Migrantarbeidere blir mishandlet og utnyttet

Kvinner arbeider på en mursteinsfabrikk i Gujarat, India. Foto: Pop & Zebra, Unsplash

Det er ingen hemmelighet at asiatiske lands økonomier i mange tiår har vært avhengige av migrantarbeidere. Men arbeiderne blir både mishandlet og utnyttet. Det er nå over to år siden FN-land kom til enighet om en avtale som skal gi migrantarbeidere bedre beskyttelse, men lite har skjedd siden da.


Skrevet av Olof Blomqvist, Leder for humanitær politikk og samfunnsarbeid i Redd Barna i Asia.

Migrantarbeidere har få eller ingen rettigheter i arbeidslivet, de mangler ofte tilgang til helsetjenester og de lever tett sammen i små leide rom. Millioner av barn rammes av at så mange migrerer for å arbeide. Noen av dem må reise alene, andre blir dratt med av familien sin, og noen blir også etterlatt i hjemlandet for at foreldrene skal få reise ut og arbeide.

Livet er hardt for de barna som følger med foreldrene utenlands. Migranter mangler ofte et sikkerhetsnett, og de får sjelden tilgang til skole og helsetjenester. Kostnader, språkbarrierer og stigmatisering er bare noen av hindrene som står i veien for dette. Nå under koronapandemien har de også møtt på en ny trussel: Foreldrene har jobber som ikke kan gjøres fra hjemmekontor og får dermed ikke beskyttet seg selv og barna sine mot viruset.

Da koronapandemien traff verden, kollapset arbeidsmarkedene fra India i vest til Singapore i øst. Millioner av migrantarbeidere og familiene deres stod igjen uten levebrød, og uten muligheten til å betale for reisen hjem.

Migrantarbeidere utgjør 37 prosent av arbeidsstyrken i Singapore, 15 prosent i Malaysia og 11 prosent i Thailand. På mange måter er denne arbeidskraften selve livsnerven i asiatisk økonomi. I andre land, som Bangladesh, Indonesia, Nepal og Filippinene, bidrar migrantene betydelig til landets BNP med pengene de sender hjem.

I desember 2018 kom flere land i verden til en enighet om en avtale, Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration, som skulle gi migrantarbeidere bedre beskyttelse. Dette er første gang at land har blitt enige om spesifikke retningslinjer og praksis for migrasjonsarbeid. At barns behov er et ledende prinsipp i denne avtalen, er noe Redd Barna er svært glade for. Til nå har mer enn 150 land signert avtalen, inkludert et stort flertall av landene i Asia. I mars vil FN lede en gjennomgang av avtalen og landene vil få mulighet til å vise sin fremgang i praksis. Men det vil ikke bli mye å juble over.

For selv om det er tatt noen steg i riktig retning, forblir Global Compact bare løfter på papiret i altfor mange land. Og der hvor det faktisk finnes lover for å beskytte migranter, blir de ofte ikke håndhevet.

Thailand er et bemerkelsesverdig unntak, men også der har prosessen fra politiske forpliktelser til handling gått veldig sakte. I Ranong-provinsen førte politirazziaer i 2019 til at minst ti skoler måtte stenge. Razziaen var rettet mot burmesiske lærere uten tilstrekkelig arbeidstillatelser, men førte i stedet til at tusenvis av studenter måtte slutte på skolen. Noen flyttet til regjeringsdrevne skoler, mens andre ble tvunget til barnearbeid i fiskeindustrien. I Malaysia og Indonesia blir migrantbarn holdt i trange interneringssentre i lange perioder før de blir utvist fra landet. Dette er grusomt og svært skadelig for barn. Dessuten bryter det med folkeretten.

Studier viser også hvordan Covid-19 har ført til økonomiske problemer og frustrasjon innad i familier, noe som igjen har gjort at flere barn blir utsatt for vold. Dette øker også risikoen for at barn blir tvunget til å arbeide, eller til å inngå ekteskap, for å hjelpe familiene sine med å håndtere den vanskelige økonomiske situasjonen.

Når Global Compact nå skal gjennomgås, må myndighetene bruke dette som en mulighet til å fornye sin innsats for migrantarbeideres rettigheter og sørge for at avtalen implementeres. Myndigheter må vedta lovgivning som inkluderer migranter i de nasjonale sikkerhetsnettene, og migrantbarn må få tilgang til helt grunnleggende tjenester som gjør at de kan overleve og utvikle seg. Det er også viktig at lærere og helsepersonell får økt kompetanse om barns behov og beskyttelse. Alle land må slutte å kriminalisere migrantbarn, og heller finne barnevennlige tiltak der det trengs. Dessuten må migranter inkluderes og prioriteres i de nasjonale koronaplanene. De må gis tilgang til vaksiner og økonomisk støtte.

Det er over 11 millioner migrantbarn i Asia. Disse fortjener et verdig liv og håp for framtiden. Det er på tide å gjøre ord om til handling.