I en spalte om diktere som levde for fire-fem hundre år siden blir det unektelig mange menn. Men unntak finnes, og ett av dem er blant de mest ikoniske skikkelsene i hele Sør-Asias historie.
Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London.
- Barahmasa (“tolv måneder”) var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.
Fortellinger
Dikteren, sangerinnen, og asketen Mirabai. Den hvitkledde Mirabai med strengeinstrumentet veena i armene er i dag umiddelbart gjenkjennelig. Mye av populariteten skyldes fortellingene rundt den historiske Mirabai. Kort fortalt levde hun på femtenhundretallet og var kongsdatter i Merta i Rajasthan, den vestlige delstaten i dagens India, kjent for ørkener, fort, og kunst- og kulturliv. Den unge Mirabai var trolovet til arvingen av et annet dynasti. Men: Mirabai motsatte seg ekteskapet. Slik hun så det, var hun allerede forlovet med sin guddom, Krishna. Ekteskapet ble gjennomført mot hennes vilje, men hun endte med å rømme. Svigerfaren forsøkte så å drepe henne med gift. Men hun overlevde, kledde seg i enkehvitt, og levde resten av livet som omreisende asket, dikter og sanger. Til slutt skal hun ha blitt ett med gudebildet av Krishna i Dwarka, hans tradisjonelle kongesete.
Mirabais motstand mot et påtvungent ekteskap har dyp klangbunn i Sør-Asia. Hun illustrerer sosiale og kulturelle endringer i det tidligmoderne Nord-India, hvor vektleggingen av enkeltmenneskets relasjon til det guddommelige utfordret både tradisjonelle religiøse institusjoner og etablerte normer for familieliv. For kvinner kunne dette medføre en umiddelbar konflikt med forventninger fra familie, storslekten, og samfunnet forøvrig. Mirabais brudd med disse forventningene til fordel for livet med Krishna gjør henne for mange til en proto-feministisk gallionsfigur. I dagens India, hvor konflikten mellom arrangerte ekteskap og ‘love marriages’ er ytterst levende, og det kan være sterke forventninger om at bruden må flytte inn i den utvidede svigerfamiliens hjem, er Mirabai stadig inspirerende og utfordrende.
Historie og tradisjon
De historiske kildene viser at en kvinne ved navn Mirabai ble født i en kongelig familie i Rajasthan på denne tiden. Og så tidlig som i 1600 finner vi i Nabhadas’ Bhaktamala, en samling biografier over periodens religiøse diktere, ett vers viet til Mirabai:
I denne dunkle tidsalder viste én kvinne kjærlighet lik gjeterne for Krishna.
Fryktløs og uhildet sang hun kunstferdig hans hyllest.
Noen fant dette upassende og planla hennes død,
men ikke ett eneste hår på hennes hode ble krummet;
deres gift drakk hun som livgivende nektar.
Hengiven var hun, og lot seg ikke skamme av noen.
Hun brøt med verdens anklager og familiens bånd;
hun var Mira, den fjelløftende Krishnas hengivne.
Allerede her ser vi kjernen i historien rundt Mirabai. På den andre siden finner vi kun en håndfull sanger som med sikkerhet kan dateres til Mirabais levetid. Men dette er ikke til forringelse for de utallige diktene som nå er i omløp. Gjennom århundrer har anonyme kvinner og menn iført seg Mirabais skikkelse og laget sanger om brytningen mellom familiepålegg og personlige ønsker, kvinners muligheter, og radikal religiøsitet. Mirabai-tradisjonen gir oss dermed tilgang på århundrer av folkelige uttrykk for kvinners stilling, frustrasjon, og kamp.
Fjelløfteren og erotikk
Få sanger kan spores tilbake til den historiske Mirabais levetid, men vi finner flere fellestrekk i tradisjonen etter henne. Ett av de mest opplagte er språket – i tråd med Mirabais historiske røtter pleier sangene, selv de mange på hindi, å bruke ord, uttrykk og lyder som er typiske for rajasthani. Dette gir et lokalt preg som henfører lytteren til Mirabais landskap. Mirabais samtidige diktere hadde ofte favorittformer av Krishna. For eksempel var Surdas særlig begeistret for den fløytespillende Krishna. Mirabai, derimot, vender seg alltid mot Krishna som fjelløfteren – Giridhar. Dette viser til fortellingen om hvordan Krishna løftet et fjell på én finger og dermed gav folk og fe ly fra en tordenstorm. På samme måte vender Mirabai seg til Krishna som gir henne ly fra verden.
