India har gått fra å være verdens største vaksineeksportør til å ikke ha nok vaksiner til sin egen befolkning. Samtidig er India med sin enorme legemiddelindustri en nøkkelaktør i den globale bekjempelsen av pandemien. Hvilke globale følger får Indias håndtering av Covid-19?
Skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk insititutt, Universitetet i Oslo
Da koronapandemien brøt ut tidlig i 2020 ble mange plutselig oppmerksomme på at “verdens apotek” faktisk befinner seg i India. Utenfor legemiddelindustrien er det ukjent for mange at India er verdens største produsent av generiske legemidler (kopier av legemidler med samme virkning som originalpreparatet, red. anm.). I tillegg dekker India mer enn 60 prosent av det globale behovet for vaksiner. I henhold til disse tallene må en global løsning på pandemien nødvendigvis involvere India som en nøkkelspiller.
Den indiske regjeringen, ledet av statsminister Modi, forsto den potensielle innflytelsen som ligger i vaksinediplomati, og handlet raskt for å sette India på det globale vaksinekartet. Modi slo fast at India ville “hjelpe hele menneskeheten” i kampen mot pandemien, og i januar i år hevdet han at Indias to lokalproduserte vaksiner ville “redde verden.” I samme måned eksporterte India sin første leveranse med koronavaksiner, som del av landets “vaksine-maitri,” eller vaksinevennskap-initiativ.
Forhåpningene var store, og som en kommentator påpekte i mars: “Indias vaksinediplomati har vært en velsignelse for landets ambisjoner om å bli anerkjent som en global makt,” og videre at: “dersom de faste plassene i FNs sikkerhetsråd noen gang blir omrokkert, så vil takknemlige stater huske hvem som gjorde mest for å redde verden fra et dødelig virusangrep.” Nå, bare noen få måneder senere og midt i en nasjonal pandemikrise som krever tusenvis av liv hver dag, har Indias vaksinediplomati stanset opp.
Koronakrisen gir diplomatiske muligheter
Enkelt forklart innebærer vaksinediplomati produksjon og distribusjon av vaksiner som et ledd i å forbedre diplomatiske relasjoner med andre stater, og å styrke ens egen kapasitet til å få innflytelse også utenfor egne landegrenser. Det er ikke nødvendig med en pandemi for at vaksinediplomati skal være effektivt, men det er ingen tvil om at den globale koronakrisen har mangedoblet vaksinediplomatiets virkningskraft. Som alle andre kriser er koronakrisen også et mulighetenes vindu.
Indias koronadrevne vaksinediplomati startet etter en relativt lang periode med lave nasjonale smittetall. Indias første smittebølge nådde en topp i september i fjor, og avtok gradvis etter det. Da “maitri-programmet” ble lansert, hadde India færre enn 20.000 nye smittede per dag, et svært lavt tall for et land med 1,3 milliarder mennesker. I februar vedtok statsminister Modis parti, Bharatiya Janata Party (BJP), på triumferende vis en resolusjon som erklærte seier over Covid-19. Fram mot midten av mars var tallene på nye daglige tilfeller fortsatt godt under 20.000.
Det virket som at India behendig kontrollerte pandemien hjemme, samtidig som de bisto resten av verden gjennom krisen med en generøs eksport av vaksiner. Det man ikke visste da, men som er smertelig klart nå, er at Indias andre bølge på dette tidspunktet var i ferd med å slå inn, og at den snart ville løfte de daglige smittetallene til godt oppunder 400.000. Og dette er kun de offisielle tallene. I dag skaper tragedien som utspiller seg i India overskrifter over hele verden.
De titusener av liv som har gått tapt til Covid-19 i India siden april i år har ført til kraftig kritikk mot den trege vaksinedistribusjonen. Serum Institute of India (SII) har blitt kritisert for å ha eksportert store mengder vaksiner på bekostning av den indiske befolkningen, som sto midt i en akutt vaksinemangel. Ifølge én beregning, har tilsvarende minst én måneds vaksineforsyninger blitt eksportert ut av landet mellom midten av januar og midten av april.
For å imøtekomme den voksende kritikken, og for å møte den voldsomme etterspørselen, ble vaksineeksporten fra India nedskalert fra slutten av mars. I april ble den stanset fullstendig, med kun én forsendelse registrert (til Paraguay) etter 16. april i utenriksdepartementets vaksineforsyningsoversikt. Det rapporteres nå om at det er lite sannsynlig at vaksineeksporten vil igangsettes igjen før mot slutten av året. På bare noen måneder har India gått fra å være verdens største vaksineeksportør til å i praksis ha behov for omfattende vaksineimport selv.
Globale følger av Indias vaksinevalg
Den midlertidige kollapsen av Indias vaksinediplomati vil få alvorlige konsekvenser for nabolandene, spesielt Bangladesh, Nepal, Myanmar og Sri Lanka, som alle har vært viktige mottakere av indisk-produserte vaksiner. Men etterdønningene vil merkes blant lav- og middelinntektsland i hele verden, inkludert mange land i Afrika. Helse- og legemiddeldiplomati har i en periode vært nøkkelkomponenter i Indias afrikapolitikk, og frem til for noen måneder siden virket Indias vaksinediplomati å være en naturlig og gjensidig forlengelse av tidligere indo-afrikansk samarbeid. Men om Modi-regjeringens kapasitet for produksjon og deling av koronavaksiner med afrikanske land var positivt for Indias diplomatiske posisjon i Afrika, kan den plutselige stansen i vaksineeksport vise seg å ha motsatt effekt.
Vaksineprosessen i afrikanske land har gått tregt på grunn av økonomiske hindringer og begrensninger på forsyninger. De fleste afrikanske land er avhengige av WHOs COVAX-vaksineprogram. Samtidig er COVAX-programmet i sin tur avhengig av indiske SII for forsyninger. Når SII nå retter sine vaksiner mot det nasjonale behovet, vil COVAX havne i trøbbel. I tillegg til bekymringene knyttet til en stor, og i høy grad uvaksinert, afrikansk befolkning på 1,2 milliarder mennesker, ble de fleste av AstraZenecas millioner av Afrika-øremerkede vaksinedoser (som India blant annet produserer) satt som førstedoser. Når forsyningene nå tørker inn, øker risikoen for at 12-ukersintervallet mellom første og andre dose overstiges.
Så langt har reaksjoner fra afrikanske politikere og talspersoner vært blandede. Noen er opprørte over at Indias vaksinediplomati rakner, og i et intervju med avisen The Financial Times sier spesialutsendingen for vaksiner i Den Afrikanske Unionen, Strive Masiyiwa, at han er “mer enn sint” på SII for å ha sviktet Afrika. Samtidig har mange også anerkjent Indias legitime behov for å trappe opp vaksineringen av egen befolkning, i lys av den voksende tragedien i India.
Uansett hvordan man ser på Indias pausede vaksinediplomati, understreker det at Indias kamp mot Covid-19 i aller høyeste grad påvirker oss alle.