Tama: lykkekatten som ble stasjonsmester

Den lykkebringende katten maneki-neko. Bilde via Flickr.

Da en landlig toglinje i Japan holdt på å gå konkurs, satte firmaet inn en katt i rollen som stasjonsmester. Populariteten og mediedekningen bruste rundt lykketalismanen Tama, katten som reddet Kishigawa Line. Hvordan kan vi forstå henne som symbol for hell og lykke?


Skrevet av Silje Videsjorden, som nå fullfører en mastergrad i Asia- og Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo, med hovedoppgave om katten Tama.


Stasjonsmester Tama

Tama var en løskatt født i nærheten av Kishi stasjon, endestoppet til den landlige Kishigawa-toglinjen i Wakayama, Japan. Grunnet lavt antall reisende og dårlig økonomi var stasjonen ubemannet, og linjen var i ferd med å gå konkurs. I et forsøk på å gi linjen et popularitetsløft, satte firmaets president, Mitsunobu Kojima, Tama inn som offisiell stasjonsmester, med tilhørende hatt, medaljong, og frakk. Fra 2007 tok hun plass som firmaets ansikt utad, og jobbet faste dager på stasjonen, i tillegg til arrangementer og feiringer. Kishis stasjonsbygg ble pusset opp med katteører på taket, og Tama fikk sitt eget tog, designet av Eiji Mitooka, som ellers er mest kjent for sine elegante lyntog. Turister og mediestasjoner kom langveisfra for å møte henne, og firmaet har anslått at “Tama-effekten” resulterte i en økning på 300 000 passasjerer årlig. Da hun døde i 2015, fikk Tama sin egen helligdom plassert på stasjonen, og ble selv opphøyet til shinto-gudinne. Nitama, eller Tama II, fulgte i hennes potespor, og er nå hennes etterfølger som regjerende stasjonsmester på Kishi stasjon, med sin kollega Yontama, Tama IV, på en stasjon noen stopp unna. Tama III er langt fra oversett, men har blitt utplassert hos et annet togfirma, som fungerende direktør for togmuseet Okaden i Okayama.

Katten Tama i egen person. Bilde via Flickr.

Vinkekatten, maneki-neko

Gjennom Japans historie og folkeeventyr har katter danset mellom flere forskjellige roller. De har vært fryktet, elsket, og tilbedt. De lusker rundt gatehjørner, besøkes i kattekafeer, eller tar over hele øyer. En av de mest kjente japanske kattene er imidlertid den heldige vinkekatten. Maneki-neko er i dag blitt et ikon som kjennes igjen over hele verden, der den sitter på bakbeina og vinker, smilende. Enten du betaler for et måltid i Tokyos Akihabara-distrikt, eller henter sushi på Carl Berners plass i Oslo vil det ofte være en maneki-neko til stede for å tiltrekke lykke – og kunder. Noe mange utenfor Japan kanskje ikke er klar over, er at katten ikke bare vinker til deg, men vinker deg til seg, som er en viktig del av ikonografien i forbindelse med Tama. Gōtokuji-tempelet i Tokyo hevder å være selve opprinnelsesstedet til den hvite lykkekatten, og i et hjørne av tempelet står det dusinvis på rad og rekke.

En horde av maneki-neko utstilt ved Gōtokuji-tempelet. Bilde via Flickr.

Opprinnelseshistorien

Det konkrete opphavet til vinkekatten er vanskelig å bestemme, men symbolet har røtter til en eldre folkehistorie. Selve detaljene kan variere, men innholdet er stort sett alltid det samme:

Noen går hjem en kveld, og ser plutselig en katt som vinker til dem. Fascinerte følger de etter, som fører til at de akkurat unngår en umiddelbar fare. Takknemlige gir de penger til kattens bosted eller eiere, og fortsetter å bære med seg en leirfigur av vinkekatten for hell og lykke. Historien fenger fortsatt, og så sent som i 2016 ga Wendy Henrichs ut en oppdatert bok om legenden, I am Tama, Lucky Cat – A Japanese Legend, som forteller en lignende variant: En snill munk tar til seg en hvit calico-katt og navngir den Tama. Når en krigsherre kommer på besøk til tempelet, blir han reddet fra et lynnedslag idet Tama vinker ham til seg. Som takk belønner krigsherren tempelet med rikdom. Dette er den samme legenden Gōtokuji-tempelet tar utgangspunkt i i sin opprinnelseshistorie.

Historien om Tama fra legenden støtter godt opp under vår Tamas narrativ, hvor fellestrekkene er mange og tydelige. Stasjonsmester Tama ble født uten eier, og ble tatt inn av en lokal beboer. Gjennom den innbydende vinkingen sin reddet hun toglinjen fra den største fare, konkurs. Ved å alliere seg med blant annet lokale fruktbønder og templer, bidro toglinjen til å trekke folk til seg, og skape en slags «nostalgisk turistopplevelse». Tama ble gjort til maskoten, som inviterte deg til å ta toget ut i idylliske landlige omgivelser, for å gå på bondens marked og jordbærplukking – en reise som påkaller en særegen form for nostalgi, særlig i Japan – og for å møte den søte portvokteren som ønsker deg velkommen. Både for lokalbefolkningen i Kishigawa, i tillegg til mange tilreisende, fortsetter hun å være et lykkesymbol den dag i dag – men hva mer er det som gjør Tama til Kishigawa-linjens lykkekatt?

Tamaden, eller «Tamatoget». Bilde: Silje Videsjorden.

Lykkeamuletten Tama

I løpet av vår tid har maneki-nekoen rukket å bli svært kommodifisert. Noen skiller til og med mellom forskjellige farger til forskjellige temaer man ønsker hjelp til (for eksempel vil en gullkatt gi rikdom, mens en sort katt beskytter mot onde ånder), samt hva katten holder i potene. Om vi fokuserer på den mer tradisjonelle versjonen av vinkekatten, er det noen ting som går igjen: De har minst én pote hevet, har ofte halsbånd, holder noe i den andre poten, og de er ofte hvite calico-katter. Calico refererer til fargekombinasjoner i pelsen, en såkalt tricolor, og er ikke en konkret rase.

Å trekke paralleller mellom vår stasjonsmester og den verdenskjente lykkekatten, basert på de visuelle trekkene, er ingen vanskelig sak. I illustrasjoner er hun ofte portrettert sittende, med en labb hevet, og rundt halsen bærer hun stasjonsmestermedaljongen sin. Det visuelle er likevel bare en del av et større narrativ, som forsterker Tama som lykkesymbol.

Tama, i likhet med maneki-nekoen, var en calico-katt. Det er også alle hennes tre etterfølgere, som deler samme navn som katten i den tradisjonelle japanske legenden. Tama er imidlertid et ganske vanlig kattenavn i Japan, men valget å kalle dem alle Tama II, III, og IV, underbygger oppfatningen av at det er snakk om en videreføring av den samme katten, den samme rollen. Narrativet underbygges ytterligere i måten Tama snakkes om på, både i media og fra firmaets side. Størsteparten av artikler om Tama bruker ord som «reddet» når de omtaler henne. Bøker sluppet av president Kojima selv bruker liknende formuleringer, med titler som Tama the Station Master: The Cat Who Saved a Rural Train Line.

Etter Tamas død ser vi at helligdommen hennes spiller en stor rolle i at dette narrativet skal leve videre. Også her ser vi at hun fremstilles vinkende, med de små metallfigurene på hver sin side av helligdommen. Fremdeles kommer det tilreisende hit, som legger fra seg blomster og tunfiskhermetikk, som en gave eller bønn.

En av de små figurene ved siden av Tamas helligdom. Bilde: Silje Videsjorden.

Som ved andre japanske helligdommer er det også mulig å henge opp ema, små treplaketter hvor man skriver sine ønsker, om alt fra akademisk hell til langt liv for sine kjæledyr – sistnevnte er en særlig gjenganger.

Ema med ønsker skrevet på. Bilde: Silje Videsjorden.

Ema-ene får man kjøpt på Tama-museet, som er mer en suvenirbutikk enn noe annet, på Kishi stasjon. Her er Tama tapetsert fra gulv til tak, og på absolutt alt man kan kjøpe. Notatbøker, kjeks, lommetørklær, og pins – overfloden vil ingen ende ta. Viktigere enn den ekstreme kommodifiseringen, er hvordan dette passer med lykkekatt-narrativet vårt. På samme vis som de takknemlige nesten-ofrene tar med seg en leirfigur av vinkekatten hjem, får vi som oppsøker Tama i dag muligheten til å gjøre det samme.

Ved å bli tatt inn som løskatt, redde stedet hun har tilhørighet til fra fare, og få være med folk videre som en lykkeamulett i lomma, blir Tama til Kishigawa sin egen heldige vinkekatt. Deres helt egne maneki-neko.

En av mange kommodifiseringer av Tama, her som tilbehør til mobiltelefonen. Bilde: Silje Videsjorden.