Barahmasa: Banarsidas – en halv fortelling

«På denne tiden oppstod en katastrofe – den første pesten brøt ut i Agra.
Overalt flyktet folk i panikk fra denne knutenes sykdom;
Knutelignende vekster brøt ut på kroppen og den syke døde som regel kort tid etter. Ingen kunne stoppe eller stagge denne sykdommen.
Rottene døde, legene døde, og folk sluttet å spise av frykt for smitte.»


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London.

Shitala, kopper og andre epidemiers gudinne. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Denne måneden hadde jeg tenkt å fortelle om sangene som feirer den indiske vårfesten holi, komplett med overdådige illustrasjoner av folkelig festivitas. Vårværet har absolutt innfunnet seg i London, men folkeliv er det verre med. Da ble det mer naturlig å se mot Banarsidas, hindidikteren som presist beskrev sin omskiftelige samtid.

Barahmasa:
  • Barahmasa («tolv måneder») var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.

Liv og død på sekstenhundretallet

Pestutbruddet i Agra i 1616 stilte seg i rekken av unntakstilstander Banarsidas og hans samtidige gjennomlevde. Andre steder beskriver han uroen etter den store mogulherskeren Akbars død i 1605.

Kaos herjet gjennom byen, det var opprør på alle kanter.
I hvert hus var dørene forseglet og butikkene stod tomme.
Folk gravde ned penklær, smykker, og forretningspapirer,
og gjemte penger og varer på sikre steder.

Usikkerheten i maktvakuumet etter Akbar grep direkte inn i folks hverdagsliv. ‘Menn iførte seg billige klær’, skrev Banarsidas, ‘kvinnene gjemte sine vakre sjal og fant frem enkle drakter; ingen kunne se forskjell på høy og lav. Kaos herjet i ti dager’.  

(Muligens) Akbar med hoffkvinner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Lettelsen kom i form av et offentlig brev fra maktsetet Agra, som bar bud om at tronen var gått til Akbars eldste sønn, Jahangir. ‘Brevet ble lest i hvert eneste hus’, sier Banarsidas, ‘og folk skrek ut av lettelse’.

Privatlivet var også dramatisk. Banarsidas mistet to ektefeller i barsel og ni barn, og han og hans tredje kone endte livet som barnløse:

Ni barn ble født og døde
Hustru og husbond var igjen, to alene,
Som trærne som feller sine blader om høsten
og står nakne igjen.

Unik selvbiografi

Disse episodene finner vi i Banarsidas’s Ardhakathanaka, én av de mest særegne tekstene i Sør-Asias historie. Dette er intet mindre enn hans selvbiografi, hvor han skildrer sitt liv fra fødselen og frem til han i 1641 rundet femtifem. Ifølge jainismen, den religiøse tradisjonen han var del av, var et liv ment å vare i hundre og ti år; Banarsidas var dermed halvveis, og Ardhakathanaka betyr ‘en halv fortelling’.

Selvbiografier var ikke uvanlige. Akbars bestefar Babur skrev Baburnama om sitt liv og gjerninger, og Akbar selv lot hoffpoeten Abu Fazl forfatte en monumental Akbarnama. Ardhakathanaka er unik i at Banarsidas hverken var kongelig eller rik og berømt, men en omreisende handelsmann og dikter. Her får vi dermed et sjeldent panoramabilde av vanlige menneskers liv og levnet i det nordlige India på første halvdel av sekstenhundretallet.

Banarsidas’s hindi er folkelig og direkte, men også kunstferdig, og hans kombinasjon av hverdagslig språk og episke verseformer er hypnotiserende. I tråd med annen tidlig hindilitteratur omtaler han konsekvent seg selv i tredjeperson, hvilket gir en sterk effekt når Banarsidas skildrer personlige opplevelser med dikterisk, men ikke menneskelig, avstand. ‘Banarsidas sørget dypt over sin far,’ skrev han, ‘og gråt øynene breddfulle av tårer. Så hardnet han sitt hjerte, for ingen i denne verden lever evig’.

Forretninger, pannekaker, og religion

I en berømt episode forteller Banarsidas om en spektakulært mislykket forretningsreise. Hans far, juvelhandleren Kharagsen, tok opp et stort lån for å sende Banarsidas til storbyen Agra, 500 km vest for deres landlige hjemby Jaunpur. Agra var utfordrende for Banarsidas:

Banarsidas solgte juveler og dyrebare stener.
Han gav dem bort til alle som spurte,
uten først å sjekke om vedkommende var pålitelig eller ei.
Noen tok juvelene hans uten å komme tilbake med pengene,
andre pantet dem og brukte pengene på seg selv.
Forretningslivet i urbane Agra
var uforståelig for enkle Banarsidas.

