Denne siste helgen i mars er mennesker over hele verden i ferd med å forberede seg på nok en uvanlig feiring av vårfestivalen holi. Det er også akkurat ett år siden var jeg i ferd med å vie Barahmasas forrige marsutgave til holi da et visst virus gjorde seg gjeldende. 

---

Skrevet av Adrian Plau, Manuscript Collections Information Analyst ved Wellcome Collection, London

---

I lys av den nye hverdagen var det da mer passende å fokusere på Banarsidas’ grublinger rundt sykdom og livets uutgrunnelighet enn folkefester kjent for alt annet enn sosial distansering. Nå, året etter, har den nye hverdagen virkelig blitt nettopp hverdag. Så hva med årets holi?

Holi

Holi er i dag viden kjent under tilnavn som ‘fargefestivalen’ og lignende, og er blant de sørasiatiske feiringene som oftest fremmedgjøres i vestlige samfunn. Alle har sett bilder av folk som kaster farget pulver på hverandre, men lite sies som regel om hva festivalen går ut på eller dens videre kulturelle rammeverk.

Holi er tradisjonelt sett en markering av overgangen fra vinter til vår. Det hele begynner ved den siste fullmånen i måneden phalgun, omtrent sammenfallende med midten av mars på den gregorianske kalenderen. Kvelden markeres med bålbrenning, viden ansett som en markering av den onde demonen Holikas død i brann og, mer generelt, det ondes undergang. Den påfølgende morgenen begynner den fargerike markeringen, komplett med fargekasting, lek, spill, og generell løssluppenhet på linje med karnevaltradisjoner. På hindi heter det sågar ikke at holi ‘feires’, men at man ‘leker holi’.

Holi fremstilles ofte som en ren hindufestival, men historisk sett har holi blitt feiret på tvers av de fleste religiøse tradisjonene i Sør-Asia. Holi feires også i dag på mange måter og er et yndet tema for kulturelle uttrykk på tvers av media. Holi-sanger er populære i Bollywood-filmer og klassikeren blant disse er Rang barse med selveste Amitabh Bachchan og Rekha.

Diktning

Holi er et populært tema for sørasiatisk diktning men ofte i overraskende og sammensatte former. Mye av diktningen, og muligens holi-feiringen i seg selv, har røtter i eldgamle tradisjoner knyttet til selve måneden phalgun. Særlig i det nordlige India var dette tradisjonelt sett måneden da menn kom hjem fra sesongarbeid, handelsreiser, eller militære ekspedisjoner, og en folkelig sjanger av phagu-dikt beskriver kvinnenes venting. 

Det er i tråd med denne sjangeren at phalgun pleier å opptre i barahmasa-sykluser som skildrer årets gang gjennom de tolv månedene. I det følgende verset fra den islamske romansen Chandayan hører vi den forlatte Maina klage sin nød til en budbringer på vei til hennes ektefelle Lorik:

Det sies at phalgun er firefolds kjølig, 

men vinden som rører meg er syv ganger kaldere.

Jeg priser phalgun hvis Lorik kommer tilbake til meg, 

uten hans favntak dør jeg i kulden.

I alle hus leker jentene phalgun-spill med kjepper

og velsignes som prinsesser.

De fyller munnen med betelnøtter, legger sminke rundt øynene,

setter merke på pannen og sindur-rødt langs hårskillen.

De danser phalgun-danser så ankelkjedene klinger,

og hele verden lar seg rive med i jubelen.

Men jeg, Maina, gråter tårer av blod til klærne mine farges røde.

Si dette til Lorik: ‘Holi har brent din Maina til aske.’

Gjenforeningen av elskere, vårens komme, og fargenes mange meninger er alle tema som gir holi-feiringen dens klangbunn. Disse kommer selvfølgelig aller tydeligst til uttrykk i de mange fortellingene og sangene om Krishna, en gjenganger i denne spalten, og hans eventyr med gjeterpiken Radha.

Dikteren og sangerinnen Mirabai tilskrives en av de mer ikoniske holi-sangene om Krishnas feiring blant gjeterne i Braj. Her unngår Mirabai elegant å kalle Krishna ved navn, men bruker i stedet en lang rekke av hans titler og kallenavn. Flere av disse understreker den erotiske tonen i bildet Mirabai maler.

Fjelløfteren leker holi.

Fløyte og trommer lyder og med ham er Brajs unge kvinner.

Full av nytelse sprer han, den forlokkende, sandeltre og safran med sin hånd,

han fyller nevene med rødt pulver og kaster det overalt og på alle.

Ved den flørtende ungguttens side er Radha, den mørke, hans liv og elskede.

Sammen synger de vidunderlige holi-sanger og klapper takten mykt.

Brajs gleder vokser seg breddfulle når han, den nattsvarte elskeren, leker holi.

Dette er Miras herre, den elegante fjelløfteren, den kjære forføreren, den lekende.

En bred feiring

Som nevnt ovenfor er ikke holi forbeholdt hinduer alene. Vi har allerede sett holi i en muslimsk kontekst i Chandayan. Også selveste Guru Granth Sahib, sikhismens hellige tekst, rommer flere vers og sanger om holi. De følgende linjene, komponert av den fjerde guruen, Guru Ram Das, viser tydelig og rørende de religiøse dimensjonene ved temaene om vårlig forening og fargers sanselighet.

I dag er det vår i mitt hus.

Jeg synger og priser deg, uendelige herre.

I dag er det phalgun,

og jeg leker i lag med herrens venner.

Jeg feirer holi ved å tjene våre helgener,

og guds kjærlighet farger meg rød.

Mitt sinn og min kropp spirer av skjønnhet.

De tørker ikke inn i skygge eller solskinn,

men blomstrer i alle årstider.

Det er alltid vår når jeg møter min gud, min guru.

Også jainer som Banarsidas har skrevet og sunget om holi på sitt vis. For jainer, som setter ikkevold som den absolutt høyeste verdi, er både bålbrenningen og fargekastingen under holi moralsk uforsvarlig – begge deler skader et utall vesener. 

Men tematikken rundt vårlig forløsning og gjenforeningen mellom elskede har vært like talende for jainer, og dette har kommet til uttrykk gjennom en sinnrik og unik dikterisk tradisjon. Her iscenesettes phalgun-motivet med den ventende kvinnen som en gjenforening mellom Det gode sinn, forstått som en elskerinne, og Bevissthet, jainers aktivt selvgranskende bevissthet som elsker. Bildet er komplett med fristerinnen Svaksinn, som til enhver tid truer den lykksalige foreningen av Bevissthet og Det gode sinn. 

Hos Budhjan, som levde fra i overgangen mellom sytten- og attenhundretallet, blir det flørtende spillet mellom partene til en tettpakket metafor hvor selv opplevelsen av å dynkes i rødfarge har en plass.

Nå er han kommet hjem, min konge Bevissthet.

Min venn, nå kan jeg feire holi.

Jeg er ferdig med latskap og uro og lagt familien til side.

Jeg er stødig, trofast, og sterk.

Tenk ikke på onde Svaksinn som stirrer på meg.

Jeg gir og gir til guruene og driver slik ut mine fjollete tanker.

Jeg fyller brønnen med vannet fra mine erfaringer

og blander inn mitt selvs rødfargede pulver.

Jeg hever blandingen med mitt selvs rene beger

og lar den renne gjennom mitt sinn.

Jeg har sunget, jeg har feiret, og Bevissthet er i min makt for alltid.

Budhjan sier det: Jeg er farget av selvet til dets endeløse kraft er min.

Adskillelse, samvær, og holi

Vi ser altså at holi kan være så mangt, og at vårlig forening rommer mange former for samvær. I det vi går nok en atypisk holi i møte kan vi se mot mesterdikteren Surdas’ skildring av skogene i Braj hvor hele verden leker holi uten hjelp fra mennesker, ene og alene fordi våren og Krishna har kommet. 

Å se disse skogene i dag, herre over Braj, vekker det sterkeste begjær,

som om kjærlighetens gud har slått lag med våren i å feire holi med lek.

Blant trærne spirer gyllenrøde palashaer lik flammer i brann,

som om de fyrer sin hjem til ett eneste stort holi-bål.

Gresshoppene spiller cymbaler, bekkene og elvene tamburiner, bienes murring er trommer.

Det er som om kjærlighetsgudens skarer har forvandlet skogen til bygater.

Påfugler, kråker, duer, og andre fugler skremmer opp et skrål av lyder

så man tror gjeterne og budeiene har møttes for å flørte og fornærme hverandre.

Biene flokker hvor enn de ser blomstrende ranker,

lik en lødig røver som får øye på og begjærer en gruppe med kurtisaner.

I lund etter lund sprer gjøken sin rene og søte sang

lik dydige kvinner som gir blaffen i familien og klatrer opp på taket for å synge.

Blomstene hersker i utallige former og mønstre og trærne er kledd i sine beste klær,

som om våren, årstidenes konge, smiler iblant sitt fargerike hoff.

Skattkammer av nåde, hvordan kan jeg begynne å beskrive dette selskapet i din skog?

Min herre, sier Surdas, min Krishna, alle gleder leker seg i ditt rike.