by for hinduer, men gikk i sin diktning til angrep på alle formelle uttrykk for religion. Som Kabir sang:

De hellige badestedene, de er bare vann,
jeg vet det, for jeg har badet i dem, og de gjør ingenting.

Gudebildene, de er bare steiner; jeg vet det, for jeg har kalt til dem, og de tier.

Hinduenes Puranaer og muslimenes Koran, de er bare preik; jeg vet det, for jeg har sett tvers igjennom dem.

For Kabir er religion en intenst personlig opplevelse, umiddelbart tilgjengelig for enhver som er villig til å lytte og se forbi samfunnets vilkårlige skiller. ‘Det er sludder å spørre en helgen om hans kaste,‘ synger han, ‘barberen søker gud, som vaskedamen, som snekkeren.‘ For Kabir er det guddommelige tilstede både i menneskenes indre og gjennom hele verden som ‘lyden av en uspilt tone’.

I dette synet på det hellige var han typisk for flere innflytelsesrike strømninger i datidens religiøse liv, men han var unik i sin umiddelbare språkform og  inkluderende stil. Her møter vi mennesker fra hele samfunnet, som vaskedamen og snekkeren i verset ovenfor, og komplekse religiøse idéer uttrykkes gjennom hverdagslige bilder:

Du trimmer øyenbrynene og smører på mascara, men vil det hjelpe deg med å se noe nytt?

Detaljen over er fra en illustrasjon av måneden bhadon eller bhadra, tilsvarende august-september. Både i Norge og India regner det da så selv elefanter søker ly. Fra Bhadon-folio fra Barahmasa manuskript, c. 1640-1650, Los Angeles County Museum of Art (Public Domain

Populær på tvers av religioner

Det er talende for Kabirs appell at hans sanger siden har blitt omfavnet av både hinduer og muslimer, så vel som av sikher – flere av hans tekster er å finne i Guru Granth Sahib, sikhenes hellige bok. Faktisk har antallet dikt og sanger tilskrevet Kabir økt for hvert århundre som har gått siden hans død, og i dag finner vi tusenvis av Kabir-tekster i omløp. Dette skyldes ikke at man har funnet flere manuskripter med Kabir-materiale, men snarere at folk har skrevet sanger i Kabirs navn. Det finnes nå til og med sanger hvor Kabir snakker om moderne fenomener som togskinner og  motorer. Men også disse sangene legger for dagen en holdning som er umiskjennelig ‘kabirsk’ – direkte, utfordrende, og tradisjonssprengende. I denne blandingen av tjuveri og nyskapning er ikke Kabir-tradisjonen stort annerledes fra europeisk visesang eller amerikansk blues.

Kabirs sanger synges fremdeles, både i mer tradisjonelle tapninger og av rockeband. Vi kan avslutte for denne gang med eksempler på begge deler i ulike versjoner av en Kabirs mer kjente sanger, Mo ko kahan dhuunde re bande, ‘Hvor leter du etter meg?’. I disse versene møter vi nesten alle sider av Kabir, fra kritikeren av formelle tradisjoner til den intense søkeren som snakker direkte til oss gjennom århundrene og maner oss til å se forbi skillene vi tar for gitt.

Hvor leter du etter meg, min venn?
Jeg er jo her hos deg.
Jeg er ikke på pilgrimsferden, ikke ved alteret,
ikke i ensomheten.
Jeg er ikke i tempelet, ikke i moskeen.
Jeg er ikke i Kaba eller Kailash.
Jeg er her hos deg, min venn.

Jeg er her hos deg.
Ikke i bønn, ikke i meditasjon,
ikke i faste.
Jeg er ikke i ritualer eller gjerninger,
ikke i yoga eller askese.

Søk etter meg, og jeg er der,
i ett og samme øyeblikk.
Dette sier Kabir, så hør etter, min bror:
Jeg er her, i troen din.

Mo ko kahan dhuunde re bande, som klassisk bhajan-sang:

Mo ko kahan dhuunde re bande, tolket av rockebandet Kabir Cafe: