I likhet med resten av Asiapunkt, takker nå Barahmasa for i år og går til juleferie. Ettersom både julefeiringen og årets siste spalte har rykket nærmere, har et spørsmål meldt seg stadig oftere: Hvordan kan førmoderne indisk diktning flettes sammen med julefeiring?

---

Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London

---

Det var kristne i India lenge før britene, portugiserne, og andre vestlige imperialister. Den romersk-katolske kirken anerkjenner de sørindiske thomas-kristne som uavbrutte arvtagere etter Thomas selv, Jesu tvilende disippel. Den tidligkristne teksten Thomas’ gjerninger fra trehundretallet etter Kristus gir oss attpåtil skildringer av Thomas’ opplevelser i India, om enn skuffende få lokale detaljer.

Britenes møte med indisk religion var komplisert, og satte dype spor for alle parter. En på mange måter talende detalj finner vi i mange britiske koloniadministratorers fascinasjon for guddommen Ram. Krigeren og kongssønnen hvis kongerike bringer fred og rettferdighet på jord minnet tydeligvis mange briter om Jesus. J. M. Macfie’s toneangivende beskrivelse av Tulsidas’ store dikt om Ram som «Nord-Indias bibel» er på mange måter betegnende. Ram som helgenkonge passet godt overens med viktorianske idealer hva både kristendom og mannsbilder angikk.

Lekne Krishna

Slik falt det seg også naturlig for viktoriansk dydige briter å se Ram som mer stueren enn den sprelske Krishna. Hyrdegutten som bekymringsfritt leker og flørter seg gjennom landlige Vrindavan fremstod for mange som uanstendig inntil det blasfemiske og et kjerneeksempel på hva misjonærene fremstilte som Indias ‘hedendom’. Der Ram elsker – og tukter – sin utkårede Sita, knuser Krishna hyrdinnehjerter på alle kanter og kaller gifte kvinner fra sine hjem og ut til skogen. Der venter han med fløytespill, dans, og elskov.

Som vi har sett mange eksempler på i Barahmasa, er også barnet Krishna et yndet motiv for religiøs diktning. Den viltre unggutten som stjeler smør, knuser krukker, og generelt lager et voldsomt leven satt også heller dårlig med viktorianske forventninger til barns oppførsel. Så gjorde man ikke et altfor stort poeng ut av at Tulsidas også beskrev Rams barndom på lignende vis. På et tidspunkt viser barnet Ram seg i sin guddommelige form for sin mor Kaushalya, og hun svarer med følgende vers:

Morens sinn var beveget og hun talte til ham: ‘Gutten min, gi fra deg denne formen,

Og lek for meg som et kjært barn, for det gir med den største glede.’

Den vise herren hørte dette, iførte seg barnets form og gav seg til å gråte.

Den som synger denne fortellingen rører ved Haris fot,

den som tier forblir bundet til vår stakkarslige verden.

Bak fremstillingene av både Krishna og Ram som barn ligger tanken om det umiddelbare, overraskende møtet med det guddommelige. Og dette er på ingen måte fremmed for kristendommen heller.

Barnet Jesus

Blant de mange tekstene fra kristendommens tidlige historie finner vi Thomas’ barndomsevangelium, muligens nedtegnet på gresk eller syrisk i løpet av det andre århundret etter Kristus. Her møter vi Jesus nettopp som barn, utstyrt med guddommelige krefter og kort lunte. Når andre barn dulter borti ham, lar han dem falle døde til jorden. Når foreldrene deres kommer til Josef og Maria for å klage, forståelig nok, blinder Jesus dem.

Jesus lar heldigvis det døde barnet vekkes til live og foreldrene få synet tilbake, men episodene gir et skremmende bilde av guddommelig vilkårlighet. I andre episoder fremtrer Jesus på mer gjenkjennelig vis ved å helbrede og gjenoppleve mennesker rundt seg, men inntrykket av den barnlige Jesus vedvarer.

I en berømt fortelling, som også dukker opp i Koranen, former lille Jesus fugler ut av leire og bringer dem til live. Bildet av barneguden med skitt på hendene, omgitt av levende leirfugler, er ikke voldsomt fremmed fra fortellingen om Krishnas fostermor Yashoda som ber gutten med smør i ansiktet åpne munnen og der får se hele universet.

Krishnas historie

Det er ikke bare i billedfremstillingene av Krishna som barn vi finner slående paralleller, men også i historiene om ham.

Krishnas egentlige foreldre er mamma Devaki og pappa Vasudeva, begge av kongelig slekt i byen Mathura, vest i dagens Uttar Pradesh. Devakis bror, Kamsa, er konge av Mathura og en ekte despot. En dag kan Kamsas spåmenn fortelle at en sønn født av Devaki vil bli hans død. Kamsa reagerer på despoters vis. Han fengsler Devaki og Vasudeva, og får syv av deres guttebarn drept ettersom de fødes, den ene etter den andre.

Til slutt kommer håpet i form av Vishnu. Han viser seg for de fortvilte foreldrene og røper at han vil la seg føde som deres sønn og dermed gjøre ende på Kamsa. Deres åttende sønn, Krishna, fødes så i fengselet, og Vishnu bruker sine krefter til å la Vasudeva flykte med babyen. Etter mange hindringer ankommer Vasudeva det landlige Vrindavan, hvor han gir barnet til gjeterparet Yashoda og Nanda. Og slik har det seg at Krishna vokser opp i idyll hos gjeterne.

Fortellingen om Krishnas fødsel minner om Josef og Marias hindringer slik vi kjenner dem fra Juleevangeliet. Lenger tilbake i bibelhistorien finner vi også likheter i Moses. Særlig bildet av guttebarnet i stråkurven som driver ned Nilen minner om Vasudeva og Krishna på nattlig flukt langs elven Yamunas bredd.

Bak fortellingene om heltene, profetene, og guddommene som fødes i skjul ligger eldgamle kilder om den mesopotamiske kong Sargon, hvis mor la ham i en vevet kurv på elven og som endte med å vokse opp som gartnerlærling. Felles for disse antikke fortellingene, som Jesus, Krishna, og Ram alle er eksempler på, er også barnets oppvåkning til det guddommelige opphavet, det være seg blant leirfugler på engen eller hos hyrdene i Vrindavan.

Et barn er født i Mathura

Disse tingene hører oldtiden til. Vi kan ikke gjøre stort mye med likhetene utover å spekulere på sammenhenger og undre oss over hvordan grunnleggende fortellinger kveiler seg på tvers av språk, verdensdeler, og årtusener. Og slik ender vi året ved å forsøke å se til de menneskelige uttrykkene som går på tvers av religioner.

I Surdas’ briljante sanger om Krishnas fødsel merker vi at kun få ord og vendinger skiller oss fra julesangenes verden. Her hører vi Devaki, Krishnas mor, klage sin nød der hun sitter fengslet og i ferd med å gi fra seg den nyfødte gutten. På elegant vis fletter Surdas også inn typiske skildringer av måneden bhadra, tilsvarende ukene i skiftet fra august til september, da regnet høljer ned og Krishnas fødsel feires.

‘I denne mørke natt, i måneden bhadra,

er dørene stengte, min kjære, gatene ligger tomme.

Alle hjørner fylles av frykt for Kamsa,

skyene rumler og pøsregnet begynner.

Yamunas bølger går høye og dets vann er svart,

men alle menneskers hjerter kjenner kun én tanke:

Hvordan gjemme glansen fra det lille måneansiktet?

Hvorfor lyttet jeg på deg, min husbond?

Gid jeg heller ble myrdet der og da!

For se på dette barnet og fortell meg:

Hvordan skal en mor leve adskilt fra en sønn som dette?’

Devakis klage ble hørt av den nådige,

han som ser i medynk på de fattige og fjerner sine tjeneres sorger.

Lenkene løsnet, sier Sur, og dørene åpnet.

Han skjenket moren sin visdom og forløste hennes uro.