Covid-19 i Sør-Asia: Får India et image-problem?

Den 14. april ble perioden India er nedstengt forlenget frem til 3. mai. Foto: joegoauk73 (CC BY-SA 2.0).

Selv om Covid-19 ennå ikke har fått ordentlig tak i Sør-Asia vil konsekvensene bli store, viser en ny rapport fra Verdensbanken. I India ser krisen ut til å avdekke et land fortsatt preget av fattigdom og mangelfullt helsevesen.


Skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis og koordinator av Asianettverket, Universitet i Oslo

Så langt er smittetallene for covid-19 meget lave i Sør-Asia sammenlignet med resten av verden. Når dette skrives hadde India for eksempel knapt 18.000 aktive smittetilfeller, og litt over 700 covid-relaterte dødsfall. De tilsvarende tallene for Pakistan er ca. 11.000 aktivt smittede og 250 døde; for Bangladesh litt over 4.000 aktive tilfeller og 130 døde; for Sri Lanka knapt 400 aktive tilfeller og bare 7 døde. Nepal har gått nesten helt fri, med bare 50 registrerte tilfeller og ingen dødsfall så langt.

Portforbud for 1,3 milliarder

Dette er naturligvis bare de offisielle tallene. De faktiske smittetallene er sannsynligvis meget større, som i det meste av verden. Andelen av Sør-Asias befolkning som testes for covid-19 er relativt lav – i India så langt har man for eksempel testet i gjennomsnitt 334 personer per million innbyggere. Det tilsvarende tallet for Norge er over 25.000. Denne sammenligningen er selvfølgelig meningsløs: Norge er et av verdens rikeste land, med en statskapasitet og helseinfrastruktur i en helt annen liga. Men forskjellen mellom den norske og den indiske testraten illustrerer de utfordringer som mellom- og lavinntektsland ikke bare i Sør-Asia men i hele verden står overfor i møtet med en global pandemi.

I India har man søkt å takle pandemien ved å lukke landet ned. Den 24. mars annonserte statsminister Modi at landet ville være stengt i tre uker. Det ble innført portforbud, butikker og utdanningsinstitusjoner skulle stenges, og bare de mest samfunnsnødvendige aktiviteter skulle opprettholdes. Den 14. april ble perioden forlenget frem til 3. mai. Hvis man har tillit til den offisielle smittestatistikken ser det ut til å ha hatt den ønskede effekten. Men en slik nedstengning over lang tid har alvorlige økonomiske konsekvenser med stor sosial slagside.

Bråstopp verst for de fattigste

I sin nylige rapport South Asia Economic Focus, som Verdensbanken publiserer to ganger i året, peker man for det første på at fattige og migrantarbeidere er langt mer utsatte for covid-19. Det er vanskeligere å holde sosial distanse hvis man bor i tettbefolkede slumområder, og for de fattigste av de fattige kan sykehusbesøk eller bare kjøp av håndsåpe være nok til å ødelegge husholdningsøkonomien.

Økonomisk sett kan dette bli den verste økonomiske krisen i Sør-Asia på 40 år, og den kan bli langvarig, hevder man.

De helsemessige konsekvensene av covid-19 vil da særlig ramme de nederste sosiale lag. Disse er samtidig de økonomisk mest sårbare. Bråstoppet i den indiske økonomien har derfor også rammet migrantarbeidere særlig hardt. India har opp imot 200 millioner migrantarbeidere som forsørger ikke bare seg selv, men også familiene sine hjemme i landsbyen. Det anslås at disse migrantarbeiderne sender ca. USD 30 milliarder tilbake til Indias rurale områder hvert år. Det hastig innførte portforbudet i mars betød at millioner av migrantarbeidere mistet jobbene sine og i hui og hast måtte vende tilbake til landsbyene sine, med buss, tog, eller rett og slett til fots. Det var etter alt å dømme snakk om den største folkevandring i Sør-Asia siden delingen av India i 1947. Som en konsekvens har den uformelle urbane økonomien delvis kollapset, og millioner av rurale husholdninger har mistet en livsnødvendig del av inntekten sin.

