Kinas store siviliseringsprosjekt

Mennesker på et kveldsmarked i Hong kong. Foto: pixabay.com

Da korona hadde blitt et hverdagsord i Norge ble vi som har bodd i Kina ekstra opptatt av våre kinesiske venners erfaringer og hvordan de unngikk å bli smittet. «Jeg er mest redd for folk som har lav sùzhì,» svarte en av mine bekjente. «De vasker ikke hendene sine, spytter, hoster og nyser mot andre,» var forklaringen.


Skrevet av Henrik Nykvist, doktorgradsstipendiat i Kinastudier ved MF vitenskapelig høyskole. Nykvists forskningsområde fokuserer på samspillet mellom kinesisk politikk og Kinas utdanningssystem. 

Koronaepidemien har endret folks oppførsel i hele verden på flere områder. Tilsynelatende banale ting som for eksempel hvordan man skal stå, gå, løpe, puste, hoste, snyte seg, spytte, nyse og vaske hendene sine har preget offentlige og private diskusjoner. I Kina, som andre steder, finner vi de samme diskusjonene rundt folks oppførsel, men ofte med en distinkt, normativ diskurs, bedre kjent under betegnelsen sùzhì 素质, eller «kvalitet». Sùzhì har preget, og preger fortsatt, politiske, økonomiske og kulturelle kampanjer i Folkerepublikken Kina. Den gir seg til uttrykk i politiske reformer, i relasjonen mellom stat og innbyggere, og har en sterk kobling til konfusianismen.

En kvantifisering og kvalifisering av folks oppførsel 

Vi har ikke noen god norsk oversettelse som kan fange opp alle nyansene ved begrepet sùzhì, men den vanligste oversettelsen er (menneskelig) kvalitet, eller (kulturell) kompetanse. Å ha eller ikke ha sùzhì, og dernest hvor mye, blir ofte en målestokk for folks oppførsel. Lav sùzhì 素质低 (sùzhì dī) betegner mangelen på en rekke «kvaliteter» som for eksempel utdannelse, kultur, etikk, personlig hygiene, høflighet og respekt for regler. Under denne kategorien faller også mennesker som anses å ha «lav klasse» eller usivilisert oppførsel som blir sett ned på. Ikke sjelden blir migrantarbeidere og bønder, for ikke å nevne minoriteter og kvinner, beskyldt for å ha lav, eller mangle fullstendig, sùzhì.

I motsatt ende av skalaen finner vi de med høy sùzhì 素质高 (sùzhì gāo), noe som impliserer «høy kultur». Dette vil si at man følger reglene, er sivilisert, velkledd, etisk – ja, generelt det man vil kalle «et godt menneske». Sùzhì omhandler ikke bare indre kvaliteter, men er også knyttet til materielt konsum. Nettopp derfor er det gjerne den urbane middelklassen som både produserer og setter standarden for sùzhì-diskursen, samtidig som de gjerne anser seg selv for å ha høyere sùzhì enn andre. Med andre ord er sùzhì en subjektiv rangering av mennesker, som krever at det finnes «andre» som skårer dårligere enn en selv.

Asias syke mann, et historisk tilbakeblikk

Sùzhì som begrep ble fram til slutten av 1970-tallet først og fremst brukt i faglige diskusjoner om jordbruk, spesifikt om hvordan man skulle kultivere frem bedre ris, og hvordan man skulle øke den fysiske styrken blant toppidrettsmenn. Det var først med ettbarnspolitikken, igangsatt i begynnelsen av 1980-tallet, at sùzhì ble et vanlig innslag i offentlig debatt. Under Mao Zedongs styre (1949-1976) nesten fordoblet Kina sin befolkning med det formål å skape en stor arbeidsstyrke, noe som viste seg ikke å være holdbart, blant annet fra et miljøperspektiv. Med ettbarnspolitikken skulle Kina gå fra kvantitet til å heller øke «kvaliteten» på befolkningen.

Politiske kampanjer for å styrke nasjonen og folket var imidlertid ikke noe nytt i Kina. Nært beslektet sùzhì-retorikken finner vi konfusianske tanker om selv-kultivering 修养 (xiūyǎng.) Ved å følge den konfusianske etikken, som for eksempel å studere de konfusianske klassikerne, hedre familien, være lojal mot overordnede og utføre ritualer, var ideen at man kunne dyrke fram en høy moralsk adferd. Denne kultiveringen var først og fremst rettet mot den mannlige delen av befolkningen, og disse høyt skolerte og moralske mennene skulle i sin tur sørge for sosial orden og stabilitet i keiserens Kina.

