India, Kina og Russland er alle engasjerte i et såkalt internasjonalt vaksinediplomati, hvor målet er å bistå gamle venner og allierte i en krisetid. Samtidig har et slikt diplomati en strategisk side, hvor man ser seg ut nye land å kunne påvirke både nå og i fremtiden, gjennom økte forsyninger av livsviktige Covid-19-vaksiner.
Skrevet av Kenneth Bo Nielsen, førsteamanuensis ved Sosialantropologisk insititutt, Universitetet i Oslo
Som jeg skrev for et par uker siden på Asiapunkt, så har India siden starten av 2021 vært aktivt engasjert i internasjonalt vaksinediplomati. Her har India imidlertid ikke vært alene, for også Russland og Kina har gjort globale fremstøt på samme front, og har rullet ut sine egne vaksinediplomatiske initiativer.
Kina og Russland var raskt ute med å levere vaksiner til Latin-Amerika: Russland med sin Sputnik V og Kina med Sinovac. Begge vaksiner produseres faktisk allerede nå lokalt i Latin-Amerika. Latin-Amerika ligger ellers tradisjonelt et godt stykke utenfor disse to landenes innflytelsessfære, og anses snarere for å være en del av USAs bakgård, men via aktivt vaksinediplomati har Kina og Russland nå etablert en mer tydelig tilstedeværelse også her.
India har interessant nok også spilt en liten rolle i Latin-Amerika, hvor man blant annet har donert en (beskjeden) mengde vaksiner til Paraguay. Paraguay er et av få land i verden som fortsatt anerkjenner Taiwan som en selvstendig stat, og Kina tilbød etter sigende Paraguay solid vaksinestøtte mot at landet til gjengjeld skulle slutte å anerkjenne Taiwan. Da Paraguay nektet, trakk Kina seg fra avtalen – i stedet trådte India til, om enn i en foreløpig liten skala.
Vaksinediplomati er med andre ord et stormaktsspill hvor små og store seire kan vinnes, også på uventet slagmark.
Embed from Getty ImagesMed vaksine som maktmiddel
I Afrika har Kina brukt vaksineeksport til å styrke sitt allerede omfattende engasjement, og det samme har India og Russland. I Asia har naturligvis også både Kina og India vært svært aktive, og her er vaksineeksport og distribusjon på kort tid blitt en ny og viktig komponent i den eksisterende geopolitiske rivalisering mellom de to stormaktene. I Asia har India spesielt fokusert på sitt umiddelbare nærområde. Bangladesh, Nepal, Sri Lanka, Bhutan, Afghanistan, Maldivene og Myanmar var alle sentrale mottakerland av den India-produserte Covaxin, i perioden fra januar til april i år. Dette er land som India betrakter som sin «naturlige innflytelsessfære». Samtidig er dette også land hvor den kinesiske innflytelsen har vært økende de senere årene.
Via sitt «Belt and Road Initiative» har kineserne bygget havner, veier, og annen infrastruktur i et imponerende tempo i blant annet Sri Lanka og Nepal, slik at den kinesiske tilstedeværelse i Indias umiddelbare nabolag er blitt stadig mer tydelig. Slik sett ble covid-19 pandemien en mulighet for India til, via offensivt vaksinediplomati og en «neighbourhood first» vaksinepolitikk, å gjenerobre og styrke posisjonen som de øvrige sørasiatiske landenes naturlige gravitasjonspunkt – som den reelle stormakten i Sør-Asia.
Trøbbel med forsyninger
Bråstoppet i eksporten av vaksiner fra India i starten av april i år rammet derfor Indias naboland ekstra hardt. Plutselig og akutt vaksinemangel i disse landene, kombinerte med voksende hjemlige smittetall, og en velbegrunnet frykt for at den menneskelige tragedien som har utspilt seg i India de seneste månedene ville gjenta seg i resten av Sør-Asia, har fått flere land til å orientere seg mot Kina som den nye primære vaksineleverandøren. Og Kina har svart raskt og velvillig. I mai fikk Sri Lanka over én million kinesiske doser. Nepal – som også tidligere hadde tatt imot kinesiskproduserte vaksiner – fikk løfte om ytterligere én million doser. I tillegg har Bangladesh hastegodkjent bruken av kinesiske vaksiner og fikk sin første leveranse på en halv million kinesiske doser i mai. Frem til da hadde Bangladesh sitt vaksineprogram vært basert utelukkende på den indiske Covaxin.
Kina leder an
I det geopolitiske og vaksinediplomatiske spillet i Sør-Asia er det altså for tiden Kina som er i teten. Indias enorme utfordringer med å håndtere pandemien på hjemmebane, og landets mangel på kapasitet til å opprettholde en ekspansiv og offensiv vaksineeksport til nærområdet, gjør at India i manges øyne faktisk fremstår som ansvarlig for vaksinekrisen i resten av Sør-Asia – at India med andre ord er gått fra å eksportere vaksiner, til å eksportere vaksinemangel. Dette tomrommet som Indias kullseilte vaksinediplomati har etterlatt seg har Kina vært i stand til å delvis utfylle, med relativt kort varsel. Rollen som den primære leverandøren av vaksiner til Indias naboland kan allikevel vise seg å være på lånt tid, såfremt Indias vaksineeksport kommer på fote igjen i nær fremtid.
Men selv om dette skulle skje, har Kina uten tvil sikret seg en diplomatisk og imagemessig seier i Indias umiddelbare nabolag.
Embed from Getty Images