Situasjonen er ifølge South Asia Economic Focus meget alvorlig. Økonomisk sett kan dette bli den verste økonomiske krisen i Sør-Asia på 40 år, og den kan bli langvarig, hevder man. Særlig hardt rammes som sagt de fattigste, og man frykter at de fremskrittene man har gjort hva angår fattigdomsreduksjon de seneste tiårene nå kan bli reversert således at man vil se en dramatisk økning i antall fattige i årene som kommer.

Lite økonomisk krisehjelp så langt

Som det største landet i regionen vil en slik utvikling ramme India spesielt hardt. India har fått til en såpass betraktelig reduksjon i fattigdomsraten de seneste tiårene at man før covid-19 var nede på cirka en femtedel av befolkningen under fattigdomsgrensen. Problemet er imidlertid at mange indere som offisielt sett har unnsluppet et liv i fattigdom i praksis bare så vidt har klart å klatre over på den andre siden av fattigdomsgrensen, som i utgangspunktet er satt lavt. Det skal med andre ord svært lite til for at disse menneskene – og deres familier – igjen befinner seg på feil side av fattigdomsgrensen: En behandlingskrevende virusinfeksjon; et dødsfall blant familiens forsørgere; eller en tapt inntekt på grunn av en generelt økonomisk kollaps kan være nok.

Mye vil avhenge av hvordan den indiske regjeringen vil håndtere covid-19-utfordringen både nå og i tiden som kommer. Fra sentralt hold reagerte man raskt og annonserte allerede den 26. mars en stor hjelpepakke på USD 23 milliarder. Det høres ut som mye, men i praksis tilsvarer det knapt 0,8 prosent av Indias BNP. De tilsvarende tall for USA og Australia er for eksempel ca. 10 prosent, mens gjennomsnittet for EU er omkring 5 prosent.

Hvorfor så beskjedne krisepakker?

Spørsmålet er da hvorfor den indiske regjeringen i møtet med en potensielt omfattende fattigdomskrise ikke bruker mer penger? Ifølge den franske India-eksperten Christophe Jaffrelot er det to mulige forklaringer. Den ene er ideologisk. Modi er tilhenger av en minimalstat og en nyliberal økonomisk politikk hvor folk selv (og ikke staten) i størst mulig omfang skal ta ansvar for eget liv og økonomisk velvære. Derfor den relativt beskjedne økonomiske hjelpepakken. Den andre forklaringen er at staten rett og slett ikke har pengene – at den indiske staten med andre ord i praksis er en fattig stat, som ikke har økonomiske muskler til å gjøre mer.

Nå er de fattige synlige igjen, på vei hjem fra de indiske metropoler i tusentalls, i buss eller til fots.

Jaffrelot mener at begge forklaringer kan ha noe for seg, men at spesielt den siste forklaringsmodellen er interessant. For den viser hvor lite India har fått ut av den store økonomiske veksten man har hatt gjennom flere tiår, fra midten av 1980-tallet og frem til nå. For mens man offisielt har fått redusert fattigdommen betraktelig, har man forsømt helt nødvendige investeringer i velferd, utdanning, infrastruktur, og helsevesen. Resultatet er en høy grad av sårbarhet for ting som covid-19, og en manglende økonomisk og institusjonell evne til at håndtere krisen.

Embed from Getty Images

En migrantfamilie bærer matforsyninger under den nasjonale nedstengingen i kjølvannet av covid-19-pandemien i Jaipur, Rajasthan, India. Foto: Vishal Bhatnagar/NurPhoto via Getty Images

Vil India få tilbake imaget som «sultnasjonen»?

Mens Verdensbanken hevder at 40 år med fattigdomsreduserende arbeid nå kan bli nullstilt, peker Jaffrelot på at den aktuelle krisen kan bombe Indias internasjonale image tilbake med 40 år i tid. Fra å være en beundret vekstøkonomi og et globalt økonomisk lokomotiv kan India igjen ende opp med et image som et land preget av stor fattigdom, slik tilfellet var på 1970-tallet.

Indias økonomiske vekst fikk aldri løst Indias fattigdomsproblem. De fattige ble bare glemt og oversett i det offisielle narrativ om «Emerging India», sier Jaffrelot. Nå er de fattige synlige igjen, på vei hjem fra de indiske metropoler i tusentalls, i buss eller til fots. De går en usikker fremtid i møte, og Indias internasjonale image er neppe det som bekymrer dem mest.