Sùzhì-diskursen som vokste frem på 1980-tallet har sterke konfusianske, patriotiske/nasjonalistiske og sosialistiske røtter som strekker seg tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. På noen områder er det konseptuelle likheter mellom sùzhì-diskursen og den eugeniske sosialpolitikken som fantes i Europa da: «Mindre verdifulle» elementer skulle vike unna for de «mer verdifulle», altså en befolking med høy sùzhì. Dette ga seg til uttrykk i for eksempel tvangssteriliseringer og bortadoptering av handikappede barn.

«Asias syke mann» ble det nedsettende kallenavnet på Kina etter at landet ble angrepet av Russland, Japan og kolonimaktene på 1800-tallet. Invasjonen kom som et sjokk og var en brutal oppvåkning for kineserne, som ikke betraktet Kina kun som et land, men som en sivilisasjon. Kineserne referer til denne perioden, fra 1839 til 1949, som «de hundre årene med nasjonal ydmykelse», noe dagens ledere i Beijing på ingen måte har glemt. Siden den gang har det vært en tilbakevendende debatt i Kina om hvordan man kan modernisere og styrke nasjonen for å unngå slike lidelser og krenkelser som imperialistene forårsaket i Hong Kong.

Del av en gammel fransk postkortserie som karikerte konflikten i Kina og brutaliteten til britiske og russiske imperialister. I denne tegningen ligger engelskmannen på bakken, mens Russland og andre drar i stykker Kina over ham. Kilde: Massachusetts Institute of Technology © 2016 Visualizing Cultures

At denne perioden fortsatt sitter sterkt i minne blant kinesere ble tydelig da The Wall Street Journal i februar i år skrev en lederartikkel om Kina sin håndtering av koronaviruset med tittelen «China Is the Real Sick Man of Asia.» Utenriksdepartementet i Kina reagerte sterkt på den rasistiske og diskriminerende tittelen. Denne typen stereotypiske og negative fremstillinger av kinesere i vestlige medier forekommer ofte, og gjerne er de knyttet til kinesiske turisters oppførsel på reise i vestlige land.

Blant befolkningen i Kina er denne typen fremstillinger med på å bygge opp under en debatt som nettopp handler om å øke «kvaliteten» og styrke identiteten på folket og nasjonen. «China National Tourism Administration» har til og med skrevet en sùzhì-guide for hvordan kinesere som reiser utenlands bør oppføre seg; en slags «dos and don’ts» for å unngå å bli utsatt for rasisme og diskriminering. Det er tydelig gjennom sùzhì -diskursen at kommunistpartiet bruker mye krefter på å fremme det de anser som gode kvaliteter i befolkningen, men også at den kinesiske befolkningen selv er svært bevisst på hva disse kvalitetene innebærer.

Hvordan forbedre sin sùzhì?

I 1986 tok sùzhì-diskursen en enda mer politisk retning, da Deng Xiaoping promoterte ideen om å styrke den sosialistiske borgeren under et plenumsmøte i Sentralkomitéen for Kinas kommunistparti. Dette skulle en gjøre ved å øke sùzhi på fire områder: ideologisk, moralsk, kulturelt og vitenskapelig. Med andre ord skulle en kultivere fram borgere som var lojale mot partiet, men også øke kunnskapene og ferdighetene til disse slik at de kunne bidra til økonomisk vekst.

Hvis man vil reformere sine innbyggere, og i sin tur nasjonen, så er utdanningssystemet et av de første stedene å begynne. På 1990-tallet ble sùzhì implementert i utdanningssystemet og ble synonymt med kvalitetsutdanning 素质教育 (sùzhì jiàoyù) og, indirekte, barneoppdragelse. Siden man bare fikk lov til å få ett barn, skulle man «kultivere» dette barnet maksimalt. Nå skulle man bort fra en eksamensfokusert utdanning og satset i stedet på en mer allsidig pedagogikk. Men først og fremst handlet sùzhì-utdanningen om å bidra til å øke moralen blant skoleelevene. De ble for eksempel oppmuntret til å vaske foreldrenes føtter for å uttrykke sin kjærlighet for dem, noe som også hang sammen med såkalt «barnlig hengivenhet» eller «filial piety»  孝(xiào) som er et grunnbegrep innen konfusiansk etikk.

Studenter vasker sine foreldres føtter. Foto: http://www.news.cn

Hvis man bare jobber hardt nok så kan man (heldigvis) forbedre sin sùzhì! I år 2000 ble boken Harvard-jenta Liu Yiting Sùzhì-kultivering: en vitnesbyrd (哈佛女孩刘亦婷:素质培养纪实) utgitt. Boken ble raskt en bestselger hos middelklassen i Kina. I den beskriver moren til Yiting steg for steg hvordan hun kultiverte sin datters sùzhì hele veien fra graviditeten til hun kom inn på Harvard. Yitings historie er et tydelig eksempel på troen på at alt er mulig hvis man bare jobber med å forbedre sin sùzhì.     

I år 2000 hadde en av fem artikler i kinesiske vitenskapelige tidsskrifter innenfor utdanning og samfunnsvitenskap sùzhì som tema, og i dag finner man begrepet mange andre steder også. Om man søker på sùzhì på Kina sitt alternativ til Youtube, 优酷 Yōukù, for eksempel, kommer det opp masse instruksjonsvideoer om hvordan man kan forbedre og øke sin sùzhì på forskjellige områder, som mental og fysisk helse, lederskap, dating og så videre. Men det dukker også opp mange videoer som illustrerer folk med lav sùzhì, for eksempel mennesker som kjører som idioter i trafikken.

Sùzhì som et multifunksjonelt begrep

Siden den såkalte «reform og åpning» ble lansert i 1978 har Kina begynt fire siviliserings- eller moderniseringsprosjekter som i dag samkjøres med det formål å utvikle landet og styrke befolkningens moralske og politiske bevissthet. De fire prosjektene dekker store temaer, og fokuserer på å fremme sosialisme blant folket 精神文明 (jīngshén wénmíng), å utvikle industri og teknologi 物质文明 (wùzhí wénmíng), å utvikle politiske institusjoner 政治文明 (zhèngzhì wénmíng) og å fremme harmoni mellom mennesker og natur (生态文明 (shēngtài wénmíng).

Sùzhì har alltid akkompagnert (og støttet) disse store politiske siviliserings-kampanjene, men har i dag også blitt en del av hverdagsspråket i Kina. Når man for eksempel snakker med migrantarbeidere eller bønder, så vet mange av dem at de ofte blir beskrevet som en gruppe med lav eller ingen sùzhì. Her kan man observere at disse gruppene velger å bruke alternative formuleringer og begreper, som for eksempel at de har lite «kultur» 文化(wénhuà) når de for eksempel snakker om sitt egen utdanningsnivå, som en bevisst måte å unngå å snakke nedlatende om seg selv. Det mye omtalte sosiale kredittsystemet er også knyttet til tanken om å øke sùzhì hos folket. 

Kjønnsubalanse og «leftover women»

Sùzhì-diskursen har også ført til noen interessante paradokser: som tidligere nevnt er sùzhì sterkt koblet til populasjonskontroll gjennom ettbarnspolitikken, noe som blant annet har resultert i en av verdens skjeveste kjønnsbalanser, med 120 menn per 100 kvinner. Resultatet er at mange frustrerte menn sliter med å finne seg en kvinne å gifte seg med. Men samtidig finner man nå såkalte «leftover women,» på kinesisk beskrevet med den nedsettende termen 剩女(shèngnǚ), på norsk gjerne oversatt med «peppermø». I Kina er dette snakk om ugifte unge kvinner med høy utdannelse som lever selvstendige liv, og som samtidig føder svært få barn. Denne gruppen har med andre ord for høy sùzhì i en kultur der kvinner tradisjonelt har vært forventet å gifte seg opp. Siden ettbarnspolitikken ble opphevet i 2015 på grunn av den for lave fødselsraten og en voksende eldre befolkning, er det nettopp disse kvinnene med ekstra høy sùzhì som regjeringen nå paradoksalt nok ønsker at skal føde flere barn.

I dag er sùzhì-diskursen en blanding av partistatlige politiske kampanjer og enkeltindividers tolkning og bruk. Resultatet er en kombinasjon av uttrykk som både kan være politisk nyttige og interessante, men som også kan, og blir, brukt til normative og sosialt nedsettende analyser av kinesere, også i Norge.

Takk til Rebekka Åsnes Sagild, doktorgradsstipendiat i Kinastudier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) Universitetet i Oslo, for hjelpsomme kommentarer og nyttige innspill på teksten.