Japan etter Abe

Shinzo Abe. Foto: CC 2.0

Shinzō Abe har rukket å bli Japans lengstsittende statsminister noensinne, men etterlater seg et land som står overfor flere utfordringer. Hva kan vi forvente i japansk politikk etter Abe?


Skrevet av Axel Julsrud, masterstudent i Modern International and Transnational History, Universitetet i Oslo


Fredag 28. august kunngjorde Japans statsminister Shinzо̄ Abe at han trekker seg fra stillingen sin grunnet helsemessige årsaker. Den 14. september møtes det liberaldemokratiske partiet (LDP) for å bestemme formelt hvem som skal ta over som partiets leder, og dermed statsminister. Samtidig konsolideres opposisjonen for å utfordre regjeringen ved neste Riksdagsvalg. Vil Abes etterfølger klare å samle nok støtte til å lede Japan gjennom koronakrisen?

Ledende kandidat: Yoshihide Suga

Kandidaten som blir valgt 14. september skal styre Japan ut resten av Abes periode, som utløper ved neste valg 22. oktober 2021, eller tidligere dersom det avholdes nyvalg. Det er allerede én kandidat som utpeker seg som soleklar favoritt: Yoshihide Suga (71), nåværende sjefssekretær for kabinettet (chief cabinet secretary), har allerede fått støtte av fem av LDPs syv største interne fraksjoner. Dette betyr at Suga har nok støtte blant partiets Riksdagsmedlemmer til å være garantert statsministerposisjonen dersom stemmegivningen går som forventet.

File:VOA interviews Yoshihide Suga.jpg
Yoshihide Suga – Japans neste statsminister? Her fra 2013. Foto: Voice of America / CC

         

Japans politiske situasjon
  • Riksdagen velges av folket og utpeker regjeringen. 710 representanter er fordelt mellom to kamre, 245 i overhuset og 465 i underhuset.
  • LDP har styrt Japan sammenhengende siden partiets grunnleggelse i 1955, med unntak av to korte perioder fra 1993-4 og 2009-12.
  • Dragkamp mellom interne fraksjoner i partiet har historisk resultert i hyppige lederbytter og ministerkabaler i LDPs regjeringer. Abes åtte år med politisk stabilitet regnes som en av hans største prestasjoner.

Mer av det samme?

Suga regnes for å være en kandidat som representerer kontinuitet. Som sjefssekretær for kabinettet har han de siste åtte årene vært ansvarlig for overordnet styring av LDPs politikk, og han omtales gjerne som Abes “høyre hånd”. Etter å ha offentliggjort sitt kandidatur for lederstillingen har Suga uttalt at han vil videreføre den avtroppende statsministerens politikk på flere områder. Blant annet vil han fortsette kravet om grunnlovsendring for å gi lovlig hjemmel til Japans «selvforsvarsstyrker». Da Japans pasifistiske grunnlov ble innført i 1947 ble de militære styrkene oppløst, med unntak av en liten styrke som kun skulle brukes til forsvar av de japanske øyene. Denne styrken ble etterhvert utvidet og er i dag aktive også utenfor Japan som fredsbevarende styrker i FN.

Videre vil Suga fortsette å vektlegge det bilaterale forholdet mellom Japan og USA som en grunnleggende del av landets sikkerhetspolitikk, og opprettholde en mye omdiskutert forbruksskatt på 10 prosent.

Favoritt blant velgerne, mangler støtte i partiet

Sugas største utfordrer er tidligere forsvarsminister Shigeru Ishiba (63). Ishiba er med 34,3% oppslutning i en nylig meningsmåling velgernes favorittkandidat til å ta over etter Abe, men dette vil trolig ikke være nok for å sikre seg lederposisjonen. Innad i LDP har personlige nettverk historisk sett vært svært viktige for ambisiøse politikere. Avtroppende statsminister Shinzō Abe er et godt eksempel på dette: både Abes bestefar og grandonkel har vært statsministre, og Abes far ledet sin egen fraksjon i LDP. Som Abes «høyre hånd» er det ikke overraskende at det er Yoshihide Suga som overtar den avtroppende statsministerens støtte innad i partiet.

