Barahmasa: Chandayan – Bånd formet i kjærlighet

Chandas sengekammer, med hinduiske malerier

Sist måned feiret verdens muslimer Eid, takkefesten som ender Ramadan. I dag har mange av dem vendt tilbake til en hverdag preget av mistillit og fremmedgjøring.


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London

Barahmasa:
  • Barahmasa («tolv måneder») var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.

Først vil jeg synge om Ham som har skapt vår verden,
solen og månen, praktfullt skinnende, og himmelens krans av stjernetegn,
skaperen av skygge, kulde, og solskinn, av kroppen og all skjønnhet.
Han er skaperen av den strålende mann, kjær for all verden, med navnet Muhammad.

Slik synger Maulana Daud i åpningen av Chandayan, den første av mange islamske romanser som over fem hundre år gikk som farsotter gjennom store deler av Sør-Asia.

Chanda og Lorik. Alle bilder er detaljer fra Chandayan, Hindustani MS 1, Rylands Collection, Manchester, CC-BY-NC-SA.

Islam i India

Den moderne hindunasjonalismens historiesyn forfekter at islamsk innflytelse i Sør-Asia var en ødeleggende kraft som la regionen åpen for europeisk kolonisering. Ironisk nok ble den samme historien tidligere fortalt med like stor innlevelse av atten- og nittenhundretallets britiske imperialister, som dermed kunne fremstille sin utnyttelse av Sør-Asia som en opplyst frigjøring fra forkvaklede muslimer.

Ett av ofrene for denne historiefremstillingen er den indo-islamske kulturen som preget store deler av Nord-India fra tolvhundretallet av og like inn til attenhundretallet. Den kulturelle arven fra denne tiden, og dens mange eksempler på samkvem på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer, kan i dag være vanskelige å få øye på.

Maulana Daud

Så tilbake til Maulana Daud og hans Chandayan. Vi vet fra dens innledning at denne romantiske fortellingen ble ferdigstilt rundt 1380, altså svært tidlig for dens moderne språkføring – kildene er vage, men det er godt mulig Chandayan dermed er den aller første dikteriske fortellingen på det som i dag forstås som hindi.

Maulana Daud ser ut til å ha vært knyttet til hoffet i det daværende Tughlaq-dynastiet, hvis hovedsete lå i Delhi, men hadde kulturelle røtter i Sentral-Asia og var gjennomsyret av persisk litterær kultur. Daud selv var derimot fra det østlige Uttar Pradesh, og hans hindi klinger av hans hjemlige avadhi-dialekt.

Daud stod dermed i skjæringspunktet mellom ulike kulturelle impulser, og dette kommer til uttrykk i hans Chandayan. På den ene siden trakk han på persisk fortellingskunst, særlig i bruken av vendinger fra sufi-islamske inspirasjonskilder. På den andre siden er rammen utpreget hinduisk, og fortellingen selv er lånt fra et folkesagn fra hans hjemegn.

Chanda og Lorik

Historien om elskerne Chanda og Lorik er mangslungen og dramatisk. Chanda er den suverent vakre datteren av herskeren av Govar. Hun giftes bort til adelsmannen Bavan og lever tolv år i hans hus, men Bavan behandler henne dårlig og vender hjem til Govar. Ryktet om hennes skjønnhet sprer seg, og Govar invaderes av en stormforelsket prins. Redningen dukker opp i form av den lokale krigeren Lorik. Under seiersfesten får Lorik og Chanda øye på hverandre, og resten er historie.

De er hodestups forelsket, men utfordringene står i kø. Chanda er gift med Bavan, og Lorik er gift med adelskvinnen Maina. Men Lorik lister seg inn i Chandas sengekammer, og de deler en natt. Kort etter møtes Chanda og Maina tilfeldigvis i tempelet, og den påfølgende krangelen utarter til en brytekamp, som igjen medfører offentlig skam for alle parter.

Brytekampen

Lorik og Chanda innser at hemmelighold ikke lenger er mulig, og sammen rømmer de Govar og reiser østover, til Loriks slektninger. Reisen tar dem gjennom et utall eventyr og episoder. Klimakset inntreffer når Chanda blir bitt av en slange, ligger som død i tre døgn, og våkner til live like før Lorik tenner likbålet.

Til slutt lever de glade dager i øst inntil de får nytt fra Govar, hvor Maina og Loriks mor lever i dyp fortvilelse og fattigdom. Dette klarer ikke Lorik leve med, så han overtaler Chanda til å bli med ham tilbake. Og der ender det! Ingen av manuskriptene inneholder slutten på fortellingen. I noen fortellingstradisjoner ender det med at alle forsones og at Chanda og Maina begge lever som Loriks hustruer. I andre begår Lorik selvmord, og begge kvinnene hiver seg på likbålet hans.