En juvelhandler. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Til slutt satt han ribbet igjen, uten råd til mat eller til å komme seg hjem til Jaunpur. Løsningen kom på uventet vis: Kharagsen hadde sørget for at Banarsidas ble bredt utdannet hos en hinduisk skriftlærd, og følgelig satt vår mann på populære kunnskaper.

Banarsidas satt hjemme hele dagen,
han sluttet å gå til markedet.
Istedet begynte han å lese fra to bøker:
Madhumalati og Mirgavati.
Hver kveld leste han fra disse verkene
for en gruppe av ti-tyve menn som kom for å høre.
Han sang versene for dem og forklarte dem;
hver dag velsignet hans lyttere ham.

En lytter solgte pannekaker på markedet, og lot Banarsidas spise på kreditt. Dermed levde han på pannekaker i samfulle seks måneder inntil tingene bedret seg. Det spesielle her er at de to verkene var svært populære fortellinger skrevet av muslimske sufi-diktere. Slik aner vi noe av mangfoldet i Banarsidas’ samtid, hvor grupper av hinduiske og andre lyttere samlet seg for å høre en jain formidle islamsk poesi.

Et liv som jain

Banarsidas var altså jain. Jainismen er ikke viden kjent i Norge, men er globalt sett en meget innflytelsesrik religiøs tradisjon med historiske røtter helt tilbake til Buddhas tid. Der Buddha vektla betydningen av intensjoner for dannelsen av karma, mente jainene at det er handlinger som teller. Ikkevold er den sentrale, ufravikelige verdien – hva bryr det insektet at du ikke mente å tråkke på det?

Jainismens tjuefire lærere. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Handlingenes karma kleber seg til sjelen og tynger den ned i det verdslige kretsløpet av sykdom, alderdom, og død. Befrielsen finnes i å følge jainismens etiske praksis og ved stoisk å akseptere at ens gjerninger bringer både gode og onde frukter.

Men dette er lettere sagt enn gjort. Banarsidas var en søkende sjel, og vekslet stadig mellom ulike religiøse praksiser, både jainistiske og hinduiske. Tidvis gav han seg heller hen til lyrikk, studier, og ‘seksuelle eskapader’ (alltid beskrevet i hemmelighetsfulle vendinger). På et tidspunkt forfattet han et helt erotisk diktverk, men etter å ha samlet venner til en gjennomlesing ved Jaunpurs berømte bro fikk han dårlig samvittighet og endte med å kaste hele manuskriptet i elven Gomti.

Broen over Gomti. Tegning fra 1787. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Banarsidas endte allikevel sine religiøse vandringer som en hengiven jain, og for jainer i dagens India er han først og fremst kjent som mannen bak en rekke sanger og innflytelsesrike avhandlinger. Det er også slik han tar avskjed i Ardhakathanaka – som en anerkjent dikter som ser tilbake på et begivenhetsrikt liv, preget av dramatiske omskiftninger og både gode og dårlige handlinger, og finner at ordene ikke rommer hjertets mangfold.

Dette er Banarsidas’ historie.
Alt som er velkjent har han lagt frem.
Alt som er subtilt, hemmelig, og endeløst,
det kjenner kun gud.
Banarsidas har fortalt alt hva han husker.
Det han følte var for dumt eller for nedrig
har han ikke klart å fortelle om,
selv ikke i korte, generelle vendinger.
Slike ting kan kun en fullkomment opplyst jain innrømme.
Men én enkelt dag i livet rommer så mange tilstander
at selv den opplyste ikke kan beskrive dem alle,
selv om han ser og forstår dem.
Den opplyste, som behersker sine sanser,
bruker ikke mye tid på å tenke på dette.
Vi mennesker er tross alt ubetydelige skapninger.
Hvem bryr seg om oss?
Derfor sier Banarsidas:
Hjertet rommer uendelige stemninger.
Han har fortalt om livet sitt i brede strøk,
kun med tanke på ytre gjerninger.
Femtifem år av sitt livs historie har han fortalt her.
Om det som vil skje i fremtiden,
vet kun gud.

Femtifem nye år ble det ikke. Banarsidas døde i 1643, knappe to år etter ferdigstillelsen av Ardhakathanaka, og hans liv forble dermed, som for oss alle, en halv fortelling.