File:Ishiba Shigeru 2012.jpg
Shigeru Ishiba, tildligere forsvarsminister og utfordrer i ledervalget. Her i 2012. Foto: TTTNIS / CC0 1.0

Sugas motstander i kampen om ledelsesvervet, Ishiba, som har stilt i alle LDPs ledervalg siden 2012, er spesielt populær i rurale områder, og karakteriseres som «en som kan appellere til alle mennesker fra alle samfunnslag og utdanningsnivåer». Til tross for sin popularitet og høye profil i japansk politikk mangler Ishiba den typen politisk nettverk på toppnivå som Abe har kunnet nyte takket være sin familie, og som Suga kjapt sikret seg gjennom sin allerede etablerte posisjon innad i partiet. Dette kan forklare hvorfor Ishiba nærmest har mistet sjansen til å bli utpekt som leder før valgkampen offisielt har begynt. På toppen av dette kommer ekstraordinære endringer i selve valgprosessen, som gjør vondt verre for Ishiba.

Forfatters visualisering basert på meningsmåling fra Kyodo News, 30.august.

Mindre demokratisk ledervalg

LDPs generalråd bestemte 1. september at den pågående koronapandemien gjorde det nødvendig å begrense antallet lokale stemmer i ledervalget. Vanligvis velges partilederen av et likt antall stemmer fra henholdsvis Riksdagsmedlemmer og medlemmer av lokale grupperinger i partiet, med 394 stemmer hver. I år vil kun 141 stemmer fra de lokale grupperingene telles. Argumentet for denne forkortede valgprosessen er at det skal forhindre et politisk vakuum i en tid hvor landet trenger sterk og tydelig ledelse.

Men endringene blir også kritisert som en måte å ekskludere Ishiba på, som har sin sterkeste støtte blant LDP-medlemmer utenfor Riksdagen. Dersom valgprosedyren hadde gått som normalt ville det teoretisk sett være mulig for Ishiba å vinne ledervalget den 14. september, men Sugas støtte blant Riksdagsrepresentantene og den forkortede prosessen gjør dette til en matematisk umulighet. Avisen Asahi konstaterte at avgjørelsen til LDPs generalråd var “tydelig ment for å forhindre Ishiba fra å vinne”.

Økonomiske utfordringer etter Abe

Japan ble, i likhet med resten av verden, hardt rammet av koronapandemien økonomisk. Abes regjering har siden 2012 satset hardt på et tresidig økonomisk program, populært kalt “Abenomics”, for å blåse liv i landets stagnerte økonomi. De tre sidene var kvantitativ lettelse på enorm skala; et kredittfiniansiert konjunkturprogram; samt strukturelle reformer og dereguleringer. Et av hovedmålene med disse tiltakene var devaluering av den nasjonale valutaen, yen, for å øke importinntektene.

Med utbrudded av Covid-19-epidemien sank den globale etterspørselen etter japanske varer og tjenester dramatisk, og Abe-administrasjonen ble således nødt til å anerkjenne et rungende nederlag i en av sine politiske kjernesaker. “Abenomics” beskjedne suksesser ble visket ut i løpet av uker, og BBC kunne i august melde om den største tilbakegangen i den japanske økonomien siden målingene begynte i 1980. Abes etterfølger vil på nytt måtte konfrontere en enorm offentlig gjeld, en deflasjon som har hjemsøkt landet i tiår, samt store demografiske utfordringer knyttet til en aldrende befolkning, lav fødselsrate, og lav innvandring.

Embed from Getty Images

Utfordringer på utenlandsfronten

Japans utenrikspolitiske forhold til stormaktene Kina og USA er også under press. Handelskonfliktene mellom Beijing og Washington setter Tokyo i klem, og det er tenkelig at det vil komme økt press fra Washington om at den nye statsministeren må “velge side”, for eksempel gjennom økte bidrag til landenes bilaterale forsvarsavtale. Abe dyrket et personlig vennskap med president Donald Trump som Tokyo ikke lenger kan regne med i forhandlinger med Washington, uansett hvem som vinner presidentvalget der i november i år. Forholdet med Kina, som sterkt preges av den territorielle disputten over Senkaku/Diaoyu-øyene, har kun blitt verre under Abes periode som statsminister.

I tillegg har historiske problemer knyttet til Japans kolonisering av Koreahalvøya (1910-1945) på nytt blusset opp mellom Seoul og Tokyo, og det bilaterale forholdet mellom landene karakteriseres som ekstremt dårlig. Den sørkoreanske høyesteretten dømte i 2018 det japanske selskapet Nippon Steel til å kompensere fire sørkoreanere for tvangsarbeid under annen verdenskrig. Abe-administrasjonen har ført en kompromissløs politikk som svar, og har, som en ansatt i Japans utenriksdepartement har uttalt, ikke veket «en millimeter» fra sin posisjon. Det er imidlertid en mulighet for å forbedre dette forholdet nå som Abe, upopulær i Sør-Korea, byttes ut med en ny statsminister.

Embed from Getty Images

Konsolidering i opposisjonen

Abes regjering har holdt på makten siden 2012 mye takket være en fragmentert opposisjon, men det er ingen selvfølge at denne trenden vil fortsette. 1. september annonserte de to største opposisjonspartiene, det japanske konstitusjonelle demokratiske parti (DKPJ) og det demokratiske partiet for folket (DPFP), at de vil slås sammen til et nytt parti den 15. september. DKPJs leder Yukio Edano (56) fremstår som mulig leder av det nye partiet.


File:Yukio Edano in SL Square on 2017 - 4.jpg
Yukio Edano, leder av DKPJ, her i 2017. Foto: Kim Youngjoon / CC 2.0

Opposisjonspartier i Japan har slått seg sammen, splittet opp, og endret navn flere ganger etter perioden med opposisjonsstyre i 2009 til 2012, når Japans demokratiske parti (DPJ) ledet landet. Det er derfor liten grunn til å regne med at et nytt opposisjonsparti vil utgjøre en betydelig trussel for LDP uten videre. Men et upopulært ledervalg, satt sammen med en pågående koronakrise, kan blåse vind i seilene til partiets utfordrere. Kanskje nettopp for å møte denne utfordringen går det i følge Ichiro Ozawa, medlem av DPFP, rykter om oppløsing av underhuset i Riksdagen og påfølgende nyvalg.

Mulig nyvalg

Det er ikke eksepsjonelt at det blir skrevet ut nyvalg i Japan, snarere tvert om. Regjeringen har makt til å oppløse underhuset i Riksdagen og innkalle til nyvalg, noe som gjerne gjøres når timingen er gunstig for regjeringspartiet. Et nyvalg raskt etter valget av ny leder for LDP vil ikke bare gi det nye opposisjonspartiet liten tid til å organisere seg, men vil også gi LDPs nye leder et ferskt mandat til å styre landet etter partiets ønsker, uten umiddelbar frykt for meningsmålingene.

Å oppløse underhuset midt i en global pandemi vil imidlertid sannsynligvis oppleves som uansvarlig av landets velgere. Landets neste statsminister kan bli sittende med lav oppslutning grunnet partiets relativt udemokratiske ledervalg, og med ekstremt begrensede muligheter for å styrke sitt demokratiske mandat på kort sikt.

Stabilitet kan være avgjørende

Selv om timingen i år er ekstremt uheldig, er denne typen udemokratisk personpolitikk ikke oppsiktsvekkende i seg selv i japansk kontekst. De konservative fraksjonene i LDP som styrer landets fremtid vil trolig møte kritikk fra en samlet opposisjon og et betydelig antall velgere som føler seg ignorert gjennom kynisk politisk taktikk og de prosedurale utmanøvreringene av Ishiba. Til tross for dette ser det likevel ut som kontinuiteten Suga representerer kan hjelpe ham å mobilisere akkurat nok støtte blant et tilstrekkelig antall velgere, og dette virker også å stemme i meningsmålingene. Mest av alt ønsker det japanske folket trolig en stabil regjering som kan få landet trygt gjennom Covid-19-krisen. Det endelige oppgjøret med LDPs «korridorpolitikk», hvis det i det hele tatt kommer, vil sannsynligvis komme på et senere tidspunkt.