Det er kun fjelløfteren Krishna for meg, det er ingen andre.
Han hvis hode bærer en påfugls krone, han er min eneste husbond.
Familiens ære har jeg lagt bak meg – hva annet kan jeg gjøre?
Jeg sitter tett hos asketene, og har svelget verdens skam.
Kjærlighetens villvin har jeg vannet med tårer,
nå er dens ranker spredd og lykkens frukt er blomstret.
Jeg så hengivelse for Krishna og frydet meg; jeg så verden og gråt.
Så sier slavinnen Mira – berg meg nå, fjelløfter!
En undertone til spenningen mellom verdens hån og Krishnas redning er forholdet mellom askese og seksualitet. For Mirabai motsetter seg ikke ekteskapet til fordel for et liv som nonne, men for et liv som Krishnas ektefelle, og mange dikt byr på en erotisk dimensjon. Mirabai utfordrer ikke bare ved å rømme et ekteskap, men ved å gi fritt uttrykk for kvinnelig seksualitet.
Dvel i mine øyne, Krishna, Nandas kjære sønn.
Din svimlende form, ditt mørke ansikt, dine vidåpne øyne,
fløyten som et smykke på dine nektardryppende lepper,
et halsbånd av juveler på ditt bryst,
små bjeller skinner ved dine hofter, ankelkjedene klinger søtt;
Miras herre er en gledebringer for de trofaste, en elsker for de hengivne.
Dvel i mine øyne (Baso more nainan mein) fremført av M. S. Subbalakshmi i Meera fra 1947:
Populærkultur
Det er laget utallige bøker, filmer, og tv-serier om Mirabai. Noen av disse viser et visst ubehag knyttet til hennes radikale brudd med normer, og vi har mange eksempler på kreative løsninger for å omgå dette. I den mest berømte tegneserieversjonen, fra serien Amar Chitra Katha, forlater Mirabai familien først som eldre kvinne. Dette er i tråd med en tradisjon fra slutten av attenhundretallet hvor Mirabai vender seg til Krishna etter å ha blitt enke – dermed er ikke hennes avkall på verdslige bånd lenger en utfordring, men i tråd med tradisjonelle forventninger. Det er imidlertid ingenting i de historiske kildene som kan leses i denne retningen.
På samme vis finner vi i Bollywood-filmen Meera fra 1979 en positiv fremstilling av hennes verdslige ektemann, mens Mirabai selv fremstår som mer av en vrien eksentriker. Men bildet er ikke entydig, og filmen kan sees som et eksempel på den klassiske Bollywood-tematikken om arrangert ekteskap kontra fritt valg. På samme vis finner vi at en berømt scene hvor Mirabais sari tilfeldigvis tar fyr under vigselsseremonien har blitt tolket som en kommentar til brudebrenning.
En av mange sanger fra Meera (1979):
Et tilsvarende eksempel på Mirabai-tradisjonens evne til å henvise til moderne problemstillinger kom til uttrykk i TV-serien Meera fra 2009, som ble laget på bakteppet av en bredere debatt om barneekteskap i Rajasthan. Følgelig er Mirabai her et barn, og Krishna en dukke hun leker med.
Gjennom sanger, film og andre kulturuttrykk, står Mirabai for en levende tradisjon som gjennom fem århundrer har utforsket og utfordret kvinners rom i det indiske samfunnet. Vi kan la siste ord bli hennes, i form av en av hennes mest kjente sanger. Her ifører Mirabai seg en danserinnes ankelkjeder og står frem i verdens påsyn som en ‘slavinne’ for Krishna, fri fra alle hensyn om hva folk måtte si.
Mira festet bjeller til føttene og danset
Jeg er nå blitt min Krishnas slavinne
Folk sier at Mira har gått fra vettet,
Slektninger sier jeg er familiens ødelegger.
Kongen selv sendte et forgiftet beger – jeg drakk det og lo.
Mira har funnet sin herre, den elegante fjelløfteren, den evige.
Mira festet bjeller (Pag ghungroo re), også med Subbulakshmi i Meera fra 1947: