Barahmasa: Tulsidas – En sjø av Rams gjerninger

Lakshmi flankert av to elefanter. Vannmaleri i kalighat-stil, ukjent kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Divali feires over hele verden, og på tvers av sørasiatiske tradisjoner, men for hinduer er feiringen nært knyttet til fortellingene om Ram og hans seier over den demoniske Ravan.


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London


Høsten er kommet og dermed er tiden snart inne for lysfesten divali, som i år faller i den andre uken av november. Hjem ryddes, familier samles, lys tennes, og vinduer åpnes så den lykkebringende gudinnen Lakshmi kan komme inn og bringe velstand og godt hell for året som kommer.

Av alle som har fortalt disse fortellingene er det få som har blitt hørt så bredt som dikteren Tulsidas. Hans episke hindi-diktverk Ramcaritmanas – ‘Rams gjerningers innsjø’ – ble av britene omtalt som ‘Nord-Indias bibel’, og har mer enn kanskje noen andre versjoner formet bildet av Ram som i dag diskuteres og tilbedes av mange hundre millioner mennesker.

Rama med fullt hoff. Maleri med ekte gull, ukjent kunstner. Wellcome Collection, CC BY
4.0.

Historien om Ram


Fortellingene om Ram har røtter langt tilbake i antikken, men fikk sin klassiske utforming i sanskritdiktverket Ramayana av den legendariske poeten Valmiki, muligens et par århundre
før Jesu fødsel. Meget kort fortalt er dette historien om Ram, kongssønn i Ayodhya, som takket være en intrigant stemor ender opp med å forlate kongeriket og overlate kongsarven til sin halvbror til fordel for et mangeårig eksil. Med på følget er hans bror Lakshman og hans ikonisk trofaste kone Sita.


Etter en serie eventyr tar ting en mørk vending idet den demoniske Ravan, konge over øyriket Lanka, får øye på Sita og forelsker seg. Ravan kidnapper henne og setter henne i fangenskap. En utrøstelig Ram får uventet hjelp fra en apekonge og hans hær, ledet av
publikumsfavoritten Hanuman. Apene makter å bygge en bro over til Lanka og en grusom krig innledes med mange tap på begge sider og en rekke dramatiske episoder og politisk renkespill. Til slutt beseirer Ram den tihodete Ravan på slagmarken, og vender lykkelig hjem til Ayodhya sammen med Sita og Lakshman, hvor han tar sin rettmessige plass som konge

Hanuman viser at hjertet hans rommer Ram og Sita. Kalighat-maleri, ukjent indisk kunstner.
Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Ut av dette skjelettet har man gjennom årtusenene fått en uendelig rekke variasjoner i form av diktverk, billedkunst, skulpturer, dramatikk, sanger, og religiøse praksiser. Fortellingen spredte seg fort hinsides India, og vi finner urgamle fortellinger om Ram over store deler av Asia. Selv Arne Garborg gjorde i sin tid et forsøk på en oversettelse fra engelsk under navnet Rama-kvædet. Særlig toneangivende var altså Valmikis sanskritversjon, hvor Ram til slutt røpes å faktisk være en inkarnasjon av guddommen Vishnu.

Ram, Lakshman og Sita. Ukjent thailandsk kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

«Fortellingen spredte seg fort hinsides India, og vi finner urgamle fortellinger om Ram over store deler av Asia. Selv Arne Garborg gjorde i sin tid et forsøk på en oversettelse fra engelsk under navnet Rama-kvædet.»

En av Tulsidas’ nyvinninger i hans Ramcaritmanas er at han lar det være klart fra starten at Ram faktisk er en gud, både for Ram selv, de øvrige karakterene, og Tulsidas’ eget publikum. Dette gir hans versjon av fortellingen en helt egen tone og dynamikk, og det er denne som ligger til grunn for de fleste fremstillingene av Ram vi møter i dag.

En sjø av gjerninger – og perspektiver

Tulsidas levde og arbeidet på slutten av femtenhundretallet og skal ha gått bort rundt 1623. Han forfattet en stor mengde arbeid om ulike tema, men det er altså Ramcaritmanas som fremstår som hans ubestridte mesterverk. Gjennom dets berømte åpning antar verket både svimlende og umiddelbare dimensjoner, idet Tulsidas forklarer at hans egne tilkortkommenhet som dikter overstiges av hans hengivelse for Ram. For Tulsidas er Ram mer enn en konge eller en inkarnasjon av Vishnu, han er den høyeste guddommelige virkelighet og samtidig umiddelbart tilstedeværende. I en berømt passasje bygger han også bro over flere av sin samtids teologiske posisjoner og erklærer stolt at Rams navn rommer dem alle.

Ram hos apene. MS Hindi 335, en kopi av Ramcaritmanas. Wellcome Collection, CC BY
4.0.

«For Tulsidas er Ram mer enn en konge eller en inkarnasjon av Vishnu, han er den høyeste guddommelige virkelighet og samtidig umiddelbart tilstedeværende.»