Islam og hinduisme

Men fortellingen er bare en ramme, og Daud er ikke særlig opptatt av dens dramatiske oppbygning. Viktige episoder beskrives kort, mens tilsynelatende uvesentlige scener går over titalls vers. Fokuset er på fortellingens indre mening, og det er i dette Daud nærmer seg den sufi-islamske fortellingskunsten. Lorik og Chandas kjærlighet står for en oppvåkning til en guddommelig side ved tilværelsen, og deres påfølgende kamp og reise dreier seg om å balansere det materielle og det åndelige.

Denne dimensjonen kommer til uttrykk ved flere anledninger. Når Chanda ligger livløs fra slangens bitt, synger den sønderknuste Lorik om en kjærlighet som går hinsides liv og død. ‘Bånd formet i kjærlighet brytes aldri,’, lyder det.

Om én eneste glo fra denne kjærlighetens ild kunne flerre opp og drepe, ville hele skapelsen, fra underverdenen til himmelen, stå i brann på ett øyeblikk.

Lorik sørger over Chanda

På samme vis innleder Lorik deres natt på sengekammeret med vers på vers om hvordan synet av Chanda har gitt ham en fullkommen fødsel i en himmelsk verden. Chanda påpeker at en dypere, gudgitt sannhet ligger grunn til for denne innsikten:

Med sannhet krysser båten havet, uten sannhet synker den til bunns uten å fatte verdens dybde. Sannhet er en venn, sannhet bringer balanse, sannhet styrer båten. Hvorfra bringer du sannheten om at skaperen vil se deg fullendt?

Maulana Daud henviser sjeldent til islam i passasjer som disse, men vektlegger heller fortellingens hindu-kulturelle ramme. Hans beskrivelse av Chandas sengekammer dveler ved hennes samling av malerier som viser scener fra de hinduiske eposene Ramayana og Mahabharata, og scenen med Chanda og Mainas slåsskamp i tempelet følges av en sekvens hvor det hinduiske gudebildet ser kvinnenes blod og rømmer:

Hvis en av dem skulle dø vil Indra selv komme etter meg!

I Chandayan møter vi dermed hverken et hinduisk eller et islamsk India, men en nordindisk kultur hvor hinduisme og islam er tett sammenfiltret.

Chandas sengekammer, med hinduiske malerier

Tolv lengselsfulle måneder

For Sør-Asias kulturhistorie er Chandayan imidlertid kanskje mest kjent for å bringe ett tidlig eksempel på den populære sjangeren barahmasa, som også har gitt denne spalten sitt navn. En barahmasa – ‘tolv måneder’ – er en syklus på tolv dikt, ett for hver måned, som typisk lar en lengselsfull elsker ligne sine følelser med de vekslende årstidene.

Sjangeren rommer endeløse variasjoner, men viser seg i Chandayan på sitt mest klassiske. Slående nok er det hverken Lorik eller Chanda som kommer til uttrykk, men Maina, Loriks forlatte hustru. Etter Lorik og Chandas flukt, kommer en karavane på vei i samme retning forbi den sørgende Maina. Deres leder, Sirjan, spør om han kan bringe et budskap fra henne og Maina svarer med en barahmasa.

Om måneden shravan, tilsvarende overgangen fra juli til august, når regntiden herjer som verst, forteller Maina at

mine øyne regner konstant, de hviler ikke en eneste dag, men fyller verdens brønner og grøfter til den uttørrede jorden bærer en ny drakt.

Gjennom regn og kulde følger vi Mainas lidelse, og innser at hun, i likhet med Lorik og Chanda, lengter etter en kjærlighet som trøster, stiller, og avklarer. Vi kan avslutte med måneden jyestha, fra tampen av mai og inn i juni, og slutte oss til Mainas bønn om befrielse fra innestengt hete.

Så hett som månen Chanda sang om sin sol, Lorik,
Brenner solen jorden med hete i måneden jyestha.
Som jorden selv står jeg, Maina, i brann,
og hører dens fortelling om adskillelse.
Sorbet, isvann, begge smaker av ild,
min kropp er for het for sandeltre, parfyme og aloe.
Folk steller med husene sine, klargjør tak for regntiden,
alle kvinner nyter sine hjem og sine menn.
Sirjan, be Lorik vende hjem som vann i en elv,
be ham komme og slukke denne brennende kvinnen!