I det Barahmasa ønsker, om ikke godt nyttår, så velkommen til 2021, er det ikke til å unngå å undre seg over hva begynnelser egentlig betyr. For mennesker verden rundt, inkludert oss i et stadig nedstengt Storbritannia, er 2021 hittil mest mer av det samme.

---

Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London

---

En bønn til Ganesh

De førmoderne manuskriptene som ligger til grunn for denne spalten har stor respekt for begynnelser. Er de hinduiske, begynner de gjerne med standardfrasen om namah ganeshaya – ‘Ære være Ganesh’. Før man setter i gang med å kopiere ut hundrevis av sider for hånd kommer det godt med å sende noen varme tanker til guden med elefanthode, vokter av overganger og beskytter av begynnelser.

I de fleste manuskripter fremstår frasen som en ren formalitet. Men vi har også eksempler på mer kreative løsninger, som regel i manuskript bestilt av folk med dype lommer. Wellcome Collections MS Panjabi 259 vier halve forsiden til en overdådig illustrasjon av Ganesh som holder hoff og oppvartes. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene; nederst til venstre ser vi at musen Ganesh tradisjonelt rir som en hest, også slapper av og mesker seg på kongelig vis.

Manuskriptmakerne ble tilsynelatende bønnhørt, for MS Panjabi 259 byr ikke bare på en tidvis svimlende veksling mellom sanskrit og hindi, men også mellom devanagari-skrift og gurmukhi, som er tradisjonelt forbundet til punjabi. Allerede på den første siden finner vi sanskrit skrevet på devanagari og gurmukhi, og tidlig hindi skrevet på gurmukhi.

Språk i starten

Dette med språk var et betent tema for dikterne som brukte tidlige former for hindi og andre folkespråk fremfor det høyverdige sanskrit. For hvorfor tale om guddommelige anliggender hvis ikke på gudenes eget språk?

Ydmykhet var til god hjelp. Jain-dikteren Raymall gir oss et avvæpnende direkte eksempel helt i starten av sitt verk Hanuman-natak, en fortelling om Rams store venn og tilbeder Hanuman.

Jeg er helt utrolig dum, en analfabet kløne, 

og en flau vits blant de skriftlærde.

Jeg skjønner ikke bæret av bokstaver og vers,

og er så dårlig til å lese mellom linjene at jeg får vondt i hodet.

Slike erklæringer om egen dumskap i starten av et verk ble også en formel på linje med bønnen til Ganesh. Selv den ekstremt toneangivende og anerkjente Tulsidas åpnet sitt storverk om Ram, Ramcaritmanas, med vers på vers om sin egne tilkortkommenhet:

Kjennere av diktekunsten, som ikke elsker Rams føtter,

vil le godt av dette verket og se det som en teit farse.

Mitt språk er enkelt og mitt vidd er treigt,

så det er egentlig bare å le i vei av det som latterlig er.

Den som ikke elsker Ram og legger godviljen til

vil finne min fortelling totalt banal.

Men for både Tulsidas og Raymall, og mange av deres samtidige på starten av sekstenhundretallet, var det også en annen side av saken. Uten kunstferdig sanskrit hadde de ikke annet å støtte seg på enn ydmykhet og gudenes velvillighet. Og lik Homers kall på musen i begynnelsen av Illiaden, viser dette perspektivet å gi en dikterisk vind i seilene som totalt overstiger enhver estetisk eller språklig tilkortkommenhet. Som Tulsidas sier det:

Med det lille jeg har av innsikt og vidd

taler jeg, inspirert i mitt indre av Ram selv,

og lager en fortelling som fjerner tvil og blindhet

og bringer den som lytter over gjenfødelsenes elv.

For den som vil lese mellom linjene kan man også ane et spark rettet mot en sanskritkultur så utilgjengelig og kunstlet at den ikke evnet å formidle reell innsikt.

Hvor begynner begynnelsen?

De mange tradisjonelle formuleringene i disse begynnelsene viser at det å begynne på noe ikke er en enkel sak. Og hvor begynner egentlig en historie?

Tulsidas anerkjenner problemstillingen. Hans store fortelling om Rams liv, Ramcaritmanas, begynner langt tilbake i mytisk tid og bruker hundrevis av sider før vi i det hele tatt kommer til Rams fødsel. For Tulsidas begynner det hele snarere i fortellingen om Shivas bryllup med Parvati.

Så også for Raymall. Den første halvdelen av hans verk om Hanuman dreier seg om Anjana, Hanumans mor, og de mange og lange episodene som tilfaller henne før Hanumans fødsel. Så populær er denne delen av Raymalls diktverk at enkelte tradisjoner har endret dets tittel fra Hanuman-natak til Anjana-natak!

Bak både Raymall og Tulsidas ligger antikke indiske fortellingstradisjoner, som historiene om Buddhas tidligere liv, hvor årsakssammenhenger utforskes på tvers av årtusener og gjenfødsler. Moderne vestlig populærkultur sprer ofte den forenklede oppfatningen om karma som en ukomplisert og direkte prosess, hvor hendelser følger årsaker som dominobrikker. Men de førmoderne indiske fortellingene prøver heller å vise at de uendelige kjedene av årsaker som ligger til grunn for nå-et er komplekse, hemmelighetsfulle, og mangetydige.

Bhamandals mange liv

I et annet diktverk om Ram og hans hustru Sita, Sitacarit av jain-poeten Ramcand Balak fra midten av sekstenhundretallet, får vi høre den lange fortellingen om Bhamandal. Han er et menneskebarn som vokser opp på et fjell omgitt av skog, hvor han lever blant magiske feer som behandler ham som en av sine egne. Han har ingen formening om hvordan han endte opp med å vokse opp i en slik situasjon, utover et minne om å falle fra himmelen og ned mot fjellet.

En dag da han som ung mann vandrer i skogen finner han en papirbit med en ekstremt velgjort tegning av en kvinne. Bhamandal fortaper seg i tegningen, og spør feene om hvem kvinnen kan være. Dette vites det fort svar på: Kvinnen er Sita, den undervakre datteren av Janaka, konge av Videha-riket.

En forelsket Bhamandal prøver å få i stand et ekteskap med Sita. Kong Janaka er ikke helt solgt på idéen om å vie sin datter til den underlige fostersønnen til feene fra skogen, og arrangerer heller en bueskytter-konkurranse hvis vinner får Sitas hånd. Her dukker selvfølgelig Ram opp og vinner suverent.

I harnisk går Bhamandal til krig mot Janaka. De motvillige feene somler med å legge i vei mot slagmarken, så Bhamandal går ombord i sin flyvende vogn og reiser i forveien. Underveis på reisen får han et glimt av et landskap som på eiendommelig vis fremkaller minner i ham. Lamslått husker han sine tidligere liv.

En gang var Bhamandal konge over dette landskapet. Som konge var han en voldelig, oppfarende mann. Blant mange synder forelsket han seg i en ung kvinne og kidnappet henne fra sin kjæreste, en ung mann ved navn Pingal. Den sønderknuste elskeren vandret så ensomt rundt i verden inntil han møtte en jain-munk som innviet ham i et asketisk liv.

Pingal ble så gjenfødt som en mektig halvgud, mens Bhamandal fødtes på ny som kongssønn. Den hevngjerrige halvguden stjal babyen fra krybben, men Pingals tidligere liv som asket bringer med seg medlidenhet. Istedenfor å drepe guttebarnet, slipper halvguden Pingal ham over feenes fjell.

Minnene veller opp i Bhamandal, og det svimler for ham. Men så kommer den siste, avgjørende detaljen: Han var ikke alene i krybben. Ramcand Balak formidler den sjokkerende innsikten gjennom Bhamandals egne ord:

Et lys rinner gjennom kroppen min,

et lys fra en høyere innsikt.

Denne verden har ingen kjerne.

Jeg vet det nå – jeg er Sitas bror, hun er min søster.

Tvillinger er vi,

vår mor er én.

Dermed er Bhamandals krig over.

Og kanskje aner vi også noe av hva begynnelser kan være. For Bhamandal er ikke den sanne begynnelsen fødselen, oppveksten hos feene, eller livet som konge. Begynnelsen er det innsiktens øyeblikk da han ser sammenhengene på tvers av liv og handlinger. Anerkjennelsen frigir ham fra en syklus av vold, og hans liv får en ny begynnelse idet han omfavner rollen som Sitas bror. Fortellingen kulminerer i gjenforeningen med foreldrene:

Kong Janaka tok prinsen til sitt bryst,

og mor Vaidehis lykke var størst på jorden.

Lykke fødes i hjertet,

men intet gror uten innsikt.

Og der slutter vi for denne gang. Måtte vi alle få møte 2021 med innsikt i sammenhengene som har ført oss hit, og med mot og frihet til å lage nye begynnelser.