Barahmasa: Surdas – smaken av kjærlighet

Krishna og gjeterkvinnene. Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Religion kan være mange ting. Da jeg var liten, tenkte jeg av og til at gud var en veldig gammel og veldig streng mann som alltid snakket som en av NRKs nyhetsopplesere.


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London

Nå om dagen tenker jeg sjelden på gud eller guder, men jeg har mange å være glad i. Det er banalt å si det, men jeg tror ikke vi kan håpe på noe bedre enn noen å elske.

Alle mine metaforer og likninger, sier Sur,
er bare ved på ilden for Krishnas øyne.

Jeg liker å tro at Surdas var enig med meg. I dag vet vi fint lite om ham, utover at han levde i det nordlige India på begynnelsen av femtenhundretallet, men sangene hans bringer oss ennå inn i en intenst levende verden. Her møter vi den fløytespillende Krishna, ikke som opphøyd guddom, men sett gjennom øynene til menneskene rundt ham.

I dette var Surdas typisk for sin samtids religiøse bevegelser, som vektla det personlige og følelsesladde over abstraksjoner og ritualer. Målet var bhakti, den høyeste forening med det guddommelige gjennom total, emosjonell hengivelse. Idealet for gudsdyrkelse var ikke tørr filosofering, men elskerens, vennens eller forelderens betingelsesløse kjærlighet.

Barahmasa:
  • Barahmasa («tolv måneder») var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.

Bygdegutten Krishna

Historiene om Krishna, inkarnasjonen av Vishnu som vokser opp blant gjeterne i den landlige Braj-regionen, var eldgamle allerede på Surdas’ tid, og danner bakgrunnen for utallige illustrasjoner av Krishna som barn og senere ungdom som leker og flørter med gjeterkvinnene.

Krishna playing with four cowgirls at a well. Chromolithograph.
Krishna og gjeterkvinnene. Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.

I Surdas’ sanger fremtrer altså alt dette med nesten åndeløs umiddelbarhet. Noe av effekten skyldes hans bruk av den lokale Braj-dialekten, kjent som brajbhasha (‘braj-mål’) og en direkte forløper for moderne hindi. Her er ikke Krishna en høytidelig skikkelse som taler i stoiske sanskritvers, men en guttunge som med fjeset fullt av smør skriker ‘Jeg har ikke spist smør altså mamma!’ – ma main nahi makhan khayau.

Surdas’ kunster

Men Surdas var også kunstferdig. Hans brajbhasha veksler mellom direkte uttrykk og kompliserte metaforer, gjerne på samme tid. Gjeterkvinnene er sjalu på Krishnas fløyte for dens nærhet til Krishnas lepper, og fløyten svarer med en kvinnes stemme i en sang som likner bambusskuddets vekst med asketens offer og, i en knusende avslutning, elskerens ømhet.

Hvorfor slarver dere budeier om meg?
Spør Krishna selv hvor sårt jeg led for hans kjærlighet.
Fra det øyeblikk jeg ble født var jeg tapt for verden
og gav fra meg bygd, hjem, alt mitt.
På ett ben stod jeg gjennom vinter, sommer, og regn,
og mistet røtter og grener og løv.
Sorger tørket kroppen min og en stang av ild hullet meg,
men jeg vek aldri unna for smerten.
Så hvem er dere som sitter der rasende og sier ‘hun er bare et bambusrør’?
Lid selv, dere, for Surdas’ mester, og drikk nektar fra hans lepper.

På samme vis evnet Surdas å gi øyeblikkskildringene fra livet i Braj en klangbunn som viser til Krishnas guddommelighet.  En av gjeterkvinnene fortaper seg i synet av hans flørtende, elskovslørede øyne og synger at ‘hans blodskutte øyne frir min smerte‘ – ‘dukha mocana locana ratanaare‘. Denne frigjøringen er ‘mocana‘, som henspiller på moksha, det hinduiske målet om frigjøring fra all gjenfødsels smerte (‘dukha‘).

Så langt, så høvelig. Men Krishnas øyne (‘locana‘) beskrives som ‘blodskutte’ – ‘ratanaare‘, som nikker til ‘ratana‘ – ‘rubin’ – men også til ‘rati‘ – ‘kjærlighet’, ‘erotisk lengsel’, og, ganske enkelt, ‘seksuell tilfredsstillelse’. Så med fire ord bringer Surdas oss fra gjeterkvinnens syn av Krishnas blodskutte øyne til å hinte mot Vishnus guddommelige evne til å berge mennesker fra gjenfødsel, for så å forene begge dimensjonene i den seksuelle forløsningen som antagelig gav Krishna røde øyne til å begynne med.


