«Takk for sist»: Tanker rundt COVID19 i Bangladesh

Foto: Labib Ittihadul / Flickr.com

Har koronapandemien gjort det vanskeligere for oss å vise medfølelse og takknemlighet?


Skrevet av  Tamanna Afroz, lege og tidligere masterstudent ved Universitetet i Oslo

Det norske uttrykket «takk for sist» finnes ikke i språket bengali. Kanskje møtes vi bangladeshere så ofte at vi ikke kjenner behovet for å uttrykke denne typen takknemlighet. Eller kanskje det ikke er nødvendig å si dette, når følelsene uansett er gjensidige?

«Takk for sist» er en av de første frasene jeg lærte i løpet av mitt første år i Norge, og det er et uttrykk jeg ønsker å ta med meg til graven. Det fungerer som en påminnelse om et tidligere møte, og en inspirasjon for fremtidige møter; det er en type positiv takknemlighet som motiverer til personlig forbedring.

Å ta hensyn til alle man møter er ikke alltid praktisk mulig, men å ta andre for gitt er alltid uheldig. I Bangladesh har koronakrisen dessverre gjort mangel på takknemlighet og verdsettelse av andre til en del av hverdagen.

Embed from Getty Images

Økt diskriminering mot tilbakevendte utflyttere i Bangladesh

En av konsekvensene av pandemien er at bangladeshiske arbeidere har blitt tvunget til å flytte hjem. Noen reiser fra Italia, noen fra Malaysia, andre fra USA og Saudi Arabia. Mange av dem har mistet jobbene sine. De store mengdene mennesker på vei hjem har ført til panikk blant befolkningen i Bangladesh, som frykter at de tilbakevendte utvandrerene kan være smittet av COVID19. Myndighetene anmoder dem om å gå i karantene etter hjemkomst, men på grunn av manglende kunnskap og lite statlig oppfølging er det få som faktisk blir hjemme.

På sosiale medier spres rykter om at de hjemkomne er skyld i at viruset kom til Bangladesh. Dessverre har slike rykter fått såpass grobunn i samfunnet at tilbakevendte bangladeshere har blitt ofre for hat og diskriminering. Denne diskrimineringen tar flere former: noen blir bedt av huseiere om å forlate boligene sine, blir uglesett av naboer eller trakassert på åpen gate. Politiet har enkelte steder identifisert husstandene deres med røde flagg. Resultatet er sosial ydmykelse og noen ganger direkte menneskerettighetsbrudd.

Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO) fastslår at det er mer enn 7,5 millioner registrerte bangladeshere som jobber utenfor landet (Yearly report, ILO, 2018). Ifølge Velferdsorganisasjonen for Bangladeshiske Emigranters Rettigheter (WARBE) er det rundt 15 millioner bangladeshiske migranter spredt rundt i hele verden (The New Age, 2020). Disse arbeiderne sørget i fjor for en inntekt på nesten 15 milliarder dollar til Bangladesh. Til tross for betydningen migrantene har for det bangladeshiske samfunnet, har myndighetene i stor grad feilet i å beskytte deres rettigheter under den nåværende krisen.

Embed from Getty Images

Isolasjon i sosiale samfunn

Bangladeshere er varme, sosiale folk. I Bangladesh er det er vanlig med hyppige besøk fra venner og familie, samt jevnlige feiringer og tradisjonelle seremonielle begivenheter. Å være innendørs i karantene er en kulturell utfordring. Sosial isolasjon kan også føre til frykt, angst og depresjoner. Å lytte til nyheter dagen lang om et potensielt dødelig virus kan være skadelig for enhvers mentale helse.

Den såkalte itikaf i islam referer til en praksis hvor man isolerer seg for å hengi seg til en bestemt oppgave. Ifølge sunnaen (en samling beskrivelser av religiøse handlinger og ord overført av Muhammad, red.anm.) er itikaf ikke obligatorisk, men dersom man fullfører den gir den en belønning verdt to pilegrimsreiser til Mekka. Årsaken er at isolasjon anses som det vanskeligste og største offer et menneske kan utføre.

Manglende overholdelse av karantene følger ikke nødvendigvis noen spesifikke sosiale klasser eller utdanningsstatus. I Bangladesh feiret nylig en høytstående kirurg i Brahmanabria-distriktet datterens bryllup med en gjesteliste på 300 mennesker, inkludert leger, tannleger og ansatte ved det lokale sykehuset. En europeisk næringsdrivende giftet seg i Dhaka på lignende vis med 250 gjester tilstede.

Embed from Getty Images

Både myndigheter og individer må ta ansvar

En pandemi kan ses på som en felles («pan») utfordring, der vi alle kjemper sammen. Paradoksalt nok er sosial isolasjon i akkurat denne sammenhengen et omsorgskall: det handler ikke om en selv men om fellesskapet, og vi viser vår omtanke og medfølelse gjennom å holde avstand til hverandre.

Det er på tide at migranters menneskerettigheter i Bangladesh blir ivaretatt gjennom bevisste tiltak for å forhindre fiendtlighet og diskriminering basert på fordommer. På det personlige plan er dette tiden for å minne oss selv på grunnleggende menneskelig godhet, og å bli bevisst på våre fordommer.

I buddhismen betyr karantene tilbaketrekking: en tid for refleksjon, og for å finne kontakten med det indre i en selv. Mens jordkloden under koronakrisen får en etterlengtet pause fra menneskelig miljøforurensning, er det også en fin tid for oss mennesker å gjøre det samme med oss selv. I mellomtiden kan vi se frem til dagen når vi igjen vil kunne gi hverandre klemmer og håndtrykk, være takknemlige for det som har vært – og si takk for sist.

Embed from Getty Images

Artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av Kjersti Litleskare.