Barahmasa: Tulsidas og pesten

En fisk tas av en fugl. Akvarell i Kalighat-stil. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Som resten av verden, er vi som bor i London ansikt til ansikt med sykdom som, slik Tulsidas beskrev det, bringer hverdagen ‘ut av fatning’. For Tulsidas, som gjennomlevde et større pestutbrudd i 1615, førte situasjonen ham i direkte dialog med gudene selv.


Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London


Barahmasa:
    Barahmasa («tolv måneder») var en populær sjanger for musikk, diktning, og billedkunst i det tidligmoderne Sør-Asia. Her ble hver av årets måneder skildret i stor detalj, ofte som metafor for den forsmådde og/eller lengselsfulle elskers pinte sinnstilstand gjennom de skiftende årstidene. Denne spalten bringer også månedlig påfyll av tidligmoderne indisk diktning, om ikke alltid like bevende lengsel.

Tulsidas

Tulsidas dukket opp i denne spalten tidligere da vi så på Ramcaritmanas, hans episke diktverk om Ram. Tulsidas er for de fleste synonym med dette enormt toneangivende verket, som har inspirert og formet nordindisk religion og populærkultur gjennom århundrer.

Mange finner det passende å sammenligne Tulsidas med Shakespeare. De levde omtrent samtidig, fra slutten av femtenhundretallet og noen årtier inn i sekstenhundretallet, de gjorde begge to bruk av velkjente historier på vis som kom til å definere disse historiene for kommende generasjoner, og de har begge hatt bred innflytelse på henholdsvis hindi og engelsk i form av ordtak, vendinger, og mye annet.

William Shakespeare. Oljemaleri av ukjent kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Pest i Varanasi

Mer treffende i denne sammenhengen er hvordan de begge satt innestengt på omtrent samme tid. Mellom 1603 og 1613 tvang pestutbrudd teatrene i Shakespeares London til å holde stengt i samfulle 78 måneder, og Tulsidas selv gjennomlevde et større pestutbrudd i sin hjemby Varanasi rundt 1615. Lockdown er en gammel og universell kjenning.

På dette tidspunktet var Tulsidas i ferd med å vende tilbake til historien om Ram. I samlingen Kavitavali, ett av hans siste arbeid, forteller han like så godt hele historien en gang til, men denne gangen knappere og i et mer innadvendt uttrykk.

Og Kavitavali har en overraskende avslutning. Over flere vers forteller her Tulsidas om pestutbruddet i Varanasi, og beretningen blir hos den aldrende dikteren en kompleks meditasjon over menneskers liv i en omskiftelig verden og det guddommeliges mystiske nærvær.

Ganges ved Varanasi. Fargeetsing av William Hodges, 1788. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Shiva

Det er klart for Tulsidas at pesten som utfolder seg rundt ham er et tegn på at vi nå befinner oss i den mørke tidsalder – kaliyug – da moralsk og åndelig forfall bringer oss alle ned i et kaos som til slutt vil svelge alt som er. Varanasi er imidlertid Shivas by, og Shiva er, blant annet, guden for kaos. I første omgang er det derfor naturlig at Tulsidas vender seg til nettopp Shiva og ber om hjelp ut av uføret.

Den fryktsomme Shiva, dansende med Parvati. Gouache av ukjent indisk kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Byen er ute av fatning.

Den mørke alder kutter gjennom din by av vinranker som en lekende jeger.

Kast ditt øye over ham, Shiva, og brenn ham!

Tulsidas viser her til historien om hvordan den mediterende Shiva ble forstyrret av kjærlighetens gud, Kamdev. Shiva åpnet da sitt tredje øye og brant Kamdev til intet, hvilket forklarer hvorfor begjærets grep i dag er usynlig. Men Shiva åpner ikke sitt øye for Tulsidas. Om noe, later det til at Shiva lar pesten renne fritt gjennom Varanasi.

I universets herres by, i Varanasi, er sorgene så tunge

at ingen tør spørre hvordan de kom til Shivas hjemegn.

Men Shiva drikker gift fremfor nektar og velsigner demoner.

Hva kan jeg, Tulsidas, si?

Tulsidas viser til de mange historiene om Shivas overskridende oppførsel, og undrer seg om ikke det er nettopp dette pestutbruddet står for: Shiva har simpelthen latt det skje.

Shiva sittende på et tigerskinn, med sin hustru Parvati og sønn Ganesh på fanget. Gouache av ukjent indisk kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

I andre vers er han mer usikker. Kan det heller være at den mørke tidsalder, som forgifter menneskers hjerter og gjør helgener til kjeltringer, har lyktes i å utnytte Shivas tilgivende natur, og dermed fått fritt spillerom i hans egen by? Eller er pesten Shivas grusomme straff over en forfallen samtid?

Shiva i lotusstilling på et hjorteskinn. Gouache av ukjent indisk kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Tulsidas’ grubling over Shivas rolle i pesten kan sees som et uttrykk for pandemiens grensesprengende natur, hvor etablerte årsaker og sammenhenger settes på prøve. Svaret, for Tulsidas, ligger i bønn, og han vender seg til Parvati, Shivas hustru.

Parvati og Pesta

Parvati, fjelldatteren, er minst like sammensatt som Shiva. Som Dronning av Varanasi er hun nådig, men når hun terges blir hun til pesten i guddommelig form, og Tulsidas er lydhør for dette.

Gi meg støtte, verdens mor, la meg ikke vente,

du som er en elv av nåde smykket med bølger av vennlighet og medynk.

I ditt sinne er du pesten selv, i ditt velbehag en mor for jorden.

Se oss stakkarer, du som er en svane i sjøen av de vises hjerter.

Parvati, Shivas hustru, med en lotus i hver hånd. Gouache av ukjent indisk kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Stilt overfor Parvatis skremmende form som Pesta forsøker Tulsidas å minne henne om godheten han vet hun har for Varanasis innbyggere, enten de fortjener den eller ikke.

Store morderske, Shivas brud, skattkammer av storhet, glede, og hell,

alle som lever i Varanasi er dine barn.

Men Tulsidas’ bønn til Parvati faller på døve ører.

Hanuman og havet

Apen Hanuman, Rams største tjener, er en ekstremt folkekjær skikkelse, og Tulsidas har en del av æren for dette. En betydelig del av Ramcaritmanas er viet Hanumans eskapader, og han komponerte angivelig også hymnen Hanuman Chalisa (‘Førti vers om Hanuman’), en av den moderne hinduismens mest populære vers.

En av mange moderne tolkninger av Hanuman Chalisa.
Hanuman. Gouache av ukjent indisk kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Det er da kanskje ingen overraskelse at den aldrende dikteren vender seg til Hanuman når ingen andre hører. Versene til Hanuman på tampen av Kavitavali er blant de vakreste eksemplene på Tulsidas’ kunst. Her settes pestens og den mørke tidsalders herjinger i sammenheng med et omskiftelig samfunn, inntil pestens ofre lignes med fiskene i havet.

Shivas by er en sjø, dens menn og kvinner skapninger i vannet,

opprørte og forstyrrede av pesten, den store morderen.

De springer, de vrir seg, de skjelver, de dør,

de haster i frykt, men både jorden og vannet tilhører døden.

Gudene har ingen nåde, verdens herskere ingen medynk.

Lovløshet drukner Varanasi og dygden er tapt.

Tulsidas’ fortvilelse er bunnløs, og han trygler til slutt Hanuman om å bringe bud om krisen til Ram selv.

Hanuman fører en elefant, med Ram, Lakshman, og Sita. Akvarell av ukjent kunstner. Wellcome Collection, CC BY 4.0.

Rams navn

Etter å ha henvendt seg til Shiva, Parvati, og Hanuman og brukt alle sine dikteriske ferdigheter til å beskrive lidelsene og krisen som skyller inn over Varanasi står Tulsidas igjen med en slående direkte omfavnelse av den enkle, men samtidig mystiske, gjennomgangstonen i alle hans verk: Rams navn.

Rams navn er som mor og far, en vennlig lærer.

Mitt håp er i Rams navn, min støtte er i Rams navn.

Jeg elsker Rams navn, jeg følger Rams navn,

jeg kjenner ingen vei, god eller dårlig, uten Rams navn.

Min lykke i verden og min hinsidige skjebne er begge i Rams navn.

Hva er vitsen med meg, Tulsidas, om jeg ikke har Rams navn?

Over vers på vers ber Tulsidas sin beskytter Ram om hjelp. I det Kavitavali munner ut, ser det også ut til at Tulsidas blir bønnhørt:

Menn og kvinner skrek i smerte, og ingen hørte,

da gudene sendte en pil av gift og slo oss til jorden med pest.

Men Tulsidas priste den nådige Ram, de reddes beskytter,

som lot sin barmhjertighet utfoldes.

Fuglen som bringer håp

Men forløsningen fra pest og mørkets tidsalder blir ikke mer enn antydet, og vi sitter igjen med spørsmål og usikkerhet. Det tydeligste tegnet Tulsidas gir oss på at ting er i ferd med å snu kommer i form av ett enkelt vers, som står alene blant alle bønnene og grublingen som ellers preger slutten av Kavitavali.

Her får Tulsidas øye på en sjelden, rød fugl, chemkari, muligens en slektning av glenten, som var ansett som lykkebringende hvis den viste seg i det man begynte på noe. Bildet av en håpefull Tulsidas som iakttar en fremmed fugl ved Ganges’ bredd i et pestrammet Varanasi er ikke ukjent for alle som nå ser ut av vinduet og drømmer om tegn på vår i luften.

Dens rød tindrer mer enn kumkumpulveret på kvinners panner,

dens ansikt skinner om kapp med månen.

Dens sang drypper av lykke og velvære,

bare synet av den stjeler sorger og klager.

Er det Parvati eller Ganges som her har ikledd seg en fugls drakt?

Eller er det en annen underskjønn gudinnes frydefulle form?

Ser man den med kjærlighet, i det man legger ut,

er den en befrier fra sorger. Den er en chemkari.

Alle bilder: Wellcome Collection, CC BY 4.0.