Barahmasa: Chaurasi Vaishnavan – Nådens mysterier

Krishna slik han skildres i tradisjonen etter Vallabha. Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Chaurasi Vaishnavan ki Varta – ‘Fortellingen om de åttifire vaishnavaer’. Bak denne noe ugjennomtrengelige tittelen hviler en av det tidligmoderne Indias mest imøtekommende tekster. Dette er også ett av få eksempler på hindiprosa fra før 1800-tallet og byr dermed på en helt unik historisk stemme.


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London


Kort fortalt er Chaurasi Vaishnavan en samling fortellinger om disiplene til filosofen Vallabha. Men der man kanskje kunne forvente en traust rekke med fromme hagiografier, er Chaurasi Vaishnavan snarere en helt unik blanding av narrativ som strekker fra det nært menneskelige til det komisk bisarre. I uttrykk står Chaurasi Vaishnavan nærmere den modernistiske flettverksromanen enn middelalderens helgenhistorier.

Barahmasa:
    Barahmasa («tolv måneder») var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.

Vallabha og nådens vei

En vaishnava er en som følger Vishnu i en av hans former, som for eksempel Krishna. En av det tidligmoderne Indias toneangivende vaishnavaer var nettopp Vallabha. Kildene (og kranglene) om hans liv og levnet er mange, men her er det mer enn nok å vite at han var en sørindisk filosof som på starten av femtenhundretallet bosatte seg i Vrindavan, like ved dagens Agra, hvor Krishna skal ha tilbrakt sin barndom og ungdom blant gjeterne.

Krishnas nåde, skrev Vallabha, frigjør oss fra gjenfødsel og forener oss med det guddommelige. Hans sanskritavhandlinger dannet grunnlaget for en helt ny og distinkt hindu-tradisjon – Nådens Vei (pushti marg). Krishnas tilhengere, altså vaishnavaer, kan gjøre mye selv for å nærme seg frelsende frigjørelse, men det siste, avgjørende steget skjer kun ved Krishnas aktive inngripen i form av nåde.

Dette er vel og bra, men ettersom Nådens Vei vokste som organisasjon, spesielt fra 1541 av under ledelse av Vittalnath, Vallabhas sønn, oppstod tydeligvis også behovet for mer tilgjengelige forklaringer og praktiske retningslinjer. Løsningen kom i form av folkelig fortellingslitteratur.

Lord Vishnu lying on the thousand-headed lord of the serpents, Anantha. Gouache painting by an Indian artist.
Vishnu. Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Åttifire liv

De tidligste fortellingene antas å stamme fra talene til Gokulnath, Vallabhas sønnesønn, og dreier seg om den første generasjonen av innvidde i Nådens Vei. De ble nedtegnet på begynnelsen av sekstenhundretallet – det aller tidligste overlevende manuskriptet er fra 1640 – og er i dag altså kjent som nettopp Chaurasi Vaishnavan.

Gjennom de åttifire vaishnavaene møter vi et mangfold av kvinner og menn. Her er alt fra eventyrlige beretninger om den blinde sangeren Surdas og hans besøk ved mogulkeiseren Akbars hoff til skildringer av dagligvarehandling og matlaging. Tonen er tilbakelent og muntlig, men samtidig både engasjerende og avvæpnende intim.

Delhi: a woman grinding grain into flour. Watercolour by an Indian painter.
En kvinne kverner mel. Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Overtramp og nåde

Enkelte av vaishnavaene er langt fra dydsmønstre. Vi finner blant annet Kumbhandas Gorva, som banner ramsalt i tempelets aller helligste, og Krishnadas Adhikari, som forelsker seg i en prostituert danserinne og bringer den utkårede til tempelet for å synge og danse. I en annen episode ryker sistnevnte Krishnadas uklar med Vittalnath, Vallabhas sønn, og bruker sin stilling som tempelets oppsynsmann til å utestenge ham i seks måneder, et overtramp enkelte tilhengere av Nådens Vei den dag i dag sliter med å godta.

Men disse fortellingene om overskridelser er deler av en større helhet i Chaurasi Vaishnavan. Vallabha understreket alltid at Krishnas nåde er tilgjengelig for alle og enhver – det er kun Krishna som avgjør hvem hans nåde omfavner, ikke samfunnets vilkårlige regler.

Når danserinnen dør og etterlater en mor som ikke kan brødfø seg selv, gir Krishnadas Adhikari henne tusen rupi, en for datiden enorm sum, og roses for dette. Hans grunnleggende kjærlighet for Krishna trekkes aldri i tvil. Den uanstendig bannende Kumbhandas Gorva skildres som ellers uklanderlig hva mellommenneskelig anstendighet angår. På hvert sitt vis er de også eksempler til etterfølgelse, for Krishna har rom til alle og ingen kan forutsi nådens veier.