Krishna flankert av elskerinnen Radha, en høyt aktet gudinne i sin egen rett. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Effekten er svimlende, og er typisk for hvordan Surdas fletter det nære sammen med det ekstatiske og dermed viser hvordan veien til de sterkeste opplevelsene er gjennom menneskene rundt oss.

Biesanger

Aldri trer dette tydeligere frem enn i sangene hvor den voksne Krishna har forlatt Braj og sendt en budbringer for å trøste de sønderknuste gjeterkvinnene. Budskapet er storslagent: Ingen må sørge over Krishna, for hans guddommelige nærvær vil alltid hvile over Braj, selv om hans kjødelige form ikke lenger er der, og gjeterkvinnene kan nærme seg ham ved å meditere og praktisere yoga. Dette faller ikke i smak, og budbringeren viftes vekk som en bie. ‘Søte bie,’ synger de, ‘tror du at du overbeviser noen med dette? Denne uoppnåelige, uknuselige, hinsidige som du snakker om, hva vet han om smaken av kjærlighet?’ I sang etter sang lar de budbringeren gjennomgå:

Denne bien snakker og snakker, belærer og blærer seg,
Maser om tålmod og å holde sinnet stødig,
Yoga og meditasjon – hvem bryr seg?
Ikke en kvinne som meg, budeie og bofast i Braj.
Gjør du bare hva enn som skal til for at Surdas’ mester
igjen skal stå her ved elvens bredd.

Temaet med gjeterne som forviser budbringeren hadde røtter i tidligere tekster, men hos Surdas vokste det seg til å bli en hel sjanger, kjent som bhramargit, ‘Biesang’, muligens i et spøkefullt vink til sanskritteksten Bhagavadgita – ‘Herrens sang’. De forlatte gjeternes sorg tas videre i en rekke sanger hvor Surdas selv tilsynelatende trer frem og synger om sin egen avstand fra Krishna.

Jeg har danset for deg.
Da jeg hørte at du har medynk med de stakkarslige
laget jeg meg alle slags former og spilte hver eneste rolle,
Hver lille nyanse hentet jeg ut fra det indre og viste frem for deg.
Men du, mester gjeter, lot deg ikke glede av knepene mine.
Du trenger bare å si det – ‘Det er nok nå, Surdas’.
Så hvorfor driver du meg videre? Det dreper meg.

Uttrykket er nakent og direkte, i den grad at man kan glemme at Surdas her synger i en etablert sjanger – vinaya, ‘ydmyk bønn’ – og igjen bruker teknisk briljans til å gi et umiddelbart uttrykk.

Surdas den blinde

I noen av disse sangene synger han også om sin alderdom og tiltagende blindhet – ‘Hvordan kunne du være så streng med Surdas at du til og med tok øynene hans?’. I legendene som fulgte den historiske Surdas ble dette omtolket til at han ble født blind, og det ikoniske bildet av Surdas i dagens India er nettopp av sangeren som blind.

Frimerke med Surdas som blind. Dateringene er tradisjonelle.

Som med sist måneds Kabir har antallet dikt og sanger signert Surdas steget over århundrene og den kanoniske samlingen Sursagar, ‘Surs hav’, rommer nesten ti tusen sanger. I likhet med Kabir har Surdas blitt synonymt med et unikt, gjenkjennelig perspektiv sangere og diktere fritt kan trekke på. På mange måter uttrykkes dette perspektivet perfekt i bildet av den blinde sangeren som klarest av alle ser menneskene, dyrene og naturen i Krishnas Braj, og vet at det eneste som teller er smaken av kjærlighet.

Det er denne Surdas vi hører i en av hans aller mest kjente sanger, Jagau braj rajkumar (‘Våkne, prins av Braj’), hvor hele verden later til å glede seg i påvente av lille Krishnas morgenstund.

Våkne, prins av Braj!
Morgenblomstene strekker seg, natteliljens ansikt er gjemt.
Biene vipper på grenene, høns og fugler larmer til skogen selv snakker.
Kuene rauter sin gode, søte lyd, som om de tenker på å løpe til kalvene sine.
Månen er skjult, solen rinner, Brajs kvinner synger.
Og så, sier Surdas, står han opp – hyrden med lotushender.

Her får vi sangen fremført på tradisjonelt vis, komplett med en blind Surdas: