Myanmars krise er større enn militærkuppet

Solnedgang over Bagan, Myanmar. Illustrasjonsfoto: Martin Sojka / CC BY-NC-SA 2.0

Militærkuppet i Myanmar er toppen av et isfjell. Det internasjonale samfunnet må nå bidra til en prosess som øker sjansen for et reelt demokrati med likeverdig deltakelse for de etniske minoritetene.


Skrevet av Ida Fagervold, mastergradsstudent i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo


Militærkuppet i Myanmar har tydeliggjort for det internasjonale samfunnet det som for mange har vært åpenbart lenge: demokratiserings- og fredsprosessen var nøye planlagt og navigert av det myanmarske militæret med det formål å sementere deres egen politiske og økonomiske posisjon. 

Norge har fulgt kuppet fra 1. februar. I mediene har det vært mindre fokus på å sette dette i kontekst med borgerkrigene i landet, situasjonen for de etniske minoritetene og koblingene mellom diktatur/demokrati og krig/fred. Generalenes maktovertakelse satte nådestøtet for det Vesten har sett på som et godt eksempel på demokratisering. I konfliktområdene har en haltende fredsprosess vært fulgt av kontinuerlige brudd på våpenhvileavtaler, noe som særlig har rammet etniske minoriteter. Tatmadaws (militæret, red.anm.) prosesser med å signere nye våpenhvileavtaler, samtidig som eldre avtaler har brutt sammen, vitner om hvor lite genuint ønsket om fred var. Militærregimet ønsker nå å videreføre fredsprosessen, men de etniske gruppene som er med i den nasjonale våpenhvileavtalen ønsker ikke å delta i fredsprosessen med militæret.

Embed from Getty Images

En vedvarende kritikk

Norge var frem til 2010 en stødig støttespiller for sivilsamfunnet i Myanmar og diasporaen i Norge i deres kamp mot et regime som spilte på etniske skillelinjer, utøvet sterk militærkontroll og begikk grove menneskerettighetsbrudd. Når militæruniformene ble erstattet med politiske uniformer rundt 2010 valgte også Norge å skifte ham. Dette skiftet medførte endring av ordlyd i bistanden, sentralisering av bistanden og et sterkt fokus på økonomisk utvikling og statlig kapasitetsbygging fremfor konstruktivt arbeid for videre demokratisering. Endringene mottok sterk kritikk i Norge, internasjonalt og av aktører i Myanmar. De ble oppfattet som et strategisk valg for å fokusere støtten på en sentralisert semi-autoritær stat, særlig når det gikk på bekostning av grupper, organisasjoner og bevegelser som Norge har vært en støtte for tidligere.  Statssekretær Jens Frølich Holte hevder likevel at Norge ikke har valgt side, og vektlegger Norges innsats for dialog med både sivile og militære ledere og brede støtte til demokratiprosessen.

Embed from Getty Images

Land, autoritet og selvråderett i et føderalt system

Skiftet i norsk politikk har i stor grad unnlatt å ta høyde for at de grunnleggende konfliktlinjene og fredspørsmålene er politiske av natur. Et eksempel er den norske bistanden rettet mot naturressurs- og miljøsektoren.  Problemet med denne støtten er at disse sektorene står sentralt i fredsarbeidet og derfor krever politisk løsninger for deltakelse og maktdeling fremfor en teknisk og praktisk løsning på forvaltning av naturressurser. For det er politikk heller enn tekniske løsninger og økonomisk vekst som er fundamentet for å forstå hvorfor Myanmar endte opp som et hybridisert regime som ble kuppet, og som fortsatt hjemsøkes av konflikt og grove menneskerettighetsbrudd. Det norske fokuset på kapasitetsbygging på sentralstatsnivå er i seg selv problematisk da områder med mye naturressurser til dels kontrolleres og hovedsakelig er bebodd av etniske minoriteter. Demokratiseringen, med støtte fra vestlige aktører via stat-stat partnerskap, har i økende grad inkorporert disse områdene i sentralisert statlig forvaltning uten politiske løsninger. Et av kravene fra mange etniske hærgrupper har nettopp vært at politiske løsninger må på plass før praktiske og tekniske løsninger.

Den nylig formede gruppen Ethnic People’s General Strike Committee, bestående av representanter fra 18 etniske  minoriteter i Myanmar, krever full stans av utenlandske investeringer så lenge landet er under udemokratisk styre. Kravet tydeliggjør den politiske effekten av økonomiske investeringer i Myanmar. Hovedvekten av disse investeringene går til grenseområdene med udefinert autoritet. En fortsettelse av disse investeringene undergraver dermed de politiske kampene som kjempes i Myanmar.

18. februar annonserte UD at de fryser stat-til-stat-programmene med Myanmar. Midler via FN og til sivilsamfunn fortsetter. Dette er en selvfølgelighet som kommer for sent. Nå er tiden for å revurdere hvordan Norge skal involvere seg i Myanmar fremover. Som en støttespiller for fred og demokrati i partnerlandet Myanmar er det viktig at Norges støtte går til de brede demokratiske kreftene. Det krever aktiv politikk fremfor passivt diplomati.

Embed from Getty Images

Tiltroen til militærets fredsprosess og demokrati har vært tynn

Kontinuerlig brudd på våpenhvileavtaler som fokuserer på militærets tilgang til etniske områder fremfor å arbeide frem politiske løsninger på konflikten har vært et typisk trekk ved våpenhvileavtalene. Samtidig har bistand for demokrati og fred fortsatt å gå inn i et sentralisert statsbyggingsprosjekt som nettopp har vært konfliktens kjerne fra starten av.

Etniske minoriteter, sivilsamfunnet og væpnede grupper har sådd tvil om oppriktigheten til Tatmadaw og deres strategier, samt den internasjonale støtten. De har ropt varsko om menneskerettighetsbrudd, opptrapping av konflikter, økt tilstedeværelse av militæret, ødeleggelse av landområder og naturressurser i grenseområdene. Grasrotbevegelsen Karen Human Rights Group rapporterer jevnlig om situasjonen i Karen (Kayin) i sørøstlige Myanmar, hvor mennesker blir tvunget på flukt, lokalsamfunnsledere har måttet bøte med livet og miljøaktivister drapstrues for deres arbeid.

Siden 2018 har konflikten i nordlige Karen bygget seg opp, med intensiv eskalering de siste månedene. Mennesker som har blitt tvangsflyttet, utsatt for grov vold og blitt frarøvet sin frihet og sine hjemsteder som følge 70 år med borgerkrig, er igjen på flukt. Over 7000 har til nå blitt fordrevet. Situasjonen er kritisk, men drukner til dels i skyggen av unionspolitikk, nok en gang. De etniske minoritetenes rolle er sentral og fordyper de demokratiske kravene i demonstrasjonene. Samtidig har de frontet kampen for et føderalt demokrati basert på likeverd og like rettigheter lenge. Tidligere og nye krefter vekkes nå til liv og fronter minoritetenes kamp for et føderalt demokrati i Myanmar.

Embed from Getty Images

Hvor går veien videre?

Internasjonal støtte med et smalt inngangspunkt med fokus på å gjenopprette institusjonene som nå har blitt fjernet av militæret er ikke nok. Å gjeninnsette Aung San Suu Kyi og hennes parti NLD er heller ikke nok. Bredden av de demokratiske kreftene må inkluderes i freds- og demokratiseringsarbeidet for at freden og demokratiet skal bli bærekraftig og reelt i Myanmar. Dette omfatter et fokus som inkluderer de etniske minoritetene og deres organisasjoner. Myanmar er et komplekst land med lange konfliktlinjer og en mangfoldig befolkning, som igjen viser styrke, modighet og kreativitet i kampen mot militæret. Norge har også en aktiv, engasjert og organisert myanmarsk diaspora. Dette er ressurssterke og kreative mennesker Norge kunne dratt god nytte av når de nå reorganiserer sin tilstedeværelse i Myanmar. På den måten kan Norge bygge et reelt partnerskap med folket i Myanmar, i deres kamp for både demokrati og fred.