Rapport fra verdens største flyktningleir i Bangladesh

Kutupalong-flyktningleiren, nær Cox's Bazar, i 2017. Foto: Russell Watkins/Department for International Development / CC BY 2.0

Ved Cox’s Bazar i Bangladesh ligger verdens største flyktningleir. De elendige forholdene som rohingya-flyktningene i denne leiren lever under trenger verdens oppmerksomhet.


Skrevet av Tamanna Afroz, lege og tidligere masterstudent ved Universitetet i Oslo

Denne rapporten er fra januar 2020, og tar derfor ikke for seg eventuelle konsekvenser av Covid-19-pandemien som nå sprer seg i landet (red. anm).

Rohingyaene er en muslimsk minoritet som har vært utsatt for undertrykkelse og brutal vold i Myanmar helt siden 1970-tallet. Dette har tvunget mange ut på flukt til nabolandet Bangladesh. Den siste store forbrytelsen mot rohingyaene skjedde i august 2017. Den 25. august startet den myanmarske hæren det som har blitt kalt et «lærebokeksempel på etnisk rensing». Den ekstreme volden drev mer enn 742.000 rohingyaer ut på flukt til Cox’s Bazar i Bangladesh. De aller fleste som kom frem til Bangladesh var kvinner og barn, og mer enn 40 prosent var barn under 12 år. Mange var også gamle, med ekstra behov for hjelp og beskyttelse.

Fra Kutupalong-flyktningleiren, nær Cox’s Bazar, i 2017. Foto: Russell Watkins/Department for International Development / CC BY 2.0

Ahmed og Sabiha 

I januar 2020 fikk jeg en mulighet til å besøke og snakke med noen av de som bor i flyktningleiren. Jeg møtte 21-åringen Ahmed Rasul fra Buthidaung i Rakhine-staten i Myanmar. Ahmed var en av de som flyktet i kjølvannet av volden i 2017. På denne tiden bodde han med sine to brødre i en by i nærheten av landsbyen, hvor de jobbet og studerte. Faren til Ahmed hadde vært savnet i 15 år, og moren bodde sammen med søstrene hans i landsbyen. I tillegg til vanskelighetene Ahmed hadde med å få seg en ordentlig jobb, fryktet han og brødrene ofte for livet. De planla å spare opp nok penger til å komme seg bort fra Rakhine. I 2017, rundt tiden for den største muslimske festivalen Eid ul-Adha, begynte militæraksjonen mot den muslimske minoriteten. Ahmed fikk vite at en av brødrene hans var blitt drept i landsbyen, og at han burde flykte umiddelbart for å unngå det samme. Som så mange andre flyktet Ahmed sammen mot grensen, uten penger eller eiendeler. Etter seks dager kom han frem til Mungdaw, hvor han og de andre kom seg over med båt til den bangladeshiske grensen. Der fikk de hjelp fra lokale innbyggere, som delte ut mat og ba dem om å reise videre til Rajapalong, hvor de kunne få hjelp fra den bangladeshiske hæren til å bli innkvartert i en provisorisk flyktningleir. 

Etter han kom til flyktningleiren, har Ahmed forsøkt å spore opp sin egen mor og bror. Han så aldri deres døde kropper. I leiren bor han med sin gjenlevende bror og sine to søstre med familier, som han senere møtte i en annen flyktningleir. Så lenge han har bodd i leiren, har Ahmed ikke hatt noe jobb eller mulighet til å fortsette utdannelsen sin, selv om han snakker det lokale språket, Bengali. Sammen med broren og nevøene sine besøker han ofte det religiøse stedet som nettopp har blitt bygget. Der kan de be, lese Koranen og sosialisere. Med hjelpen de har fått fra bangladeshiske myndigheter og nasjonale og internasjonale organisasjoner, får de tak i mat, klær, gass og byggematerialer, og de får mulighet til å jobbe frivillig nå og da. Ahmed ser ikke for seg å returnere til Myanmar. Han er sikker på at Myanmar aldri kan bli hans hjemland igjen.

Embed from Getty Images

I flyktningleiren møtte jeg også 23-år-gamle Sabiha, mor til tre barn, som hadde mistet ektemannen og broren sin under angrepet i august 2017. Hun flyktet sammen med sine egne barn, foreldre og naboer etter at landsbyen de bodde i ble brent ned til grunnen. Moren hennes klarte ikke å flykte hele veien, og ble satt igjen i en landsby i nærheten av Thawingchaung. Etter 18 dager på flukt uten å vite hvor de skulle dra, kom de til slutt frem til grensen. På grunn av alle de traumatiske opplevelsene de hadde hatt i Myanmar, ville de først ikke la den bangladeshiske hæren ta hånd om dem. Men i dag jobber Sabiha frivillig i leirens hovedkontor i Kutupalong.  

Sabiha mener myndighetene i Myanmar aldri kommer til å la henne og familien få være statsborgere igjen. Hun ønsker å få seg en utdannelse for å kunne jobbe og leve et verdig liv i Bangladesh, uten å være avhengig av andres bistand. Hun synes fremtiden ser dyster ut og føler at flyktningleiren er som et fengsel. Som kvinne føler hun seg ikke sikker i leiren, og det finnes ikke noe ordentlig sanitæranlegg eller helsetilbud. Hun har sender barna sine til et opplæringssenter i leiren hvor de kan lære engelsk, med håp om at de en dag skal kunne reise til andre land hvor de kan leve bedre liv. 

Opplæringssenter for barn inne i flyktningleiren.

Respons og administrative utfordringer i Bangladesh 

De første rohingya-flyktningene kom til Bangladesh i 1978. Fra 1990 til 1992, og i 2012 og 2016 var det også mange som flyktet, i tillegg til i 2017. Rohingyaene i Cox’s Bazar har alltid vært marginaliserte og har i mange perioder måtte tåle voldelige angrep satt i gang av av lokale politikere i Bangladesh. I 1992 fjernet myndighetene i Bangladesh rohingyaene sin flyktningstatus, og de ble da statsløse uten noen form for ID-kort. Mange av dem ble tvunget til å begynne med narkotikasmugling, sex-salg og menneskehandel. De har blitt grovt utnyttet av kriminelle, handelsfolk og politikere på begge sider av grensen, blant annet som billig arbeidskraft, men også til valgfusk, landran og smugling. Den lokale befolkningens fiendtlighet har vært økende, blant annet på grunn av reduksjonen i lokale lønninger og frykt for radikalisering i leirene gitt rohingyaenes mer konservative tilnærming til islam.

Embed from Getty Images

Ettersom politikere i Bangladesh har behandlet flytningenes ankomst som en midlertidig krise, har det vært lite langsiktig planlegging og investeringer i infrastruktur som kunne ha sikret velferd og sikkerhet. Samtidig har befolkningen og myndighetene i Bangladesh vist solidaritet, og myndighetene har mobilisert for å gjennomføre kritiske handlinger med hjelp fra humanitære aktører, inkludert lokale, nasjonale og internasjonale ikke-statlige organisasjoner og FN. Bistanden fra myndighetene, donorer og det lokale og internasjonale samfunnet har vært ekstremt viktig for flyktningene, og det har reddet utallige liv siden begynnelsen av krisen. Samtidig trengs det mer langsiktig planlegging for å bedre levestandarden og skape jobb- og utdanningsmuligheter for flyktningene. Beredskapsstrukturen til de lokale myndighetene og den bangladeshiske hæren er ikke samkjørte med strukturen til de internasjonale aktørene og de sivil-militære ressursene.  Denne mangelen på koordinasjon hindrer effektive tiltak og fører til et støttesystem med store mangler i verdens største flyktningleir.  

En Rohingya-familie fotografert av myanmarske myndigheter.

Den nåværende krisen truer rohingyaene på begge sider av grensen 

Den største faren for rohingyanene i Bangladesh i dag er at de blir sendt tilbake til Myanmar mot sin egen vilje, eller at de blir tvunget til å bo på en øde og flomutsatt øy utenfor fastlandet i Bangladesh. Myanmar og Bangladesh signerte en «hjemsendelsesavtale» for to år siden, men så og si ingen flyktninger har returnert så langt. FN-rapportører har beskrevet situasjonen i Myanmar som «usikker, uholdbar og umulig». Regjeringen i Dhaka har lenge ønsket å flytte 100.000 flyktninger til den flomutsatte øya, og har forklart det med at det ville redusere noe av presset på den overfylte grenseleiren hvor nesten en million rohingyaer lever i dag, under umenneskelige omstendigheter.

Artikkelforfatteren sammen med noen av flyktningene i Kutupalong-leiren i Cox’s Bazar.

Selv om det snakkes om å få på plass en frivillig, sikker og verdig tilbakekomst til Myanmar, blir dette sett på som tomme løfter av flyktningene. Presset for å få på plass en hjemsendelse vil sannsynligvis øke, både fra lokale og nasjonale myndigheter, men det gjenstår mange politiske barrierer, spesielt i et valgår i Myanmar. Å flytte rohingyaene til en ubeboelig øy kan føre til en katastrofal humanitær- og folkehelsekrise. Det trengs en ny plan for å beskytte rohingyaene fra lokal fiendtlighet og marginalisering, og den må ta innover seg de opplevde forskjellene mellom flyktningene og vertsamfunnet i Bangladesh. Det vil være grunnleggende med bedre kommunikasjon og involvering av lokalsamfunnet for å få til et mer vennlig lokalmiljø. To år etter flukten er det vanskelig å si hvordan den humanitære situasjonen vil utvikle seg og hva fremtiden vil bringe for de over 1 million rohingyaene som holder til i Cox’s Bazar.


Artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av Lise Bjerke.