Flyktningkrisen i Bangladesh – hva gjør myndighetene?

Rohingya-flyktninger i Ukhia, Cox's Bazar, Bangladesh. Foto: CC BY-SA 4.0

I de fleste flyktningekriser har flyktningene et opprinnelsesland som ikke er det samme som dit de har flyktet til. Rohingyaene, derimot, er de facto statsløse.


Skrevet av Abdul Kadir Khan, doktorgradsstudent ved Universitet i Jyväskylä, Finland.

Rohingya-krisen i Bangladesh skiller seg på denne måten fra alle andre flyktningkriser i Midtøsten, Europa og Afrika. I dag lever over en million rohingyaer under svært krevende forhold i flyktningleirer i Bangladesh, som inkluderer verdens største flyktningleir Kutupalong, i byen Cox’s Bazar, med mer enn 600 000 flyktninger. Minst 787 000 av disse ble tvunget på flukt etter voldsbølgene i 2016 og 2017. Siden 25. august 2017, da militæret i Myanmar begynte med voldelige angrep mot rohingya-befolkningen, har hundretusenvis av rohingyaer flyktet til Bangladesh, men uten å få flyktningestatus. Under lignende omstendigheter i 1992, derimot, fikk rohingyaer drevet på flukt til Bangladesh offisiell status som flyktninger.

Rohingya-flyktninger i Ukhia, Cox’s Bazar, Bangladesh. Foto: CC BY-SA 4.0

Et midlertidig problem?

Bangladesh er ikke internasjonalt pliktig å gi flytkningestatus til rohingyaer fordi landet ikke har signert hverken flyktningkonvensjonen fra 1951 eller tilleggsprotokollen til flyktningkonvensjonen fra 1967. Bangladesh er likevel forpliktet til å beskytte det enorme antallet rohingyaer som kommer inn i landet etter blant annet prinsippet om non-refoulment.

Det endelige målet til Bangladesh når det gjelder rohingyaflyktningene er at de skal vende tilbake til Myanmar, enten frivillig eller ved tvang. Den politiske strategien går altså ut på at om man slutter å presse Myanmar til å godta en returnering av flyktningene, så vil det fortsette å strømme rohingyaer over grensen og inn i Bangladesh. Det myndighetene i Bangladesh frykter for å innrømme er at det er lite sannsynlig at rohingyane vil kunne returnere til Myanmar i nærmeste fremtid, og kanskje ikke på svært lenge.

Myndighetene i Bangladesh er klare over at det er lite sannsynlig å sørge for en trygg returnering av hundretusenvis av rohingyaer i nærmeste fremtid. Samtidig signaliseres det til offentligheten at flyktningene ikke er forventet å bli lenge i Bangladesh. Den restriktive politikken staten fører mot rohingyaflyktningene gjør altså situasjonen deres i leirene enda mer krevende og avhengig av bistand, samtidig som utsiktene for returnering er urealistiske.

Embed from Getty Images

Får ikke jobbe, avhengige av bistand

Området rundt Cox’s Bazar har få ressurser i utgangspunktet, og tilstrømningen av rohingya-flyktninger har økt presset ytterligere. Rohingyaene har allerede gått inn i det lokale arbeidsmarkedet, ofte ved å tilby billig arbeidskraft, noe som har ført til sosioøkonomiske forskjeller og konflikter med lokale arbeidstakere. Rohingyaene har også blitt utnyttet i lokal kriminalitet, som våpensmugling, narkotika og menneskehandel. Cox’s Bazar ligger i rødsonen for narkotikasmugling, og den lokale Naf-elven har lenge vært brukt som rute for smuglerne.

Som respons har myndighetene innført en rekke restriksjoner på rohingyaflyktningene, blant annet et forbud mot å jobbe. Dermed er flyktningene helt avhengige av humanitær bistand. I tillegg blir frivillige arbeidere oppsagt fra lønnede arbeidsprogrammer og heller tilbudt rasjonskort eller daglige pengeutbetalinger på $3,50.

Videre, og med grunnlag i statssikkerheten, har myndighetene satt opp piggtrådgjerder rundt leirene for å kontrollere grensene. Både internett- og mobilnettverk har blitt koblet fra, og smarttelefoner og simkort konfiskert. I tillegg planlegges det en relokalisering av titusener av rohingyaer til den avsidesliggende øyen Bhasan Char.

Embed from Getty Images

Hvilke fremtidsutsikter har rohingyaene i Bangladesh?

Mer enn noe annet er det tydelig at de bangladeshiske myndighetenes restriktive politikk ikke gir en forsvarlig løsning på problemet. Myanmar har ingen intensjoner om å akseptere rohingyaenes krav om anerkjennelse som folkegruppe eller statsborgerskap, og uavhengig av hvilken politikk myndighetene i Bangladesh fører, vil rohingyaene forbli i flyktningleirene i overskuelig fremtid med mindre de blir tvangsreturnerte til Myanmar. Det vil være svært uheldig om en sikkerhetsrelatert situasjon i leirene ga Bangladesh en unnskyldning til å tvinge rohingyaene tilbake til Myanmar. Bangladesh burde derfor iverksette en mer langsiktig plan for en forbedring av rohingyaflyktningenes situasjon i landet. Den kan ikke løses ved hjelp av hverken humanitær bistand eller tvangsreturnering, kun ved en politisk endring som innebærer at Myanmar tar imot rohingyaene med rettighetene deres i behold.

Embed from Getty Images

Artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av Ellen Haugan og Kjersti Litleskare