Men hvordan skal så en ydmyk dikter kunne yte historien om Ram rettferdighet? Dette problemet angriper Tulsidas gjennom en komplisert billedbruk som formidler at Ramcaritmanas er i seg selv formet som den mytiske sjøen av Rams handlinger.

De syv kapitlene er trinnene som leder til sjøen
som gjennom innsiktens øyne fryder hjertet.
Rams storhet er grenseløs og transcendent,
Fortellingen om denne er vannets uante dybde.
Ram og Sitas ære vender vannet til nektar
som tindrer av poetiske ligningers bølgespill.
Firelinjede vers danner tette vannliljer,
Dikteriske virkemidler muslingers perler,
lyriske fraser og vakre rim
underskjønne lotuser i alle farger.

Tulsidas utvikler bildet over vers på vers og finner en plass til hver minste bestanddel av hans Ramcaritmanas, inntil hans lyttere selv blir invitert inn og beskrevet som pilgrimer til Rams innsjø. Idet Tulsidas er i ferd med å begynne selve fortellingen er han, som oss lyttende pilgrimer, både beruset og ekstatisk avklaret av å bade i innsjøens vann.

Min lengten, min ydmykhet, min stakkarslighet,
Vendes av dette vidunderlige vannet til yr letthet.
Gjennom hørselen virker dette miraklet,
det stiller begjærets tørst og renser hjertet.

Men hvem forteller historien? Dette er en grunnleggende dimensjon ved bildet og Ramcaritmanas selv. ‘Vakre samtaler, formet gjennom dyp kontemplasjon’, skriver Tulsidas,
‘utgjør de fire stigningene opp til den hellige innsjøen’.

Profesjonelle fortellere beretter historien om Ram. Gouache, ukjent indisk kunstner.
Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Én enkelt forteller kan ikke formidle helheten og dermed bringe lytteren til Rams innsjø, og følgelig lar Tulsidas historien fortelles av fire ulike fortellere på en og samme tid. Guden Shiva forteller den til sin kone Parvati, vismannen Yajnavalkya til sin kollega Bharadvaj, kråken Bhushundi til ørnen Garuda, og Tulsidas selv til sitt publikum. Gjennom Ramcaritmanas vever Tulsidas sammen disse fire fortellerparene til de utgjør en svimlende helhet som gjennom sine ulike perspektiver på historien samlet sett tillater et glimt av Rams innsjø.

Shiva og Parvati. Vannmaleri i Kalighat-stil, ukjent indisk kunstner. Wellcome Collection,
CC BY 4.0.

Ayodhya, adskillelse, og gjenforeninger

I moderne tid har tanken om den hjemvendte Rams herredømme over Ayodhya fått en betent politisk dimensjon, hvor hindunasjonalistiske idéer om dagens Ayodhya som Rams faktiske fødested har gitt grobunn for anti-islamske strømninger som har kostet flere tusen menneskeliv og forårsaket ødeleggelsen av uerstattelig islamsk kulturarv.

Ayodhya anno 1785. Farget etsning av William Hodges. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Tragisk og ironisk er det da at Ramcaritmanas’s litterære stil har tydelige inspirasjonskilder i islamske romanser, som var høypopulære i Tulsidas levetid, f.eks. Candayan. Selv idéen om en hellig innsjø som kjernen for diktverket opptrer i den islamske romansen Mrigavati, hvor vi finner nettopp en tilsynelatende magisk innsjø med fire bredder. Innsjøen, manas, var i det hele tatt brukt på tvers av religiøse kulturer i Tulsidas’ samtid som et bilde på en mystisk dybde som rommer tilværelsens essensielle bestanddeler.

En asket ved en innsjø. Detalj fra MS Hindi 197. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Over hele verden går vi nå en divali i møte preget av usikkerhet og adskillelse fra familie og venner. I det vi tenner lys for å ønske Lakshmi inn i håp om at hun vil skjenke oss bedre lykke for 2021, kan vi avslutte for denne gang ved å se til Tulsidas’ beskrivelse av Ram og Sitas hjemkomst til Ayodhya. Ram, den ytterste guddom, møtes først av sin bror Bharat, og deres gjenforening er gjennomstrømmet av den magiske innsjøens dyp.

Tårer strømmet fra Rams øyne og hans underskjønne kropp skalv av bevegelse
idet han, de tre verdeners hersker, trykket sin bror til sitt bryst.
Jeg har ingen bilder eller ligninger som kan formidle synet av herren som gjenfant sin bror,
for deres favntak var som kjærlighet og lengsel forent i én kropp.
Ram, nådens herre, spurte etter sin brors velferd,
men ordene ville ikke komme til Bharat.
Lykken han kjente var hinsides sinn og språk –
kun de som har erfart den vil forstå.
‘Alt er vel med meg,’ sa han til slutt, ‘for du har sett min ulykke
og velsignet meg ved å la meg få se deg.
Jeg druknet i adskillelsen hav og du, nådens skattkammer,
har grepet hånden min.’

Illustrert detalj fra MS Hindi 335, en kopi av Ramcaritmanas. Wellcome Collection, CC BY
4.0.