Frelse til salgs

En av de mest unike fortellingene i Chaurasi Vaishnavan finner vi i kapitlet om Prabhudas Jaloti, som på et tidspunkt gir seg avsted til markedet for å handle inn yoghurt (dahi) til aftensmaten i tempelet. Der møter han på en gjeterkvinne som kan se en from mann på lang vei og byr på en pruterunde av de helt sjeldne:

Har du yoghurt, spurte han. Ja, jeg har yoghurt, sa hun. Da tar jeg litt, sa han. Okay, sa hun, og tok frem litt yoghurt. Hva er prisen, spurte han. Hva gir du, sa hun. Jeg gir hva du ber om, sa han. Okay, sa hun, gi meg to paise og frelse. Klart det, sa han, her er to paise og frelse. Jeg vil ha det på papir, sa hun. Prabhudas skrev det ned på en lapp for henne, tok yoghurten, og gikk hjem.

Samme kveld får Vallabha nyss om Prabhudas’ eskapader og sier tydelig hva han mener: ‘Frelse kan du ikke gi bort’. Gjeterkvinnen er derimot triumferende overfor skeptiske venner: ‘Han er en stor tilbeder av Krishna og hans ord er sant’. Siden dør gjeterkvinnen og en budbringer fra Yama, døden selv, kommer for å hente henne.

Savitri was the daughter of King Aswa-pati and wife of Satyavan. Satyavan was destined to die within a year of their marriage, but when the fatal day came, Savitri pleaded with Yama for her husband's life. So impressed was Yama of Savitri's devotion that he granted her three boons, but Savitri begged and followed Yama until he restored Satyavan to life
Yama (til venstre). Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Men Yamas utsendte avskjæres av en budbringer fra Vishnu, som stolt kan erklære at:

Hun her er gitt frelse av Prabhudas, Vallabhas tjener. Se bare der, hun har fått det skrevet på en lapp hun har knyttet til borden på sarien.

A woman wearing a red sari. Gouache painting on mica, by an Indian artist.
En kvinne i sari. Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Dette overhøres av den avdøde gjeterkvinnens bror, som tydeligvis har sin søsters teft for gode forretninger. ‘Ta med meg også!’ sier han. Dette går ikke, men broren går med på å avlegge et besøk til Vallabha og la seg innvies i Nådens Vei. Dermed forlater Vishnus budbringer og gjeterkvinnen ham og denne ellers komiske episoden får en gripende avslutning:

Gjeterkvinnens bror fant papirbiten i sarien hennes, brettet den ut, og leste det som stod. Da brast han i gråt. Og slik handlet Prabhudas i tråd med Vallabhas og Krishnas nåde.

Nådens mysterium

I Chaurasi Vaishnavan fremtrer altså Krishnas nåde som et av livets grunnleggende mysterium, og fortellingene gir rom for meningsutveksling og undring. Ett sted får vi høre hva Damordas, Vallabhas aller første disippel, tenker om saken:

Vallabha er større enn Krishna. For hva er størst, rikdommen eller giveren? Blant de som har stor rikdom, er det den som gir som anses som den fremste. All Vallabhas rikdom er Krishna, og gjennom ham har jeg fått livets gave. Derfor mener jeg Vallabha er størst av alle.

Men vi hører også om Laghupurushottamdas, som har et helt annet syn:

Laghupurushottamdas oppfattet Vallabha og Krishna som én og samme essens. Slik han forstod det var Vallabha den manifesterte Krishna. Laghupurushottamdas kjente ingen annen natur. For ham var Krishna og Vallabha ett.

For Damodardas er Vallabha tydeligvis en som kan bringe oss til Krishna, og dermed enda større enn Krishna selv, mens Laghupurushottamdas ser dem som ett og det samme. Chaurasi Vaishnavan prøver aldri å glatte over de ulike oppfatningene – både Damodardas og Laghupurushottamdas er, på hvert sitt vis, hengivne til Krishna og dermed ‘nådens begre’.

Gjennom alle tolkninger, fortellinger, og gjerninger i Chaurasi Vaishnavan er det nettopp hengivenhet som står igjen som nøkkelen til nåde. Og blant alle vaishnavaene med sine ulike eksempler på hengivenhet er det kanskje den ytterst knappe beretningen om Uttamshlokdas som best uttrykker denne kjerneinnsikten:

Uttamshlokdas lagde maten for Vittalnaths disipler og han sang mens han serverte dem. Alle disiplene kalte ham ‘mor’ og han serverte dem med kjærlighet, og derfor var Vittalnath meget fornøyd med ham. Slik ett nådens beger var Uttamshlokdas, og en hengiven tjener for Vallabha, og derfor kan ikke hans liv gjøres rettferd i skrift.

A man washing dishes. Gouache painting on mica by an Indian artist.
En mann tar oppvasken. Foto: Wellcome Collection, CC BY 4.0.